Yggdrasil, livets tre - hva det egentlig er

Livets tre Yggdrasil er et personifisert bilde av hele vår natur. Denne naturen eksisterer på alle nivåer. Hele kosmos. Jorden. Deg selv. Hjernen, Livmoren. Cellen osv. På alle nivåer av naturen vil du finne det personifiserte Yggdrasil. Fysisk og psykisk balanse, sammenheng og bevissthet. Livets tre er et bilde på «verdens orden». Det er et bilde på liv og død. Deres avhengighet av hverandre. For at noe skal fødes og vokse, må noe tæres og dø.

 

Navnet Yggdrasil betyr «Treet over sengen», verdenstreet, hjernen, kosmos - fysisk og psykisk – en ekvivalens til den hermafrodittiske naturkraften og mytologiske guden Heimdal. Heimdal er også Odin i mytologien. Yggr er et annet navn på Odin, og Yggdrasil betyr derfor «Odins hest». En hest er i mytologisk tradisjon et fartøy, akkurat som livets tre er åndens fartøy.

 

Ett eksempel på de Germanske Saksernes Irminsul (Yggdrasil), med Odin hengende i treet. På magen har han Valknuten. Odin hang mytologisk i det personifiserte Yggdrasil i ni netter, såret med spyd, og selv gitt til seg selv. Han fikk ikke mat eller drikke, og nedkom skrikende. Tok opp runer, og drikke fikk – av den dyrebare mjøden, øst opp av Odrøre. Dette Eddadiktet er fortellingen om hvordan ett barn blir til, og den symbolske reinkarnasjonen av forfedre (Odin) i ætten. Det henger i livmoren (Yggdrasil) i ni måneder (ni netter), påkoblet navlestrengen (spyd), uten å spise mat eller å drikke. Det nedkommer skrikende, og tar opp runer (instinkter, form, silhuett), dannet av valknutens tre bestandheter – minne, fortid og ære. Det får drikke av den dyrebare mjød, øst opp av Odrøre (Mjød betyr mytologisk intellektet, og øsen Odrøre betyr tilflyteren av intellekt og tanke).  

 

Alle fysiske ting har det våre forfedre kalte lîk (betydning: det fysiske lik/kropp). Det som gir liket liv, kalte de vörðr (betydning: beskytter). Evnen til å bevege seg og lære gjennom repetisjon kalte de hamr (betydning: form, silhuett), evnen til resonering kalte de hugr (betydning: intellektet) og det evige metafysiske kalte de önd (betydning: ånd). De to sistnevnte var forbeholdt mennesker. Den siste var forbeholdt de beste av dem.

 

Hos våre forfedre var de som ble sett opp til, som var idoler, som hadde akkumulert sitt gjetord, blitt verdige en ånd. De var utvalgte. De var ansett som guder selv, eller snarere manifestasjoner på gudene selv. For våre forfedre var ære det essensielle, og ærefulle mennesker var ansett som guddommelige. De var ansett som de som ville bli re-inkarnert i ætten. De som ættens nye barn ville få navnet til, og ta sjelen til. Det er disse vår mytologi referer til som Valhalls krigere.

 

Fe døyr, frender døyr,

Ein sjøl døyr på same vis.

Men eg veit ein som aldri døyr,

Den som vinn eit gjetord gjevt

 

- Håvamål

 

Odin, Høne og Lodur er naturkreftene som gir liket vörðr, hamr, hugr og önd. Disse kalles i mytologien for Bors-sønnene. Snorre Sturlasson erstattet siden dette med Odin, Vilje og Ve, som i forenklet betydning representerer det samme. Vi sier fremdeles i dag at vi har «bursdag». Ordet stammer fra det norrøne Bór – altså Borssønnene.

 

Til tri der kom

av tjodi denne

høge og hæve

æser til husar.

 

Fann dei på land

lite maktande

Ask og Embla

utan lagnad.

 

Dei åtte 'kje ande

eller åthug hadde,

korkje let eller lag

eller livsens varme.

 

Ande gav Odin,

åthug Høne,

let fager Lodur

og livsens varme.

