Midtsommer og St. Hansaften feires i varierende grad i Norge, og tradisjonen er best opprettholdt langs kyststrøkene i vårt land. Denne har blitt en "sommerfest" for mange, og uten spesifikt reflekterende eller historisk innhold. I Sverige står fremdeles tradisjonen med midtsommer langt sterkere, og er nærmest ansett som Sveriges nasjonaldag. Der er også den opprinnelige symbolikken bedre ivaretatt, enn her hjemme.Tradisjonene og viktigheten av de var dog opprinnelig identisk i hele Skandinavia.
Svenskene setter opp en midtsommerstang. Dette var en tradisjon vi hadde i store deler av Europa i hedensk tid. Denne stangen representerer den hedenske maistangen, selve Yggdrasil - livets tre. Den er symbolsk og identisk med Irminsul. For mer inngående symbolikk rundt Yggdrasil/Irminsul, er dette omtalt i Yggdrasil, livets tre - hva det egentlig er.
Svenskenes "Midtsommarstong"
Solvervet faller i måneden Folkvangr (folkeheim – heim til gudinnen Freyja (Frøya). Måneden ble i jernalderen også kalt Sólmánaðr (Solmånenden), med stjernetegn Krabbi (Krepsen). Primstaven er merket med en sol, og den påfølgende dagen er merket med et timeglass. Feiringen er ikke det samme som midtsommerdagen, den faktiske midten på sommeren. Det er sommersolvervet som nå markeres, akkurat som Jól markerer vintersolvervet, og den faktiske midtvinterdagen faller på Hókonótt i januar.
Sumarsôlhvarf (sommersolverv) er den trettende[1] i måneden – gudinnen/naturkraften Frøyas bursdag. Tidspunktet er med dette representert av gudinnen for den feminine siden av kjærlighet, menns representative hustruer[2], sommer, varme og lys. Sommersiden man er inne i sesongmessig, er den feminine. Vinteren er den maskuline. Frøya er også guden (naturkraften) Heimdals ekvivalens, og han er i mytologien en hermafroditt - nettopp med symbolsk bakgrunn i at Heimdal opptrer i overgangsritene, mellom maskulin og feminin. Heimdal representerer og personifiserer nå den maskuline siden, og er en mytologisk ekvivalens til Odin - Frøyas mann. Heimdal personifiserer alle overganger i naturen, blant mennesker, dyr og skapninger på alle nivåer. I naturen står vi nå, som ved alle våre andre høytider, midt i et skifte. Solen verver - akkurat som på den opprinnelige julekvelden på vintersolverv i vinterhalvåret.
Bjørnebinna lar seg befrukte nå, og hun gir fødsel til sine unger ved kommende vintersolverv i hiet. Derfor er sommersolvervet i vår tradisjon knyttet til fruktbarhet og gjenfødsel i naturen, og symbolsk for ættens sirkulære gang.
Midtsommersbålet - i pynt av løv og blomsterkranser
Nå skal forfedrebål tennes langs hele kysten, og ved alle vann det bor folk, og på fjelltopper. Prosesjoner og tog av blomsterkledde piker og kvinner, signer åkrer og enger med vann fra hellige kilder. Stammer og storfamilier hadde sine egne hellige kilder (av den mytologiske Urðarbrunnír – Urd=ære) som inneholder dine forfedres gjetord (ære), som symbolsk er grunnlaget for selve gjenfødelsen i ætten. Slik kildedrikke florerer det av i norsk bygdekultur.
Blomsterpikene renser også garder, åkrer og enger symbolsk for vinterånder. Sommeren er her for fult. Det er «orden og reda» i Åsgard, som mytologien forteller om. Ragnarok (den strengeste vinter og årets slutt) er lengst unna, og livet er på det mest behagelige både for fe og frender. Alt gror og vokser.
