Opprinnelsen til våre hedenske tradisjoner er meget gamle. De strekker seg lengre tilbake enn antikkens dager, og enkelte mener vi kan hevde at de Europeiske og Skandinaviske er over 40 000 år gamle. Indisiene peker i retning av at de også er vesentlig mye eldre enn dette. For vår egen Skandinaviske del, finnes de fleste kildene i vår egen og kjente sagalitteratur, samt i den Germanske historien og kildene relatert til disse. Men, de ligger også i dagens praksis, i våre høytider, skikker og i våre egne folkehistorier, eventyr og sagn.
Den germanske og norrøne tradisjon var ikke å nedskrive skikkene, tradisjonene, mytene eller livsanskuelsene. Vi har aldri hatt tradisjon for dette. De norrøne samfunn er med andre ord ikke kjent for sine skrevne ord, men for sine muntlige overleveringer. Det finnes opprinnelig fra denne tiden kun bruddstykker, i form av helleristninger, bautaer, diverse utsmykninger og lignende. På samme måte var ikke de norrøne samfunn det vi i dag kaller en sivilisasjon. Dagens betydning av dette begrepet, er typiske kjennetegn for samfunn med et høyt antall mennesker i et begrenset område, der overskudd av matproduksjon i utkantene, muliggjør dannelse av byer og metropoler. Disse byene og metropolene kjennetegnes av høyere teknologi i form av mer sofistikerte og sårbare distribusjonssystemer for mat, vann, avfall og andre livsnødvendigheter. De kjennetegnes også av høyere grad av spesialisering blant mennesker, yrker og prosesser, samt mer hierarkiske samfunnsinnretninger. Derigjennom vil nedskrevet litteratur, riter og historie også oppstå i slike miljøer i høyere grad. Mennesker i en sivilisasjon lever lengre vekk fra naturen og de daglige rituelle prosessene knyttet til det jords- og naturbundne livet. En sivilisasjon i dagens forstand, all den tid den i sin egen symbiose er sårbar, spesialisert og svak, har langt større behov for nedskrivning for bevaring og memorering. Sivilisasjonens innbyggere praktiserer i mindre grad ritene daglig, så dette er en logisk konsekvens. Romerriket er et lysende eksempel på et slikt samfunn, der mange av våre germanske kilder finnes blant romernes detaljerte beskrivelser og dokumentasjon av deres liv.
Sivilisasjoner reises gjennom historien, like sikkert som de faller. For vår egen del, har det aldri i ordets rette forstand eksistert noen germansk eller norrøn sivilisasjon. Våre samfunn har vært preget av spredte bosettinger, og utpregede stammesamfunn med desentraliserte maktinstitusjoner. Stammene litteraturen beskriver, var nok å anse som folkestammer. I praksis var en stamme sjelden mer enn 150 individer som bodde tett på hverandre. Dette er logisk av biologiske hensyn, all den tid dette er grensen på hvor mange mennesker man kan ha oversikt over, forholde seg til, og ikke minst stole på. En mer korrekt betegnelse kan kanskje være storfamilie. Disse stammesamfunnene lå i varierende grad i strid med hverandre, men fremfor alt samarbeidet de, ble inngiftet i hverandre og inngikk ulike allianser. For fremmede fiender, fylket de seg sammen og sloss som en «nasjon» eller en «koalisjon[1]».
