Valborgsnatten er ikke så kjent i Norge i dag. Svenskene feirer enda denne dagen, lignende slik vi gjorde i hedensk tid, men også denne er dessverre i ferd med å forsvinne. Denne feiringen ble opprinnelig holdt i store deler av Europa. Det brennes store bål, settes opp maistenger, det pyntes med bjørk og løv og det holdes fest. Bålet i Sverige kalles Majbrasa eller Valborgsbål, og det har inntil nylig vært rikssendinger på fjernsyn fra feiringene. Ikke ulikt svenskenes midtsommerfeiring. Kvelden falt på dagen før Gaukdagr (Gjøkdagen) 1. mai.
Majbrasa
Valborgsnatten faller i måneden Nóatun (betydning: skipsleie/verft). Heim til guden Njǫrðr (Njord). Måneden kalles også Gaukmánuðr, Sáðtið (betydning: Gjøkmåned, såtid), med stjernetegn Griðungr (Tyren). Datoen for Valborgsnatten er den trettende, som mytologisk er Njords bursdag, akkurat som alle de representative guder (naturkrefter) har symbolsk "fødselsdag" på den trettende i respektiv måned.
Denne kvelden er på solens "kvartspunkt" i solhjulet, midt mellom vårjevndøgn og sommersolverv. Kvelden ble av våre forfedre også kalt Seiersblot, for nå trer vi inn i sommeren. Høytiden faller 40 dager etter Austr (påske), som er ekvivalent til en 40 ukers graviditet. Derfor er også de symbolske heksene representert, vokterne av våre forfedres ånder.
Njords betydning er "stedet der elven møter havet". Guden/naturkraften er en hermafroditt, og representerer både maskuline og feminine naturkrefter, med sin kone Skaði (Skade). Njord representerer havet og tiden - en fruktbarhetskraft, og tilhører i mytologien Vaneslekten. En vane betyr mytologisk kun vakker, lys, alv. Han er den fertile kraften i alt vann, mot kyst og land. Njords feminine side er Skade, og hun er representert gjennom elvene som renner fra fjellene og blandes med havet. Skade (betydning: skade/ødeleggelse/vassdrag/måne), den feminine halvdelen av denne naturkraften, er datter av jotnen Tjatse. Han er en personifisert urkraft fra opphavs tider, og hans navns betydning er selve urkraften av vann, bråkete - som fosser, og voldsomt regn. Skade er gudinnen for elver og månen, og dennes gravitasjonskraft for blant annet tidevann. Skandinavia har fått sitt navn nettopp av gudinnen Skade: Skadinawjo (betydning: Skades øyer).
Valborgsnatt betyr "natten på fjellet for de utvalgte og falne." (–val betyr død, - borg betyr fjell). Med dette bakteppet feirer vi Valborgsnatt. Kvelden var fylt med kultivering av forfedre. Dette er en dag for ekteskapsinngåelser. Paret som vant konkurransene under bruðlaup på Hvîtatysdagr før Austr, er nå erklært offisielt, og de overtar høysetene til de som er utkonkurrert. Disse er konge/dronning/høvdingpar - representert som Frøy og Frøya. Ekteskapsinngåelser var av stor betydning, og gudinnen Frøya representerer og er en personifisering på alle gifte kvinner. Derfor titulerer vi gifte kvinner som "frue" - av norrønt Freya. Øvrige stammemedlemmer gifter seg også i dag. De sverger ed på en stein/torshammer eller en ring, og seremonien ble trolig ledet av den avtroppende dronningen, eller hennes mor eller søster, hvis det var fjorårets dronning som hadde vunnet og ble re-valgt for det kommende år. Ved et re-valg, måtte paret uansett sverge ny ed. Dette synes å ha vært en årlig syklus- og sesongbasert prosess, som i naturen ellers.
Kveldens gifte menn leter etter Valborgsnatt naturlig nok ikke lengre etter en kone, så dagen i dag markerer at mannen gikk fra jakt, til å så jorda. Dette ble markert i begge betydninger, både på åkeren for grøde og med sin kone for å få barn.
