Våre forfedres fryktløshet

Når man leser våre sagaer, heltedikt og historie, blir vi ofte inspirert og fascinert av våre forfedres totale fryktløshet. De la ut på hasardiøse ferder over de stormende verdenshavene, navigerte etter stjerner og havstrømmer, og nådde alle verdenshjørner lenge før vikingtiden. De fylket seg til strid på slagmarken, ikke sjelden i sterkt mindretall ovenfor fienden, og løp direkte inn med hevet hode, i en storm av stål og blod. 

 

Vi vet at våre forfedre dyrket heltemot, blod og jord. For dem var dette ære og udødelighet. Vi vet at de bygget sine verdier på "reinkarnasjon", og derigjennom heltedyrkelse innad i ætten. For å bringe ætten videre, måtte man være idoler for sine etterkommere. Vi lar oss fascinere av dette i dag, og har en beundring for det. Dette er kanskje den viktigste årsaken til at vikingtiden er, og i vår tid har blitt, en økende del av vår stolthet og identitet. Vi liker å bli sammenlignet med denne delen av vår historie - som forener en imponerende maritim kunnskap, innovasjon, våpenteknologi og utradisjonell stridskunst, fantastiske utsmykninger og kunst, et avansert direkte demokrati sammen med den totale fryktløshet og lojalitet. "Flaks søker den  modige" var et mantra for våre forfedre. 

 

Denne tiltrekningen til "tæl" synes bare å øke, i takt med dagens samfunnsutvikling. At populærkulturen har omfavnet det, er bare et tegn på at vi er mer distanserte fra de opprinnelige verdiene, enn noensinne før.       

 

Uten å spekulere dypt i bakgrunnen og årsaken til denne totale fryktløsheten, kan vi la utvalgte og mer potente utdrag av egen litteratur selv kaste lys over dette.

 

En av de eldste kildene vi har rundt germanernes fryktløse bragder, er det berømte slaget i Teutoburgerskogen i år 9. Romerriket sto på sitt sterkeste, og ekspansjonskrigene tiltok i styrke, da riket var samlet og konsolidert av keiser Augustus. Romerriket måtte gjennom erobring opprette provinser, vinne land, slaver, skatter og ressurser. Nå skulle de germanske stammene nedkjempes, og de germanske områdene erobres.

 

De germanske stammene var ledet av høvdingen Arminius. Hans germanske navn var Hermann. Hermann ble som liten sendt som gissel til Roma, der han hadde fått militær trening, og var nå rådgiver og betrodd til romernes hærfører Publius Quinctilius Varus. Hermann hadde ved andre anledninger sloss på romernes side, men han var en patriot som nå ville befri sitt folk fra overmakten, på egen jord.

 

Hermann var klar over at de romerske legionene var uovervinnelig på slagmarken. I september i år 9, sto Varus sine tre legioner i nærheten av Rhinen. Hermann arrangerte et rykte om et opprør blant de germanske stammene, og lurte med dette Varus og de tre legionene til å slå ned på opprøret, og benytte sjansen til å angripe det de trodde var splittelse hos germanerne, for så og beseire dem. Hermann fikk tillatelse til å megle med germanerne på romernes vegne, etter legionene hadde kommet dypt inn i skogene. Blod er tykkere enn vann, og han vendte seg mot imperiet fra sør. Han benyttet germansk geriljataktikk, i skogsterreng, med en rekke bakholdsangrep og ventende defragmenterte germanske styrker mot romerne. Dette bidro til å dra legionene lengre og lengre fra hverandre, utdratt og sårbare. Romernes våpen og utstyr egnet seg dårlig til slik "uorganisert" strid. Varus var tvunget til å forsøke å ta seg ut av skogene, i åpent terreng, der romernes stridsorganisering kunne gi utbytte. For å kunne gjøre dette raskt nok, måtte alle vogner og annet utstyr brennes, og dermed også alle forsyningene. Romerne slo leir i et skogsbryn, nær åpen mark, men uten forsyninger. Germanerne lot romerne vente ut, og legionene måtte gjennom skogene igjen, for å komme til forsyninger. På dette tidspunktet ble den germanske fronten styrket ytterligere av andre stammer som kom til.     