St. Hansbål (skisse) av Nikolai Astrup
Det ble ofret mat, øl og mjød på gravhaugene. Ofringene er gaver til naturen. Man gir tilbake til naturens kretsløp, og ofringene tas opp igjen (spises) av dyr. Det var fest og dans på og rundt gravhaugene hele natten. Feiringen var, som de øvrige gjennom året, sterkt knyttet til forfedrekult. I slike overgangsfaser, ved månesykluser, og spesielt ved solvervene, kom man nærmere sine avdøde forfedre. Sommersolverv er ikke overraskende, nemlig en fest for dine forfedre, og gjenfødelsen av dem i ætten. Derfor var også gravhaugene en sentral komponent i denne feiringen, og symbolikken i den. Det synes som om at våre forfedre entret det hellige område rundt, inne i og oppå sine avdøde forfedres hauger, når gjenfødelsessyklusen oppsto i naturen, og spesielt når solen vervet. Derfor reguleres også våre høytider i naturen, og i vår opprinnelige kalender, av solen, månen og kvinnens faktiske forplantningssyklus. De henger alle sammen, i kontinuerlig sirkulær prosess.
Det eksisterer også en urgammel skikk som enkelte holder på enda, at kvinnene skal bade ved midnatt. Solen er nord i Skandinavia fremdeles oppe da. Gudinnen Frøya blir nemlig i naturen og mytologisk født på dette tidspunktet. Frøyas far er Njord (havet), og hennes mor er Skade (vassdrag). Frøyas smykke er Brisingamen. Når kvinnene (Frøya representerer og personifiserer alle kvinner) kommer opp av havet (fra Njord, hennes far), og dråpene glimrer i midnattsolens lys eller i gjenskinn fra forfedrebålet – er dette symbolsk selve Frøya som blir født, bærende på verdens sirkulerende ordning – Brisingamen, i Balder (lysets) og Nannas (sommerens) skimt. Det er Frøya som re-inkarneres på solvervet, manifestasjonen på selve livet.
Dette smykket, Brisingamen, ble i mytologien smidd av dvergene Alfrigg (betydning: mors kjærlighet), Berlingr (betydning: pinne/kjepp), Dvalínn (betydning: forsinkelse, antimaterie) og Grerr (sammen er de omtalt som Brisingene, av norrønt Brísing som betyr ild). I mytologien er også Dvalínn kjent for å ha gitt runene (visdommen og "hemmelighetene") til Æsene. Dverger i vår tradisjon er ikke kortvokste mennesker, men personifiseringer av materie, antimaterie, himmelretninger, metaller, fysikk og andre grunnstoffer. Men, like viktig, de personifiserer også våre døde forfedre, og den rikdom og kunnskap de har akkumulert. Derfor relateres Brisingene til ild, for mytologisk er ild ekvivalent til blod. Brisingamen representerer, som øvrige rekvisitter i vår tradisjon, en orden av fysikk, kjemi og grunnstoffer – som skiller orden fra kaos i vår fysiske verden. Men det representerer også blodsarv, minnet, fra forfedre - fra dine tidligere liv. Når vi leser om Snøhvit og de syv dvergene, kan vi begynne å forstå hva dette eventyret rommer av gammel anskuelse. Dette eventyret handler også om re-inkarnasjon av en forfar/formor, dvergene er Snøhvits syv respektive barneår, før die perioden er over og melketennene felles. De er Snøhvit selv, og alle hennes akkumulerte forfedre, i henne.
Frøyas «kosmossmykke» og verdensordning Brísingamen, er omtalt flere steder i flere myter, og dette understreker denne rekvisittens grunnleggende symbolske betydning. Det er omtalt i Sorletåtten i Flatøybok, Haustlong i Skaldarskáparmál, i Gylvagínníng og i Þrymskviða. Brísingamen betyr «halsbånd av ild». Frøyas smykke er ikke bare relatert til kosmologi, solsyklus og livgivende ild, men personifiserer også rekken av bålene vi tenner ved vann og fjelltopper for å hilse Frøya, sommer, sol og fruktbarhet på solvervet. Bålene er symbolsk Frøyas perler på Brisingsmykket, om du vil. De lyser opp, på årets lengste natt når denne naturkraften fødes, midt i mellom solhjulets maskuline og feminine side. Smykket representerer også rekken av de før deg, din blodslinje i syklus.