Kongen/Høvdingens attributter er øks/klubbe/hammer, som symboliserer jordas styrke og hardhet (gravitasjon), en krone - som symboliserer solen, et sverd som symboliserer lynet som bærer solens kraft på himmelen ned til jorden. Dette er bakgrunnen for selve kongekronens symbol i hele Europa. Han kan symbolsk overføre solen, som representerer alt liv, med sitt sverd, og kan slå menn til Einherjer. Senere i middelalderen som riddere eller andre med høy anseelse og ære. Han kunne gi grid (benådning) ved å plassere symbolsk sverdet på vedkommendes skuldre - inntil han selv var drept, eller ble byttet ut. Sydover i Europa, og spesielt i Tyskland, kan vi enda finne maistangen stående på torg i små byer. Du kan ofte se dem i sammenheng med markeder på denne tiden av året. Den ligner svenskenes midtsommerstang, og var et symbol på hele prosessen rundt valg og kåring av Maibrud og brudgom.
Dronningens attributter er en drikkebolle/drikkehorn, som hun bruker symbolsk til å ofre/helle god helse og fruktbarhet med. Stammen drikker og sender rundt under seremonien. Tradisjonen med kvinners servering av kultisk drikke, både i dagliglivet og mytologisk, henger åpenbart sammen med dette.
Sammen representerer den re-valgte eller ny-valgte kongen og dronningen alle essensielle naturkrefter: helse, sollys og regn. De representerer de tre grunnelementer: jord, vann og ild. Disse finner vi igjen i de tre mest omfattende naturkrefter/guder i vår lære: Odin, Thor og Loke. De springer alle ut fra Himmelguden den maskuline Ty, og Jordgudinnen den feminine Jord.
Den nye kongen må før selve seremonien symbolsk drepe[1] den gamle. Den gamles kraft må symbolsk overføres den nye. Dette ble gjort på en slik måte at en figur ble laget over den gamle kongen, og den nye måtte hugge sverdet i denne figuren. Han måtte kunne greie å dra sverdet ut igjen. Greide han ikke dette, ble han ikke ny konge. Da kunne den nest beste etter konkurransene fra Hvîtatysdagr prøve seg, og greide han det, ble han ny konge og hans kone dronning. Denne tradisjonen sto sterkt i store deler av Europa, blant de germanske stammene. Sagnet og eventyret om kong Arthur, der han drar sverdet ut av steinen, er direkte relatert til denne tradisjonen og symbolikken. På samme måte naturen gjør sitt selektive utvalg, valgte våre forfedre også sine ledere på samme måte. Egne norske folkeeventyr bygger også på denne hedenske tradisjonen, der Askeladdens kamper om prinsessen fremstår blant de tydeligste.
Valborgsnatten er en tradisjonell vårfest, der man brant bål, og husene ble pyntet med nyutsprunget løv og knopper til en Maifeiring av fruktbarhet og grøde. Man sto i en sesongovergang, og naturkraften for overganger ved guden Njord er representert. På slike netter skulle bål brennes, for det gamle skulle brennes opp og det nye skulle vokse frem.
Den katolske kirke nyttet også denne opprinnelige merkedagen i deres maktkonsolidering. De dedikerte dagen til Sankta Walpurgis. Senere endret de trolig navnet tilbake til Valborg, for å tilnærme seg det opprinnelige hedenske betegnelsen på markeringen. De benyttet den i tillegg flittig i folkemordet på Skandinaviske hedninger under tvangskristningen. Valborgsnatten ble fastsatt som «heksesabatt», der man under disse prosessene brant levende hedninger som ikke lydig bøyet nakken og underkastet seg fremmed monoteistisk tro. De benyttet også bålet til å brenne bøker, skrifter og annet, som var ansett som kjettersk. Paradoksalt nok, på Valborgsbålet kan vi hevde at de sterkeste og mest ærefulle av våre forfedre ble brent levende.
