Nansens Røst

 

Borgertorget 17. mai 1900

 

Norske kvinner og menn!

 

Hvis en fremmed sto her i dette øyeblikk og så dere, behøvde han ikke legge merke til alle disse vaiende faner og rødmende flagg for å forstå, at her er fest i Norge i dag. Han vilde se det av tusener tindrende øine, smilende munner og blussende kinner, han vilde høre det i tusener jublende stemmer. Det er fest i Norge i dag!

 

Og hvorfor? Jo, fordi 17. maidagen er frihetens, selvstendighetens dag, et minne om dem for 86 år siden frelste selvstendigheten, som steg som en hvit due fra Eidsvoll for siden som en ørn å bre sine mektige vinger over det norske folk.

 

Vi hedrer idag dette verk, som for 86 år siden skapte Norge i det nittende århundre. Derfor går våre tanker nu med takknemlighet og ærbødighet til den gamle bygning på Eidsvoll. Men denne dag er mere enn minnets, for idag holder norsk fedrelandskjærlighet fest. Derfor er festen dobbelt.

 

Ti hvad er er fedrelandskjærligheten? Jo, den er først hvad fedrelandet er for oss, og dernest hvad vi er for fedrelandet. Derfor er 17. mai en dobbelt gledesdag. Den er mors fødselsdag. Men den er også en regnskapets dag, som spør oss: hvad har vi gjort? Hvordan har vi opfylt våre plikter mot henne?

 

Visstnok er det dem som sier at fedrelandskjærligheten er gammeldags, og at verdenskjærligheten er det største; men vi hører ikke til dem. For oss rummer fedrelandskjærligheten alt det skjønneste i livet. Den er kjærligheten som binder oss til slekten, til hjemmet, til gården, til bygden, til landet! Den er den luft, vi har åndet i fra den stund vi kom til verden. Men den er dog først og fremst kjærligheten til landet. Vi vet det best vi, som efter langt fravær kom seilende langveis fra og har sett det stige furet, værbitt op av havet; sammen med landet steg følelsen i oss slik, at ord ikke kan uttrykke det. Og har du stått oppe på fjellet og sett de blånende tinder løfte sig, da må du ha følt det med Vinje, at det er et syn som

 

gjer deg tankefull, men endå fjåg.

Med ungdomsminne er den tala blanda;

det strøymer på deg, so du knapt kann anda.

 

Og har du ferdes i de store, dype, vemodige skoger eller ute i havet mellem skjærene, hvor sjøfuglen svømmer, badende sig i skumsprøitet, da har du følt at dette er ditt land, kjent og kjært og sammenvokset med ditt innerste vesen.

 

Men fedrelandskjærligheten er også kjærligheten til folket, til det folk, fra hvem Leif Eriksson utgikk, som har kjempet under Harald Hårdråde ved Stanford bro, og som lik en ørn har seilt over havet til Island og Grønland. Den er kjærligheten til de menn som for 86 år siden på Eidsvoll reddet vår selvstendighet, da alt var imot oss. Den er kjærligheten til det norske folk som kjemper idag, som slåss for å rive hver til sig, men som dog er et folk. Den rummer ondt og godt, ikke bare lyse, men også tunge minner. Den er og blir kjærligheten til hjemmet.

 

Et hjem er der, hvor alle dine tanker

kan leke fritt som børn på faders fang. 

 

Men foruten fedrelandets forhold til oss, rummer den også vårt forhold til fedrelandet, til vår mor:

 

"Du gamle mor, du sliter arm

so sveitten er som blod"

 

Ja hun er nok gammel, værbitt og slitt, hun har slitt for oss og gitt oss evnen til å bli menn, men - hvad har vi slitt for henne? Og så et skippertak nu og da! Og en festrus hver 17. mai!