På Romerrikets høyder og spesielt under dets fall, kalte de folkestammene utenfor rikets vidtfavnende grenser for barbarer. Under ekspansjonskrigene som strakk seg over flere hundre år, underla de seg folkestammer og store geografiske områder. Kelterne var noen av de første som barket sammen med Romerne i Sentral-Europa, og senere helt opp til de britiske øyer. Romerrikets viktigste verdi, foruten nye land og ressurser, var soldater og slaver til å drive ekspansjonskrigene og det militære maskineriet videre. Barbarene lå i konstant konflikt med Romerne over lang tid, og historien kan fortelle om slaveopprør, reisning og motstandskamp fra okkuperte barbarer som var omgjort til rene pedanter og slaver. Historien om Spartakus er kanskje den mest fremtredende vi kjenner i dag. Historien viser også at hvis en sivilisasjon blir for sårbar og for sivilisert, vil den alltid kollapse, slik tilfellet var med Rom. De etterlot seg imidlertid tidenes dokumentasjon og innsyn i antikkens alle nivåer, samfunn og historie. Vi kan med tyngde hevde at våre nord-Europeiske og norrøne tradisjoner var en så inkorporert del av dagliglivet, at våre forfedre aldri nedskrev disse. Det var ikke nødvendig eller praktisk. Argumentet om at våre forfedre ikke skulle ha tid til dette, med et liv okkupert lengst ned på behovspyramiden, faller også på sin egen urimelighet. Våre forfedre fant tid til den mest sofistikerte teknologi, skipsfart, kunst, musikk og utsmykning. Den eldre Edda ble derfor bevart i Islandske pergament håndskrifter fra 1200 og 1300-tallet. Disse ble nedskrevet basert på muntlige overleveringer, som hadde levd i tusenvis av år på folkemunne. Derfor var det Asbjørnsen & Moe på sine reiser rundt i Norges grender som innsamlet og nedskrev de muntlig overleverte folkeeventyrene langt senere. Den yngre Edda ble nedskrevet av den kristne Snorre Sturlasson, og øvrige nedtegninger ble også gjort etter kristendommens inntog, og av munker. Derfor er det også bred enighet om at materialet bærer preg av dets budbringere, og ikke minst hvilket standpunkt og livsanskuelser som levde blant disse på det tidspunktet nedskrivningen skjedde. På samme tid ble Nord-Europas "barbarer" fremstillet som primitive, nakne krigere uten kultur og dannelse. Begge eksempler vet vi i dag er feil. Det er i et slikt lys vi er nødt til å lese vår mytologi og vår litteratur. Vi er nødt til å ta på oss hedensk optikk. Vi er nødt til å være klar over middelalderens samtid og motiver, og ikke minst vår egen samtids samme, når tradisjonene, mytene og den norrøne arven skal fortolkes og gi mening.
Et lysende eksempel på vår samtids feiltolkning er perioden i Skandinavia fra slutten av 700-tallet, og frem til Stiklestad i 1030. Lite synes mer misforstått enn vikingtiden. Vi eksponeres kontinuerlig for «tegneserieversjonen», der primitive vikinger drar ut, som fulle banditter, herjer, stjeler, voldtar og ødelegger. Det synes som en avgrunn mellom fakta og narrativ. Det er seierherren som skriver historien, alltid. Flankert av Hollywood og skoleverk. I dag har mange den oppfatning at vikingene stort sett holdt seg til primitive aktiviteter, og at ran og voldtekt var en del av hverdagslivet. Det ser ikke ut til å være noen kilder som understøtter at vikinger voldtok i større omfang enn noen andre folk, noen gang i historien. Tvert i mot. I hele vår kjente norrøne historie har fredløshet og dødsstraff vært konsekvensene av voldtekt. Det ble kort og godt ansett som en æreløs og høykriminell handling, tillagt like strenge konsekvenser. Det synes som at det ikke var noen aksept for dette i våre førkristne samfunn.
Europeere, og Nordens folk i særdeleshet, har gjennom historien sloss innbitt mot Midtøstens dogmatiske monoteistiske religioner, og de maktkonsolideringer som fulgte av disse. Denne kampen begynte med kristendommen, og skiftet siden form til «korstogene» mot Islam. Kristendommens fødsel, synes i sin begynnelse å ha vært begrenset til en liten jødisk sekt, helt uten tradisjoner. I det minste inneholdt den ikke noe som ligner i form eller innhold på Europeiske tradisjoner da, eller nå. Et par århundrer etter vår tidsregning, sto det hedenske Romerriket på balansepunktet av sivilisasjonspendelen. Som kjent kollapset dette imperiet, der årsakene blant annet var en overdreven hær av fremmede leiesoldater på fremmed jord, manipulasjon av valuta, samt sårbarhet og korrupsjon internt. Romerriket ble på mange måter spist opp innenfra, av fallende moral, korrupsjon og stadig flere tvangskonverterte barbarer. «Brød og sirkus» var keisernes middel for å holde innbyggerne vekke fra å gjøre opprør. Store ressurser ble brukt til å distrahere folket med gladiatorer, skuespill, juggel og kokkekunst[2]. I denne prosessen omfavnet ledelsen kristendommen. Høyst sannsynlig ikke eller på grunn av ideologiske eller religiøse hensyn, men fordi kristendommen, og for øvrig de andre av Midtøstens monoteistiske religioner, ble ansett som effektive maktmidler. De «fordummer» folket, gjør det underkastende, og lette å diktere, og er i sine rene former svært frihetsinnskrenkende. Romerriket kollapset, og kristendommen fikk sitt inntog i Europa. Kunst, kultur, vitenskap, filosofi og teknologi tok flere tusener av år med tilbakeskritt, på relativt kort tid. Den Vestlige sivilisasjons vugge ble brent på bålet[3]. Ett av menneskehetens største tap, er nedbrenningen og ødeleggelsen av oldtidsbiblioteket i Alexandria[4] på slutten av 200-tallet. Den hedenske hellenistiske og greske høykulturens skatter, gikk tapt i konflikten. Restene og fragmentene av det som ble reddet fra denne kulturen og fra ørkenreligionenes[5] flammer, er selve fundamentene for det vi i dag kaller den vestlige sivilisasjon. Våre muntlige tradisjoner, er selve fundamentet for våre.