I den grad sommernatten skulle «soves bort», skulle man samle 7 eller 9 slags blomster (7 og 9 er essensielle tall i naturen/mytologien), om man var ugift. Disse skulle legges under hodeputen, og du skulle drømme om din tilkomne. Din Fylgja[3] (din følger, din forfar – din beskyttende ånd, dine døde forfedre), samt din Hamingja (din lykke – din blodsarv/ditt blodsminne) ville hjelpe deg på veien.
Selve bålet skulle etter tradisjonen tennes med ny ild, gjerne med friksjon av tre. Solen vervet, og man skulle starte på nytt, friskt og fritt. Bålet representerer fremfor alt den livgivende og fruktbarhetsgivende solen – forutsetningen for alt liv. Det var også vanlig å ta fart og hoppe over bålet i en konkurranselek, for å symbolisere at man gikk fra ett verv til et annet. I naturen er det også nå slik, at etter sommersolverv går man inn i den maskuline siden av året, som ender med vintersolverv (Jól). Tradisjonelle leker og konkurranser som representerer striden mellom sommer (feminin) og vinter (maskulin) var også vanlig.
Siden sommeren er Frøyas, ble det pyntet med bjørkeløv. Bjørka er representert av gudinnen Frøya, og er omtalt i Våre hellige trær og den nordiske bjørka.
Selve solvervet var med dette ansett som et essensielt kosmologisk og naturlig skifte i vår evige sirkulære natursyklus. På denne natten er de symbolske heksene også representert, som ved Valborgsnatten og de andre høytidene knyttet til sol og månesyklus. Våre førkristne forfedre hadde langt andre oppfattelser av hva «hekser» symboliserte. For dem var de langt fra onde demoner, men personifiseringer på overgangstider i naturen, på jevndøgn, solverv og voktere av det som finnes, men som ikke kan sees. Et ufødt barn - forfedrenes ånd.
Midtsommer var opprinnelig like viktig som juleferingen, og har i mange, mange tusen år vært feiret av vårt folk. Etter tvangskristningen ble feiringen omdøpt til St. Hans, Jonsok eller Johannesvake, og dedikert den til den jødiske døperen Johannes, som i følge de abrahamittiske monoteistiske skrifter var en reisende predikant som fikk underkastende folk til å ta i mot dåp som «renselse for sine synder». Dagen ble fastsatt i den gregorianske kalender til 24. juni (natt til 24), akkurat som vår hedenske jul ble fastsatt til 24. desember, og ikke lengre fulgte det faktiske solvervet.
Den hedenske båltradisjonen ble opptatt i den grad at man også på dette tidspunktet avholdt «heksesabatter» og rettergang for kjettere, der et antall ikke konverterbare ble brent levende på disse. Den påfølgende dagen etter sommersolverv, var opprinnelig en dag med hedensk arbeidsnedleggelse. Denne hviledagen ble etter tvangskristningen døpt til «De ti tusen martyrer», og ble dedikert til de påståtte martyrene i den katolske kirke.
[1] Tallet 13 er et lykketall i vår opprinnelige tradisjon. Alle naturkrefter/guder har «fødselsdag» den 13 i hver av våre 13 måneder. Etter tvangskristningen, ble tallet 13 omgjort til det motsatte – et ulykkestall.
[2] En gift kvinne blir fremdeles kalt Frue. Dette ordet utledes av Frøya, som i vår mytologi representerer alle gifte kvinner.
[3] Fylgja betyr "følger". Etter tvangskristningen ble Fylgja døpt om til det vi i dag kaller skytsengel.
Merknad: beskrivelsene av tradisjonene er gjengitt slik de høyst sannsynlig var, basert på diverse litteratur rundt komparativ mytologi og bygdekultur. Navn og betegnelser er proto-nordiske og norrøne.