 

Men fedrelandskjærligheten er ikke bare et festlig smykke, som kan tas frem som gammelt arvesølv nu og da og pusses op. Den skulde være blodomløpet i vår gjerning, det som fører kraften tilbake dit hvor den kom fra. Vi har kanskje fedrelandskjærlighet vi nordmenn, vi har begeistring, men kanskje er den mere av øieblikkets enn godt er! Utlendingene synes vi har begeistring. Iallfall minnes jeg én utlending, en kjent mann, som var her høsten 1896, da vi vendte hjem fra vår langferd. Han skrev til mig: "Jeg missunner Dem å ha et slikt land å elske, og jeg misunner Dem å ha et slikt folk å elske det." Mest begeistret var han over barnetoget. Norges farver båret av de tusener små barnehender, fedrelandssangen sunget av de tusener små barnemunner.

 

Det må fyres godt og lenge under kjelen, før vår begeistring kommer i kok, men da hender det også at den koker over. 

 

Fedrelandskjærligheten pålegger plikter. Men la oss ikke bare føle plikten til krigens gjerning, for da var det vel som om vi sto sammen, men vi skal også bære landet i fred. Fedrelandskjærligheten skal være den bærende kraft i vårt liv, ti vårt fedreland skylder vi alt. Vi skal ikke oppfylle våre plikter, som om det var akkordarbeide, men vi skal gjøre alt vi kan, - alt vi evner! Vi skal gjøre det så godt vi kan, og således, at vi ikke går i veien for våre landsmenn! Derfor må vi ikke stå stand mot stand, by mot by, bygd mot bygd. Vi må stå sammen! For vi skal huske, at vi har en felles mor. 

 

Men vi skylder også fedrelandet selvtukten, utviklingen av våre evner og folkelynnet. Har du sett fjellet i rykende snestorm en vinterdag? Har du sett det i rødmende sol en sommerkveld? Har du seilt leden en blank dag med sol over vann, eller har du seilt den en mørk høstnatt, så seilet blev tungt og vått av skumsprøiten for baugen? Da har du følt deg i slekt med det alt. 

 

Vi elsker det hårde, ville og barske, men vi elsker også den bløte, dirrende sommernatt. Det er tvedraget i vår karakter. Det er som hardangerfelen, når den spiller den sprettende ville halling, mens understrengene dirrer i den vemodige folketone. Dette er sammensmeltet i vår folkekarakter, men derfor er den heller ikke ensidig.

 

Vi husker da Mørejarlens sønn, Ganger-Rolf, kom til Normandi, og hans menn ble spurt, hvem som var deres herre. Da lo de og sa: Vi har ingen herre, vi er frie menn.

Det er noe i dette. Vi nordmenn er kanskje friere, selvstendigere menn enn andre. Men også dette frisinn har vi vårt land og vår natur å takke for. Ti den norske bonde sitter på sin gård alene, skilt fra de andre ved dype fjorder og dype daler, høie fjell og mørke skoger, men derfor må han selv finne midlene til å opta kampen alene mot naturen. Når man selv må finne midlene, finner man også sin egen mening, og det skaper mer selvstendighet hos oss enn andre steder. Dette har sin styrke, men også sin svakhet. Det å ha en egen mening, selv om den ofte ikke er den rette, gir dog i alle fall betingelsen for engang å finne den rette. Men trangen til selvstendighet sammen med det hårde i vår karakter kan gjøre, at vi stundom blir stribukker. La derfor også det bløte, det som dirrer i sommernatten , la det komme frem i karakteren! Da kan vi nå dit, at vi finner det større å gå ifra en mening som vi har funnet uriktig, enn å være halsstarrig. Vi vil ikke ha en nasjon av ja- og ha- brødre, ikke stivnakker, men en nasjon av menn.

 

I dag står vi på dørstokken til noe nytt, det er den siste 17. mai i det nittende århundre. Det er regnskapsdagen for, hvad vi har gjort i året, og hvad vi har gjort i århundret. Det er regnskap over det som går og det som kommer. Dessuten er det idag en merkedag, idet vi alle er blitt enige om hvad som alltid burde ha vært en selvfølge, nemlig å feire selvstendighetens dag i fellesskap. Men likeså visst som vi nu har vunnet fellesskap i festen, likeså visst har vi ennu langt igjen, før målet er helt nådd. Men la vi alle godviljen til, var dagen ganske visst ikke langt borte.