Keiser Konstantin i Roma var sentral i transformasjonen fra hedendom til kristendom. Konstantin den første, eller også kjent som St. Konstantin, var en romersk keiser fra år 306 og til år 337. Konstantin styrte et kollapsende Romersk imperium. Han introduserte store politiske reformer, ekspanderte militæret kraftig, og bedrev videre forsøk med ekspansive fjerne kriger. Spesielt mot germanerne og «interne barbarer». Han introduserte datidens nye valuta «solidus» for å bekjempe inflasjon. Konstantin var den første romerske keiser som lot seg kristne, og en av hans mange sosiale reformer var tilsynelatende å kristne alle andre også, og derigjennom konsolidere makt og kontroll.
Den katolske kirke ble født. Tvangskristningen begynte, først syd i Europa, og senere nordover. Den fulgte de vidstrakte ruinene etter det Romerske imperiet. Det ble satt opp «misjonssentre» i hele Europa, for å omvende Europeiske kongedømmer og folkestammer. Det var en grusom inkvisisjon, underlagt føydalistisk oppskrift. Den ble gjennomført med tvang, drap, lemlestelse og folkemord.
Det kan hevdes at Europeiske hedninger generelt sett var godtroende folk. Ære og etterrettelighet var en dyd fremfor alle. Derfor synes det som om de ble et lett bytte, når inkvisitorene kom med smigrende ord, tilsynelatende som venner ved første forsøk. De kristnes svik og nedslakting av tusenvis av Sakserne[6] og ødeleggelsen av deres Irminsul[7] under Karl den store i år 772, er et bilde på hvor brutal denne misjoneringskampen var i Europa. Snorres Edda letter også på sløret hva gjelder prosessen i vårt eget land, der våre forfedre ble pint, drept og hele bygder nedbrent. Korrumperte Europeiske ledere, og ledere som fikk valget om og selv, sammen med hele sitt folk å bli nedslaktet eller å bøye hodet, lot seg offisielt kristne. Denne invasjonen, disse drapene, torturen og grusomhetene, foregikk i flere hundre år i hele Europa. Samtidig ble den nedskrevne litteraturen, kulturskattene, våre hellige lunder, hov og horg, brent ned til grunnen – og fremmede gudshus satt opp over dem. Det Europeiske folket ble forfulgt på egen jord, enten av invaderende elementer, eller senere i borgerkrigslignende tilstander frontet av maktkonsoliderende konger, med direkte støtte fra Rom og kirkemakt.
I norrøn sammenheng er vikingetiden en meget kort tidsperiode. Den varte kun i drøye 200 år. Denne tiden var på ingen måte noen Norsk eller Skandinavisk gullalder. Det fremstår som en desperat kamp, mot en invaderende, frihetsinnskrenkende og fremmed makt. Skandinavia var det siste området som ble kristnet, og Europa lå historisk sett i ruiner, med ødelagte samfunnsbærende elementer, fattigdom og død blant befolkningene. Samtidig skjedde altså en enorm konsolidering av makt for kirken og elitene. Det er ikke uten grunn at middelalderens Europa blir kalt «the dark ages». På denne korte tiden, sank gjennomsnittshøyden på befolkningen i Norge sannsynligvis flere antall centimeter. Det vi aktet og holdt høyt, ble ødelagt og forsøkt tilintetgjort.