 

-  Voluspå

 

Utraget fra Voluspå forteller ikke om tre fysiske guder som vandrer på en strand og finner to trestammer av ask og alm, som de «vekker til livet» ved fysisk å blåse i dem. Myten forteller om mennesker som blir født, som er fysiske i form av lik – men som av naturkreftene (gudene) mottar livskraft. Trærne ask og alm er kun illustrasjoner på våre forfedre. Forfedre vi nedarver kropp, form/silhuett, intellektet og får ånden fra. Odin gir det åndelige aspekt, Lodur blodet, og Høne den fysiske kropp. Lodur er også Loke/Loge, som representerer ild og flamme i vår mytologi. Dette er med andre ord en ekvivalens til blod.  Lodur og Høne er ikke de mest kjente gudeskikkelser, men representerer som navnene og attributtene tilsier, ur-naturkrefter i opphavs tider. Gjennom deres attributter, vil vi også kunne si at de representerer i seg andre mer kjente guder, som Frøy, Loke og Heimdal[1]. Det essensielle er at i, og i tillegg til, det metafysiske – er alle grunnelementene representert i skapelsen av et menneske.

 

Myten og gudene med deres attributter, representerer i historieform velkjente og faktabaserte prosesser.   

 

Våre forfedres gravhauger, er en god illustrasjon på hvordan våre forfedre så verden. Selve graven, som ofte var familiegraver, ble lagt inne i et kammer og kastet en haug over. Området rundt gravhaugen ble inngjerdet, og området var hellig. På toppen av gravhaugen, vokste det ett eller flere hellige trær. Oftest ask eller alm[2].

 

Gravhaugene ved Asker kirke fra 400-500 e. kr.

 

I mytologisk sammenheng, representerer selve gravkammeret Valhall. Dette er tilstanden mellom død og gjenfødelse for de utvalgte. Valhall er de falnes hall (av norrønt –val som betyr død og hall). Ingen uten ære kommer inn. Du må forbi Odins (åndens) to ulver Gere og Freke (begge representerer og betyr grådighet og hardhet). Over veggen på inngangen til Valhall henger det en ørn (denne representerer og betyr stolthet). Du må som menneske med andre ord ha grådighet på kunnskap (ånden) og bære den med stolthet for å entre hallen. Dette kan også representere at for å bli gjenfødt, må du tilbakelegge grådighet og hovmod, for å oppnå din ånd. Egenskaper som er nødvendige for å bli ansett som et idol av dine etterkommere, etter du selv er død.

 

En kriger av Valhall, en Einherjer(betydning: en som kjemper alene),er et ærefullt menneske, et idol for sine etterkommere, hvis ord om lever evig – og som ættens etterkommere ønsker å ta navnet etter.

 

Våre forfedre trodde på gjenfødelse i ætten, akkurat som naturen ellers i sirkulære evigvarende sykluser. Dette var en essensiell del av familiens og ættens egenkultivering.

 

Gravkammeret i haugen representerer også Hel. Dette er dødsriket, for de som venter på gjenfødelse, men som enda ikke er utvalgt, eller de som aldri blir det. Hos våre forfedre eksisterte ikke noe kristent helvete. Ingen pine, ingen synd. Hel er kun en sovende tilstand etter døden. Et intet. Uten ære, oppnås intet – kun glemsel.

 

Området rundt gravhaugen som er inngjerdet, representerer Midgard. Dette er tilstanden mellom liv og død, et inngjerdet hellig sted som skilte levende og døde. Åsgard er kosmos (stjerneheimen) over gravhaugen og den verden vi lever i, en ekvivalens til himmelguden hvorav alle naturkrefter (gudene) avstedkommer.

 

Gravhaug med bauta. Haugen er ikke åpnet, og tilhører sannsynligvis

Vidrik Volundsson, sønn av den kjente sagasmeden Volund Smed.

Haugen ligger langs Strandafjorden i Valdres.

   

 

Ask veit eg stande, 
heiter Yggdrasil, 
høgt tre, vatna 
med kvitande våg. 
Derfrå kjem dogg 
som i dalane fell. 
Stend alltid han grøn 
yver Urdar-brunnen.

 

Derfrå kjem møyar 
mangt vitande 
tri frå den sal, 
under treet stend. 

 

Urd het den eine, 
den andre Verdande, 
dei runeskidur skar, 

 

Skuld den tridje. 
Dei lov lagde, 
dei liv kåra, 
for manna-lyden 
dei lagnad segjer. 

 

- Voluspå

 

Mennesker innehar alle gudenes (naturens) krefter, og vi lever i den fysiske verden. Vi er også gudene, og besitter i oss alle naturkreftene. Vi blir dem, ved å oppnå en ånd.

 

Gudene er i mytologien kun personifiseringer av ordens- og kaoskrefter alle mennesker innehar. Krefter alt i naturen innehar. De er alt annet enn en «fysisk værgud på himmelen med en hammer». Den fysiske «tegneseriegud» oppfattes kun slik for de som leser våre myter som et «eventyr» i sin simple form. Slike eventyr ble laget, som gode og konkrete historier, for at de lett skulle kunne gjenfortelles, huskes og ha underholdningsverdi.