 

Hermann visste at romerne ville følge åpent landskap, så han fikk styrkene til å bygge vollgrav og festningsverk langs skogkanten, slik at germanerne kunne angripe med kastevåpen langsetter den romerske kolonnen. Når de romerske legionene i kolonnen var utslitt, fylket germanerne seg, stormet over festningen, og utslettet det som var igjen av legionene i det som i historiebøkene kalles et blodbad. 25 000 romerske legionærer med offiserer falt i de germanske skogene, og tusenvis ble hengt opp i offertrærne.  

 

Romerne kom aldri lengre enn dette i Germania. Hermann er ansett som Germanias befrier, sammen med sine fryktløse stammer av geriljakrigere.    

 

 Hærfører Hermann på hesteryggen. Av Otto Albert Koch. 

 

 

Den romerske senatoren og historikeren Publius Cornelius Tacitus, forteller siden om sine erfaringer med dette folket, i sine annaler "Germania" fra år 98:

 

"Fred er ansett som frastøtende for dette folket. Veien til heder og ære, ligger i strid og strev.... å kaste skjold og våpen er forræderi. En slik vanæret mann avskjæres fra riter og adgang til Tinget. De fleste som flykter i strid, henger seg i skam."

 

"Hver enkelt germansk skvadron eller linje er ikke bare en tilfeldig ansamling, men er sammensatt av menn i én familie og de pårørende. Deres familier går med dem til frontlinjen, og deres hustruers skrik og deres barns ynk, ringer dem i ørene. Hver mann føler seg bundet til å utføre heltebragd foran slike vitner."

 

"På slagmarken er det en skam for en germansk høvding å bli overgått i mot av sine egne. På samme tid er det en skam for de andre å bli overgått i mot av sin høvding."

 

"Raske bevegelser er ansett som svakhet. Seige og bestemte bevegelser er ansett som mot."

 

"Når en ungdom står henimot manndom, lar han hår og skjegg gro, og bærer dette inntil han har søkt mot, og drept én av fienden. Triumferende over det blodige liket proklamerer han i det minste, at han har bevist sin eksistens, og er verdig sitt land og folk."

 

Det fremstår tydelig at grunnlaget for heltedyrkelse og fremvekst av arketyper, hadde gode, men krevende, rammebetingelser i de gamle Nordeuropeiske samfunn.   

 

Den norske sagalitteraturen forteller om en rekke fryktløse gjerninger og heltemot. Vilkårene her hjemme, kan ikke sies å ha vært signifikant forskjellig fra våre folkefrender noe lengre syd. Fra Håkon den Godes saga - i forkant av striden med Eirikssønnene, der Håkons menn var i sterkt mindretall, og Håkon spurte sine menn til råds:

 

"Det var en bonde der, som het Egil Ullserk.; han var langt til års kommet da, og hadde vært større og sterkere enn alle andre, og en stor stridsmann. Han hadde lenge båret merket til Harald Hårfagre. Egil svarte på talen til kongen: "Jeg var i noen slag med kong Harald, far din. Han sloss ofte med flere folk, og ofte med færre. Han hadde jevn seier. Aldri hørte jeg han spørre sine frender om slike råd, at de skulle lære ham å flykte. Vi vil heller ikke gi deg et slikt råd, konge. Du skal få godt følge i oss". Mange støttet Egil i dette. Kongen sa at han heller ville sloss med de som var få, enn de som var mange, og dette var da avgjort. Da lot kongen skjære hærpil og sendte den til alle kanter fra seg, og lot samle alle de han kunne få. Da sa Egil Ullserk: "Jeg var redd en stund, når denne lange freden var, at jeg skulle dø av alderdom der inne i sengehalmen. Men, jeg vil heller falle i strid og følge min høvding. Nå kan den endelig se ut til at det blir slik". 

 Kong Håkon den Gode: "Hold fram som du stevner!"