En junidag i år 793, noen år etter Saksernes konfrontasjoner lengre syd, dannet stammene på Vestlandet, sannsynligvis Horder (stammen i Hordaland), Ryger (stammen i Rogaland) og Egder (stammen fra Agder) sammen en stor hærflåte. De seilte over til England, med mål om klosteret i Lindisfarne. Dette synes å ha vært hoved-misjonssenteret mot Skandinavia. De brant alt ned til grunnen, og drepte det som var av «lærde», munker og prester. Dette var starten på det vi kaller vikingtiden. De som tror at vikingene først begynte sine reiser på dette tidspunktet, og kun med formål om å røve og herje, har trolig historisk inkompetanse. Våre forfedre hadde utstrakt og fredelig handel og vandel med England, rundt hele Middelhavet, Afrika og langt inn i Asia som kan dokumenteres siden tidlig bronsealder (lenge før Jesus påståtte fødsel). Vi oppdaget Amerika 500 år før Columbus. Det skal også nevnes at antallet «vikingangrep» var størst på eget territorium. Noe som underbygger påstanden om borgerkrig og dyp splittelse ytterligere.
Lindisfarne, misjonssenteret mot Skandinavia i år 793
Under de drøye 200 etterfølgende år, etablerte våre forfedre kolonier på alle Vesterhavsøyene, langs Middelhavet og ellers i Europa. Felles for alle lokasjonene, var at de utgjorde en direkte eller indirekte trussel mot Skandinavia. Dessuten var vårt land i full borgerkrig, siden korrumperte konger her hjemme hadde tatt kristendommen som maktmiddel på 900-tallet. Norge ble offisielt samlet av Harald Hårfagre, med makt og føydaloppskrift, for å sentralisere og svekke stamme- og tingsmakten i landet for egen vinning. Han var hedning, men Olav Tryggvasson og senere Olav den Hellige svek sitt eget folk, og videreførte det imperialistiske tankegodset med tvangskristningen innenfra, mot sine egne. Konsolidering av makt synes også som det essensielle for enkelte av våre egne konger. I dette tidsrommet ble Island befolket av nordmenn. Dette var frihetselskende nordmenn, som flyttet fra de interne stridighetene i Norge, og ville etablere sitt eget frie samfunn på denne sagaøya. Det er ikke uten grunn at islendinger er som de er, et frihetselskende og hardt arbeidende folk. Island er dermed det stedet i hele verden, der våre tradisjoner er best bevart. Det kan også hevdes at det er nettopp på Island restene av vårt opprinnelige demokrati står sterkest.
Vårt opprinnelige demokrati ble som en direkte konsekvens sterkt svekket under disse årene, og den påfølgende maktkonsentrasjonen rundt kongemakt og kirke akkumulerte. Våre lover ble erstattet av fremmede nye.
På Frostating sto det skrevet:
«AT LÖGUM SKAL LAND VÁRT BYGGJA
EN EIGI AT VLÖGUM ØYDA»
(MED LOV SKAL LANDET VÅRT BYGGES,
MED ULOV SKAL IKKE LANDET LEGGES ØDE)
Fra Håkon den godes saga, kan vi lese om hvordan blant annet trønderne motsatte seg overmakten:
«Da kong Håkon kom til Frostatinget, var det ankommet en stor mengde bønder. Da tinget ble satt, talte kong Håkon, og han begynte med, at det var hans bud og bønn til bønder og gårdmenn — mektige som ringe — og hele folket tillike — unge som gamle, rike som fattige, kvinner som menn — at alle skulle la seg kristne og tro på én gud: Kristus — Marias sønn. Og de skulle fornekte alle ofringer og hedenske guder, men holde helligdag fra alt arbeide hver syvende dag og faste hver syvende dag. Straks da kongen hadde forelagt folk dette, ble der en mektig uro; bøndene knurret over, at kongen ville ta arbeidet fra dem, og de sa, at på den måte kunne man ikke drive landet, og arbeidsfolkene og trellene fremførte, at de ikke kunne arbeide, hvis de ikke fikk mat — de sa også, at det var en brist hos kong Håkon og hans far og deres slektninger, at de var nærige med maten, selv om de var gavmilde med gullet.