Den påfølgende dagen etter Valborgsnatten er Gaukdagen. De fleste av oss som er litt bevandret i friluftslivets gleder, har hørt om gjøken. Kanskje du til og med ble fortalt at gjøkens lyd kunne gi deg værtegn og spådommer. Fugler var i hedensk tid manifestasjoner på våre forfedre. De var ansett som budbringere. Gjøken er en trekkfugl, som er et sikkert sommertegn når den er returnert til våre skoger og i vår natur.
Gjøken, og skogens ro
Datoen i dagens gregorianske kalender er 1. mai. Dette markerte vi med at vi var inne i årets første sommermåned, der vi natten før feiret selve overgangen - Valborgsnatten.
Våre forfedre anså at på slike overgangstidspunkter i naturen, nærmet den fysiske verden for oss levende mer seg den av de døde[2]. Våre forfedre snakker til oss på denne dagen, gjennom fuglene. I Norge har vi i årtusener lyttet til gjøken. Hører du gjøken fra nord, får du et varsel om at alt kan gå etter din vilje. Hører du den fra sør, får du varsel om at du kan høste i tørt vær. Hører du den i vest, får du varsel om at noen i din ætt kan bli syk eller dø. Hører du den i øst, kan det bety lykke og ekteskap.
På Gaukdagen skulle ekteskapsinngåelse bekreftes, både hos konge og dronning, og blant andre ektepar. Det var også vanlig at man avholdt symbolske fruktbarhetsritualer på åkrer og eng. Derfor ble denne dagen også kalt Vesle Gangdagen. Den store Gangdagen (Gangadaghelgr) ble gjort rett etter Austr (påske). Da ofret man symbolsk strå fra fjorårets avling, gjerne hvis figuren av den gamle og symbolske drepte kongen var laget av dette.
På den opprinnelige primstaven er dagen merket med en fugl, da det var forventet at man hørte gjøken på denne dagen om man lyttet til skogen. Den katolske kirke omdøpte denne dagen under tvangskristningen, og kalte den Phillippi Jackobi dag. Den ble dedikert til apostlene Filip og Jakob. Siden ble primstavsmerket endret med et dobbelt kors. De kalte videre dagen Gaukemesse for å tilnærme seg den hedenske tradisjonen ved navn. Kirkens eneste innhold var plikt til å gå i kirken og hylle apostlene i såkalt «gaukmesse».
Få ferier gjøkdagen i dag. Den 1. mai er i dag kuppet av sosialistiske og marxistiske krefter med politisk markering. La oss heller bruke dagen til å oppleve skogens ro, og lytte til dine forfedres røster.
[1] Det er en allmenn oppfatning at våre forfedre drev utstrakt form for menneskeofring. Dette synes å være en kraftig overdrivelse. Det utelukkes ikke at det forekom, men det synes mer naturlig at slik praksis hang sammen med grove kriminalsaker. Å drepe en utkonkurrert konge i denne sammenhengen, var symbolsk fremfor noe annet. De som fremholder synet om menneskeofringer, holder seg i all hovedsak til mytologiske beretninger (les eventyr) som eksempelvis ofringen av kong Domalde i Ynglingatal, Adam av Bremens kristne beretninger fra Uppsala, og funn av myrlik hovedsakelig fra bronsealder. Det er med andre ord lite hold i slike påstander på et generelt grunnlag.
[2] Dette er årsaken til at hekser er representert på slike overgangstidspunkter. I vår opprinnelige tradisjon er de kun et bilde på slike sesongoverganger, og knyttet til dyrkelsen av forfedre. Etter tvangskristningen ble dette symbolet omgjort til onde demoner, overtro, trolldom og påskudd for forfølgelser, ofte med dødsdom.
Merknad: beskrivelsene av tradisjonene er gjengitt slik de høyst sannsynlig var, basert på diverse litteratur rundt komparativ mytologi og bygdekultur. Navn og betegnelser er proto-nordiske og norrøne.