 

De fleste lærde er i dag av den oppfatning at Midgard er den verdenen mennesker lever i. Ser vi på våre myter, og hva Midgard betyr, og i hvilken sammenheng denne verdenen/tilstanden nevnes, synes det snarere som at våre forfedre ikke så dette slik.  

 

Treet som vokser på gravhaugen representerer Yggdrasil. Treet har altså stammen i Midgard, i tilstanden mellom død og liv. Den har kronen i Åsgard, i tilstanden vi mennesker lever i. Den har røttene i dødsriket Hel, i intet. De døde hauglagte forfedre i kammeret under treet, næres av Mimisbrønnen (minne), Urdbrønnen (ære) og den tredje brønnen Hvergelmir (fortid). Hvergelmir rommer urinnstinktet, Mimisbrunnir rommer kløkt og mannevett og Urðarbrunnir rommer ånden.

 

For å bli gjenfødt (utvalgt, i tilstanden Valhall) måtte våre forfedre ha levd et ærefult liv (Urd) og tillagt det forrige livs erfarenheter til minnet/intuisjonen (Mimi og Hvergelm).

 

Valknuten representerer de tre røttene til livets tre, i brønnene av minne, ære og fortid. Valknuten er ett av de mest kjente norrøne symboler. Dette symbolet kommer i mange former og varianter, men felles for dem alle er at det er en treenighet i en evighetsform. Valknuten er Odins (åndens) merke. Den representerer brønnene, men også vokterne av brønnene – de tre Nornene Urd (fortid), Verdande (nåtid) og Skuld (fremtid). Fortid, nåtid og fremtid er som kjent de komponentene som på alle nivåer bestemmer det ufødte barn og alle menneskers forutsetninger. I mytologien spinner Nornene våre skjebnetråder. Brønnene voktes i mytologien av nornene, som spinner skjebnetrådene – din lagnad (skjebne). Din lagnad spinnes av din fortid, din nåtid og din fremtid. Din fremtid avgjøres av din ære og lykke. Denne kalte våre forfedre for Hamjinga. Våre forfedre mente at våre skjebner var forutbestemt, men de anså denne ikke som upåvirkbar.

 

I denne sammenheng er det også nødvendig å være klar over at våre forfedre heller ikke hadde en livsanskuelse som var begrenset til en tidslinje fra fødsel til død. Når man døde, var dette ansett som en overgangstilstand. Din videre skjebne, i nytt lik, i ny ham, men med samme ånd, var avhengig av din fortid, din ære og derigjennom lykke. En ærefull død, etter et ærefult liv, bragte deg kun videre på skjebnetråden. Videre i en ny sesong.  Å dø, var aldri din endelige skjebne.

 

Det finnes mytologisk ni heimer tilknyttet Yggdrasil. De er mytologiske personifiseringer av kjente fysiske eller psykiske tilstander i liv eller død. «Heim» oversettes kort og godt til «verden» eller «tilstander». Det er forsøkt av mange lærde å illustrere billedlig våre forfedres verdensbilde i lærebøkene. På toppen av dette, blir vi lært at våre forfedre trodde jordkloden var flat. Dette er helt uriktig. Det er for lengst bevist at våre forfedre var vel kjent med at jorden er rund. De navigerte etter stjernene, hadde kunnskap om kosmologi, havstrømmer og gravitasjon for tusenvis av år siden. Gudeidoler med runde jordkloder har arkeologene gravet frem, og planeter i eget solsystem representerer hver av våre guder og gudinner. Tvert i mot var det nettopp Europeiske hedninger og filosofer som ble brent levende på bålet, når de hevdet at jorden ikke var universets sentrum.

 

Livets tre, Yggdrasil, er en multi-dimensjonal personifisering på kjente åndelige og fysiske prosesser. Det er like skjørt som livet selv, der mytologiske ormer og hjorter gnager og tærer på det. Livets tre både skjelver og svekkes, men det revitaliseres også av eget forfall som næring, til nytt liv. Akkurat som alt annet i mytene, i vår natur, i våre egne liv i egne kropper, i våre slekter og slektenes gang. I evig syklus.

 

 

"Det finnes ingen død for den ærefulle, bare skifte av kropp"

- Hedensk proverb

 

 

 

 

[1] Lodur avledes også av laugr/lauge. Laugedag (lørdag) er Heimdals dag. Denne dagen nyttet våre forfedre til rengjøring.

 

[2] Ask og Alm er offertrær. De representerer også Ask og Embla i mytologien. De representerer forfedre og blodsarv. De kan også representere livmoren et barn som skal bli født henger i, i mors liv.

Please reload

Please reload

Bitchute.jpg