Asbjørn fra Medalhus i Gauldalen reiste seg og svarte kongen på hans tale; han sa: »Vi bønder trodde — kong Håkon!« sa han, »— at da du hadde holdt det første ting her i Trondheim, og vi tok deg til konge og mottok vår arvejord av deg, så hadde vi fått himmelen i hendene, men nå vet vi ikke, hvorvidt vi har fått vår frihet, eller om du nå på ny vil trellbinde oss med merkelig fremferd, når vi skal forkaste den tro, som våre foreldre og alle våre forfedre har hatt før oss — først i brennalderen og nå i haugalderen — og de var mye gjævere menn enn det vi er, og denne tro har vært til bruk for oss. Vi har vist deg så meget kjærlighet, at vi har latt deg bestemme vår lov og landsrett. Nå er det vårt ønske — og bøndenes beslutning — å overholde den lov, som du gav oss her på Frostatinget, og som vi samtykket i; vi vil alle følge deg og beholde deg som konge, så lenge hver og én av oss bønder, som nå er her på tinget, er i live, hvis du — konge! — vil utvise måtehold og kun be oss om det, som vi kan gi deg, og som vi ikke finner ugjørlig. Men hvis du holder så hardt på denne sak, at du vil bruke vold og overgrep imot oss, så har vi bønder besluttet alle å skilles fra deg og ta oss en annen høvding, som vil godta, at vi i frihet kan ha den tro, som vi ønsker. Nå skal du — konge! — velge mellom disse vilkår, innen tinget slutter.« Bøndene gjorde høye tilrop til denne tale og sa, at slik ville de ha det».
Asbjørn fra Medalhus på Frostatinget.
Vi vet alle hvordan historien endte, på tross av at nordmenn generelt sett har motsatt seg de fleste direktiver og maktsentralisering på eksterne hender. Vold og overgrep for gjennomføring, ble endeliktet. Maktkonsolideringen begynte med Harald Hårfagre, og ble senere overtatt av kongemakten i hans anerekke. Motstandskampen mot dette var stor, og de gamle lovene og tingsystemet sto fremdeles meget sterkt i Norge. Håkon den gode fikk sitt navn, fordi han lempet på regimet og gav odelen tilbake til bøndene. Han tillot også til en viss grad hedendommen å fortsette. Dessverre ble hans arverekke til tronen ytterligere konsentrert rundt makt, religion, anti demokrati og føydalisme. Norgesveldet fikk med andre ord sin definitive slutt med svartedauden på midten av 1300-tallet. Pesten slo sin klamme hånd om befolkningen, etter drøye 200 år med forfall. En tid med frie, odelsbårne bønder, direkte folkestyre og desentralisert makt, var forbi. Maktmiddelet fremfor alle i tvangsprosessen var kristendommen.
For Europas del var ikke det Romerske imperiet noen isolert berikelse. Dette imperiets ekspansjon bedrev utstrakt folkemord, kvalte og utslettet kultur i hele Europa. I middelalderen startet i tillegg den muslimske ekspansjonen, der muslimene og det Osmanske riket, fordrev og utslettet Europeere all mas. De okkuperte landområder og byer i flere hundre år. De hadde den til nå suverent mest omfattende og vidtomspennende form for slavehandel i hele verdens historie, der mange hundre millioner mennesker var slaver under kalifatet. Få kjenner hele denne historien, men Islamske skip tok slaver i hele Nord-Europa, og var helt opp til Island under denne perioden. Et ikke ubetydelig antall mennesker fra Skandinavia endte opp som arbeids- eller forlystelsesslaver for kalifatets herrer under Europas middelalder. Muslimene gjorde som de kristne inkvisitorer før dem, de brant ned oldtidsbiblioteker, og knuste kulturskatter. De brant også ned biblioteket i Alexandria etter de kristne hadde gjort det før dem. Når muslimene beseiret det gamle Østromerske imperiet, ble heldigvis ikke alle bøker brent, men de endte opp defragmentert over flere steder i Europa.