 

Det er kommet så meget frem som splitter folket. Særlig en bevegelse synes jeg er farlig. Det er intet norsk ord for den, men den kalles decentralisasjon. Jeg mener ikke i geografisk henseende. Men her gjelder det ikke centralisasjon eller decentralisasjon, men sammenslutning om alt som er godt og stort, så at vi, hvis vi sto foran et nytt Svolder, rolig og samlet vilde kjempe til siste blodsdråpe for vår arne. Vår arne er vår kultur og vårt sprog, man kalle det bykultur eller bondekultur, riksmål eller landsmål, bare det er norsk kultur og norsk sprog. Den arv vi har fått fra våre fedre gjennem en Holberg, en Wergeland eller Vinje, den arv vil vi overlevere ubedervet til våre barn. 

 

Vi står ved inngangen til et nytt århundre; det er da vår plikt å gi våre barn og våre etterkommere lysere, lettere vilkår enn de, som vi selv har kjempet og litt under. Vi har ofte gjennemgått hårde tider, men fremtiden er rik på løfter og muligheter. 

 

Jeg gikk igåraftens en tur og tenkte: Hvad kan man vel si om en 17. mai? Da rant det mig i hu, hvad jeg for 5 år siden skrev i min dagbok, da vi i ishavet sloss med større vanskeligheter enn vel de fleste kommer ut for. Jeg vil få lov til å lese op dette:

 

"I dag er det altså syttende mai. Sikkert hadde jeg trodd, vi på den dag i dag skulde vært ved land en eller annen steds; men det var ikke så "laga". Jeg ligger her i posen og tenker på jubelen hjemme nu, drømmende mig midt op i barnetogene og de bølgende menneskemasser, som i denne stund drar gjennem byens gater - gleden tindrer i hvert øie. Å, hvor det er kjært og vakkert alt! Se på flaggene, hvorde vifter med sin røde duk i den blå vårluft, og solen - så deilig den dirrer gjennem det fine lysegrønne nyløv. Og her ligger vi i den drivende is, vet ikke visst hvor vi er, eller hvor langt fra et ukjent land, hvor vi håper å finne midler til å friste livet og kare oss frem mot hjemmet; med to hundespann, som stadig tynnes, og hvis krefter synker hver dag; med en ismark mellem oss og målet, som kan legge - vi vet ikke hvad for hindringer i veien for oss, vel både råker og skruis; med kjelker som iallfall ennu er for tunge for våre egne krefter. Vi sliter oss møisommerligere og møisommerligere frem, mil for mil, og imens kjører kanskje isdriften oss vestover ut i havet, bortenfor landet vi strever mot. Stridt og slitsomt - ja vel; men det har også engang en ende; én gang når vi vel frem - og vårt trefarvede flagg det vil vi, i år som ellers, heise høit på stang for syttende mai; også på 83½ ° skal den feires. Og sender så skjebnen oss det første skimt av land, da blir gleden dobbelt"  

 

Ja, slik var vår 17. mai for 5 år siden, men slik har det norske folk hatt det ofte. Slik har kårene vært for det gjennem århundrer. Men engang skal også det norske folk nå land. 

 

Den norske vår er sen og lang, det vet vi, men så kan den også komme på en eneste natt, og når vi åpner vinduene om morgenen da er våren der. 

 

Slik er det også med nasjonalfølelsen. Den kan bryte gjennem folkeviljen med en eneste gang. Det er som dikteren har skrevet:

 

Begynner som en susen i kornet sommerdag

og vokser til en brusen gjennem skogens tag.

 

Nasjonalfølelsen skal engang gå stort og sterkt under de vemodige, norske skogers tak.

 

Og så et tre ganger tre hurra for Norge!

 

 

- Fridtjof Nansen, Borgertorget 1900

Please reload

Please reload

Bitchute.jpg