 

 

Fra Eirik Jarls strid med Jomsvikingene under slaget på Hjørungavåg:

 

"Torkjell Midlaug hugg da til Bue Digre, og skar av han leppene og haken, så de falt ned i skipet. Bues tenner føk også ut ved det hugg han der fikk. Da Bue fikk såret, sa han: "Nå skal det bli verre for de danske piker å kysse oss". 

 

Bue Digre fikk også kappet av begge hendene. Han stakk armstumpene inn i ringene på en gullkiste, hoppet over bord, og kom aldri opp igjen.

 

".....men til slutt ble skipet hans ryddet og Vagn ble fanget selv, og tretti ble bundet og ført opp på land. Da gikk Torkel Leiva til og sa: "Det løftet gjorde du, Vagn, å drepe meg, men for meg synes det likere at jeg dreper deg". Vagn og hans folk satt alle sammen på en tømmerstokk. Torkel hadde en svær øks, og han hugget til han som satt ytterst på tømmerstokken. Vagn og mennene hans var bundet slik at det var snodd et tau rundt føttene på dem alle, men hendene deres var fri. Da sa én av dem: "Jeg har en sølje i hånden, den vil jeg stikke i jorden, om jeg kjenner noe, når hodet er hugget av meg." Hodet ble hugget av ham, og søljen falt da ut av hånden på ham.

 

Det satt en vakker mann der, med stort, langt hår. Han svøpte håret frem over hodet sitt, rakte frem halsen og sa: "La det ikke komme blod i håret." En mann tok håret i hånden sin og holdt det fast. Torkel svingte øksen for å hugge; vikingen dro hodet hardt tilbake, og han som holdt håret gav etter, øksen falt ned på begge hendene hans og hugget dem av, så øksa stanset i jorden.

 

Da kom Eirik Jarl og spurte: "Hvem er denne vene mannen?" "Sigurd kaller de meg", sa han, "og de sier at Bue er far min; enda er ikke alle Jomsvikinger døde". Eirik sier: "Du er nok visst og sant sønn til Bue, vil du ha grid?" (grid: benådning). "Det kommer an på hvem som byr", sier Sigurd...."

 

 Jomsvikingene. Eirik Jarl, Torkel Leira og Sigurd Buesson.

 

 

Fra Harald Hårdrådes saga, der Hårdråde forhandlet med kong Harald Godwinsson og engelskmennene før slaget ved Hastings. Harald Hårdråde og hans menn var i sterkt mindretall:

 

"De to hærene sto fylket ovenfor hverandre da fra engelskmennenes side tyve ryttere kom ridende ut fra tingmannalid og stanset foran den norske fylkingen, både mennene og hestene deres var brynjekledde. En av rytterne ropte: "Er Toste Jarl i hæren?" Ikke kan det dølges" ropte Toste tilbake, "og her kan dere finne ham!" En annen av rytterne sa: "Din bror Harald sender deg sin hilsen, og de ord at du skal få grid og hele Northumberland. Og heller enn å savne deg i sitt følge, vil han gi deg sams rådvelde med seg over tredjedelen av sitt rike. Jarlen svarte: "Det var noe annet enn den ufred og den svivørding som ble budt meg i vinter; var slikt et tilbud gitt meg da, ville mang en mann som nå er død, kunne levd i dag, og Englands makt ville stått usvekket. Men tar jeg imot disse vilkårene, hva tilbud får da kong Harald Sigurdsson for all umaken sin?" Til det svarte rytteren: "Hva kongen vil unne ham av England, har han vel ymtet noe om: Han vil gi ham syv fot rom, eller så mye mer som han er høyere enn andre menn." Da sa jarlen: "Ri nå tilbake og si til kong Harald at han skal by seg til kamp, for ikke skal det kunne sies med sannhet at Toste Jarl gikk fra kong Harald og til fiendeflokken hans da han skulle kjempe vest i England. Så heller felles skjebne: Døden med ære eller England med seier!"