På dette tidspunktet lå Europa med knekket rygg etter slitasjen og ødeleggelsene fra det Romerske Imperium, og tvangskristningen som etter dette fulgte under den mørkeste middelalder. Det ble definitivt gjort Europeisk motstand i middelalderen, men denne motstanden handlet i høy grad om innbyrdes forskjeller i kristendommen innad, som for eksempel slaget om Konstantinopel. At Islam ikke raskere ble nøytralisert i Europa, kan man med tyngde hevde skyldes kristendommen i seg selv, som ikke var det spor bedre enn de andre invasjonene, og som etterlot Europa svakt, og i ruiner. De Mongolske invasjonene i Europa var like grusomme mot den Europeiske befolkning, og ødela forholdsmessig like mye i øst. Paradoksalt nok var det sammenstøtet mellom Islamsk invadering og den Mongolske invaderingen parallelt som barket sammen, der resultatet var at Mongolene knuste kalifatets hjerte - Bagdad i konflikten, og nøytraliserte Islamsk videre grep om Europa. Nøytraliseringen skyltes ikke Europas "tapre tempelriddere" alene. Men, det var definitivt Europeisk motstand også før dette, og en av våre egne konger var også sentral i denne kulturkampen:
Sigurd Magnusson Jorsalfar ble født i 1090 og døde i 1130. Tilnavnet Jorsalfar, av det norrøne Jórsalir - våre forfedres navn på dagens Jerusalem. Mye er skrevet om Sigurd, men han regjerte i et tvangskristnet Norge fra 1103 til 1130. I denne perioden var Europa under sterkt muslimsk press. Sigurd ble valgt som attenåring til å dra på utferd, mens broren Øystein ble valgt til å foreta interimsstyre i Norge. Utferden til Jórsalir tok totalt tre år, med 60 langskip med 6 000 mann. De seilte ut fra Bjórgvin (Bergen) en høstdag i 1108. På utferden nedkjempet Sigurd og hans menn de muslimske okkupantene land for land. De gjorde strandhugg i hver by sørover. Han frigjorde Spania, Portugal og alle tilhørende øygrupper. Alt land forbi Gibraltar befridde Sigurd. Han erobret øyene Formentera, Ibiza og Menorca på Balearene fra emiren Mubassir ibn Sulayman al-Nassir ad-Daula. På forsommeren 1110 ankom følget Sicilia. Han overlot alt han erobret fra muslimene og kalifatet, tilbake til sine Europeiske frender. På høsten i 1110 ankom Sigurd og hans menn Jórsalir, i havnen Akko (av norrønt: Akersborg), etter å ha rensket opp alt på sin vei. Det var der et stort muslimsk press, og områdene i nord var under muslimsk kontroll. De fleste i Sigurds styrke ble derfor igjen, for og sloss mot islam. De ble senere tatt opp i hæren til keiser Alexios (gresk/romersk) som "Væringer" (Norske leiesoldater). Alexios kontrollerte det daværende Romerske Bysantinske rike (dagens Istanbul). Våre forfedre kalte stedet Miklagard, som ved flere anledninger er nevnt i våre sagaer. Over tid greide de Norske Væringene, vår Norske konge, sammen med våre Greske og Romerske brødre å nøytralisere Islam i Europa, og slå tilbake før det var for sent. De muslimske tyrkerne ble også der nedkjempet.
Europas turbulente tid i denne omtalte tidsperioden, startet altså med kristendommens inntog etter det Romerske imperiets kollaps, som la Europa i en meget svak posisjon, og med svekket vilje og evne til å forvare seg selv. Interne stridigheter innbyrdes i Europa økte kraftig, med broderkriger over varianter av fremmed kristen tro og dogmer. På lik linje med Islam, var den invaderende kristendommen fullstendig ødeleggende for Europa. Kristendommen inneholdt i kraft av at den var påtvunget og var invaderende således ingen av de tradisjoner vi «fyller» kristendommen med i dag, og som er en del av oss. Tradisjoner de fleste av oss er glade i. De som påstår at kristendommen er en del av «Norsk kultur», er ikke historisk kompetente, eller utelater essensielle deler av historien. Våre opprinnelige tradisjoner, de hedenske, sto så sterkt, at kristendommen var nødt til å plagiere dem, omgjøre dem og presentere dem som sine egne. For å spare livet, lot folk seg offisielt kristne. I den private sfære ble de hedenske riter nok i høy grad holdt i hevd. En grunnleggende årsak til dette, er at de hedenske ritene var så sammenkoblet med dagliglivet, de var sesong- og naturbasert. Når kristningen ikke lyktes med å fjerne ritene i sin helhet, var den nødt til å gjøre ritene til «sine egne». Dette ble gjort med hard og brutal tvang. Kristendommens «moral», «godhet» og «nestekjærlighet» er ikke en plutselig oppfinnelse fra Midtøsten. Det kan derfor med tyngde hevdes, at ikke bare overlevde hedendommen kristendommen, men faktisk formet den i høy grad. Dette er faktum i alle Europas områder kristendommen kom i kontakt med, men i Skandinavia i særdeleshet.
At kristendommen i vår del av verden gjennomgikk en reformasjon, kan alene tjene som bevis på dette. Selve reformasjonen kan fra et Europeisk hedensk ståsted isolert sett ikke sees på som noe positivt. Bakgrunnen for reformasjonen, var at kristendommen ikke fikk det innpasset i befolkningen den var tiltenkt. Det opprinnelig Europeisk hedenske ble aldri totalt beseiret, og Europa kom etter hvert over i en renessanse som startet på midten av 1300-tallet, der de hedenske elementene ble gjenfunnet i ånd, kunst og kultur. Dette førte altså til reformasjonen på 1500-tallet, som var en kristen motreaksjon, der protestantisme sprang ut av katolsk/ortodoks kristendom. Sistnevnte er mer harmonisert med opprinnelig Europeisk tankegods, og var mer lik den kristendommen som ble praktisert før motreaksjonen/reformasjonen. Protestantisme er altså en mer judea-kristen variant, fjernere fra opprinnelig Europeisk hedensk tradisjon, og derfor var reformasjonen med hedenske øyne kun en kristen motreaksjon på Europeisk renessanse og dens forsøk på revitalisering av opprinnelig Europeisk ånd. Den spredte seg til Nord-Europa på 1300-tallet. Den var like grusom som tvangskristningen var til å begynne med. Det var et systematisk folkemord på de som sto for de mer opprinnelige Europeiske verdier og idealer, og var involvert i renessansens virksomhet. Det var en kamp mot kjetteri, og kristendommen skulle «renses» for renessansens påvirkning, med tortur, drap, vold og heksebrenning. I Norge fikk vi juridiske betegnelser for «Trolldom», der det er dokumentert at over 300 personer ble brent eller halshugget mellom år 1570 til 1695. Det er dokumentert at 3% av Finnmarks befolkning ble henrettet på grunn av «trolldom». Dette skjedde over hele landet, der tortur var i utstrakt bruk for å presse frem tilståelser. Historikere og forskere mener at disse tallene sannsynligvis kan dobles. I det sentrale Europa synes situasjonen per capita ikke ut til å ha vært særlig bedre. Denne inkvisisjonens renselser tilbake til kristendommens mer rene jødiske røtter, er bakgrunnen for 30-årskrigen innbyrdes i Europa, der broderfolk slaktet hverandre ned på grunn av judea-kristne tolkninger og fasetter i en påtvunget ørkenreligion. Dette førte i sin tur til blant annet Islamsk fremvekst i Øst-Europa og på Balkan, mens Europeere oppsto splittet og svakt i innbyrdes broderkrig.
Går vi tilbake til vår egen nedtegnelse av vår opprinnelige Skandinaviske litteratur, og ser på våre forfedres syn på eksempelvis Ragnarok som en gjenfødsel på alle nivåer, kosmisk, jordlig og menneskelig, gir den en sirkulær livs- og verdensanskuelse. Dette var i direkte konflikt med alle varianter av kristendommen, som i dette tilfellet utelukkende er lineær. Synet på Ragnarok etter kristningen, som verdens undergang, synes derfor å ha blitt underlagt kristendommens lineære anskuelse, og mistet derigjennom sin egentlige mening og sin opprinnelige symbolikk. Det synes som åpenbart at under tvangskristningen av våre forfedre, var utelukkende lineær optikk implementert konsekvent i hele den mytologiske læren, når denne senere av de samme kristne ble nedskrevet. Kirken benyttet aktivt dette gjennom middelalderen, i en relativt sakte indoktrineringsprosess. Vi finner eksempler i nedtegnelsen av de norrøne verkene, samt i mer hybridlignende symboler, utsmykninger, stavkirker og gjenstander. Det hører også med til historien at den første kristendommen våre konger adopterte, ikke er spesielt lik den kristendommen som i dag praktiseres. Den første kristendommen som fikk et visst fotfeste her til lands, var keltisk kristendom. Denne retningen av kristendommen knyttes til agnostisisme og soldyrkelse. Den han hevdes å være en hybrid mellom hedendom og kristendom, og langt mindre underkastende enn dagens kristendom. Stavkirkene bærer preg av dette, som våre eldste kirkebygg. De er oppsatt med inspirasjon av både hedendom og keltisk kristendom, der sistnevnte dyrket slangen i Edens hage. Om denne sol- slange, og dragedyrkelsen kom fra hedendommen opprinnelig, er meget sannsynlig. Det var i så fall et vedheng som aldri lot slippe taket. Senere ble konfliktnivået meget høyt, da elitene bifalt keltisk kristendom (hybrid mellom kristendom og hedendom), når pavemakten og Rom la press på de norske kongene. Dette er én av årsakene til at kong Sverre talte Rom midt i mot.