 

Så gjorde rytterne helomvending, men kong Harald Hårdråde sa til Jarlen: "Hvem var han, denne ordhage mannen?" "Det var kong Harald Godwinsson", svarte Jarlen. "Det tidde du litt for lenge med, hadde jeg visst at denne Harald var oss så nær, skulle han aldri komme til å melde om noen av våre menns bane." Jarlen svarte: "Sant er det, uvarlig var det å fare frem slik av en stor høvding, og det kunne lett ha endt som det sies. Jeg skjønte at han kom for å tilby meg grid og et stort rike, og jeg visste også, at hadde jeg røpet ham, ville jeg ha blitt hans banemann. Men jeg vil heller at han skal være min banemann, enn jeg hans." Da sa kong Harald Sigurdsson Hårdråde til sine menn: "Stor var han ikke, mannen, men han sto fast i stigbøylene."

 

 Slaget ved Stamford Bridge av Peter Nicolai Arbo. Kong Harald blir drept av en pil i halsen.

 

Fra den angelsaksiske krønike kan vi lese at denne kampen ble voldsom og blodig. Slaget varte lenge, og i flere omganger. Harald Hårdrådes hær var på tidspunktet delt i to, og troppene var skilt på vestsiden og østsiden av elven Dervent. Hårdråde og hans menn var på dette tidspunktet klar over at de kom til å tape slaget. En norsk berserk steg da frem, og ba om å få dø på brua over elven alene, da de hadde innsett dette. Nordmannen var diger, og større en Harald selv, i følge krøniken over to meter. Han hadde en stor tveegget øks. Han holdt stand i striden ved den smale broen i over to timer alene mot den angelsaksiske hæren, før de klarte i komme seg under broen og drepe ham med et spyd nedenfra.

 

Denne heltebragden gav kong Harald anledning til å samle hæren sin på et høydedrag, så engelskmennene måtte sloss i oppoverbakke med elven under seg. Etter harde kamper, i sterkt mindretall og med dårlig utstyr, falt tilslutt nordmennene med Harald og Toste, etter ett av de lengste slagene i norsk historie. Et slag som på flere måter markerte slutten på over 200 år med norsk motstandskamp mot maktkonstellasjon, tvangskristning, med forsvars-kolonisering og borgerkrig. Norgesveldet ble oppløst med den siste falne berserkeren på Stamford boren. 

 

Eksemplene er mange, og historien er storslått. Men, dette heltemotet og fryktløsheten er egentlig basal og grunnleggende. I litteraturen kommer dette heltemotet og fryktløsheten til syne i mer destruktive kontekster, som strid og krig. Dessverre er det som oftest på slike tidspunkt historie skrives. Heltemot og fryktløshet er dog så mye mer enn dette, og hørte nok like mye hjemme, og var vel så viktig, i de mer dagligdagse sammenhenger. 

 

Det er kanskje ikke slik at du selv blir gjenfødt som dine barn eller barnebarns barn. Hvem vet? Dette har vi like lite kunnskap om som våre forfedre hadde. Betydningen av å føre et ærefullt liv, og å være et idol for dine etterkommere, er uansett noe våre forfedre nøysomt etterstrebet, enten de var i krig eller fred. De satt de grunnleggende verdiene først, hjem, familie, ætt, folk og jord. Om du selv ikke returnerer fra Hel og oppnår åndens hellige hall og gjenfødelse etter din død, vil dine egne leve dette livet for deg, etter deg, i din ånd - og kanskje til og med overgå deg. Kan du be om noe mer?

 

 

 

"Døden svarer, før hun blir spurt"

"Frykter du døden, er du allerede død"

"Frykt gjør ulven større enn den er"

"Døden smiler til oss alle, alt man kan gjøre er å smile tilbake"

"Der mange dør, finnes ingen frykt for døden"

"Det finnes ingen død for den ærefulle, bare skifte av kropp"

"Skam er verre enn død"

"Du kan ikke drepe det som allerede er dødt"

"Døden kan ikke ta det som aldri dør"

"Døden er ofte den beste velgjører"

"Kujoner dør ofte mange ganger, før de dør"

"En modig fiende er bedre enn en feig venn"

"Godt blod vil aldri ligge"

"En rettskaffen død vier hele livet"

"Aner du ondskap, så ta dét for det, og aldri gi fienden fred"

"Mektige er gudene, men mektigere er skjebnen"

 

- Hedenske proverb

 

 

Please reload

Please reload

Bitchute.jpg