Kong Sverre i snøstrom over Vossefjellene. Fortellingen om Birkebeinerne og Baglerne handler egentlig om religionskonflikten i en borgerkrig mellom keltisk hybridkristendom og katolsk kristendom etter påbud fra pavemakt og Rom.
I dag er Nordmenn generelt sett svært lite kristne. Landet avkristnes. Dette er ganske naturlig, sett med to årsakssammenhenger. For det første er det ikke lengre forbundet med tvang offentlig å være kristen, eller å praktisere kristendom. For å si det på en annen måte, Nordmenn flest ble aldri kristnet. Etter renessansen og opplysningstiden, kom folket igjen «ut av mørket». Det var igjen, etter lang tid, rom for hedensk vitenskap, logikk og filosofi. Kristendommen har derfor på mange og ufrivillige måter vært i kontinuerlig endring, og det hedenske i den har aldri egentlig tapt terreng. Den andre årsakssammenhengen er fremmed innvandring, og Islam. I den nyere tid har sistnevnte fått større og større plass, i et «torerant og sekulært» samfunn, der også vårt helt nødvendige hedenske æresbegrep og vilje til egenkultivering har gått tapt, og er erstattet av relativisme[8]. Samfunnet lider stort av det, demografisk, kulturelt og økonomisk. Sist, men ikke minst, Islam kan hevdes og ikke være reformer-bar eller kompatibel. Den representerer en altomspennende ideologi. Den har de facto historisk ligget i krig med Europa i snart 1 500 år, og har i all hovedsak produsert dysfunksjonelle stater, regressivitet og svært blodige konflikter og grenser.
Mange hevder at vår Vestlige sivilisasjon er basert på kristelige verdier. Dette er historisk meget upresist, rent faktisk er det direkte feil. Vår Vestlige sivilisasjon består av og er bygget på hedenske verdier, og disse skinner fremdeles gjennom kristendommens sminke. Sminken har kun hengt på i litt over tusen år. I denne sammenhengen er tusen år et øyeblikk. På denne måten finnes det utvilsomt positive elementer i kristendommen vi bør ta vare på. De hedenske. Sistnevnte er ingen grunn til å forkaste dem. Snarere tvert imot.
Vår Vestlige sivilisasjon har i dag skremmende mange paralleller til Valentins Romerske imperium. Rent kulturelt står vi i essens ovenfor den samme kulturkampen. Den vinnes kun ved å revitalisere og konservere vår egen. Kulturkampen vinnes med kunnskap og egenkultivering.
[1] Germanerne hadde intet begrep om en stat, ingen tanke om en statsmakt. De skilte ikke mellom offentlig og personlig lojalitet. Bare hver enkelt eller ættens lojalitet for å kunne holde stammen sammen og gjøre den til en politisk og militær faktor.
[2] I dag distraheres vi av agurknyheter, sport og selvsagt kokkekunst. Lite har forandret seg.
[3] Det islamske kalifatet gjør det samme i dag, der brenning av bøker og tilintetgjørelse av oldtidsskatter og kultur er en del av krigføringen.
[4] Det kongelige biblioteket i Alexandria skal ha vært det største biblioteket i antikken. Biblioteket var knyttet til Museion (gresk: Μουσεῖον) som antagelig var den største intellektuelle institusjonen i antikken. Museion var et sted for musikk og poesi, inneholdt en filosofisk skole og et bibliotek i sammenheng med Platons filosofiskole, foruten også et galleri for hellige skrifter.
[5] Når ordet inkvisisjon brukes, menes generell kristning/konvertering med makt og vold. Det henvises ikke spesifikt til den spanske inkvisisjonen eksempelvis, der dette ordet er brukt i beskrivelsen av renessanse forfølgelsene i middelalderen.
[6] Germansk stamme. I denne perioden befolket Sakserne deler av Tyskland.
[7] Irminsul var Saksernes Yggdrasil. Deres symbol på livets tre, kun med annet navn.
[8] I dag kan dette sees som at kristendommens og kirkens feminine sider dyrkes frem, omtrent som en religion i seg selv. Kirken skal gjøre alle til lags, være åpen, tolerant, følsom og politisk korrekt for enhver pris. Kirken har på mange måter blitt et politisk instrument, og dette fører til dens eget selvmord. Relativisme og «sosial rett» har blitt en type religion og ideologi ellers i samfunnet også.
Relevante videoer: