Kultisk ild og hjortedyr

I vår del av verden, på det nordlige halvkule, er det ikke mystisk at ilden hadde en helt avgjørende funksjon i dagliglivet. Beretningene både av Romernes og Arabernes observasjoner av vårt folk, bærer preg av en nærmest kultisk tilbedelse av ilden og dens funksjon. Det er åpenbart at den har hatt denne funksjonen, om ikke annet på et praktisk og filosofisk nivå. Våre personifiserte guder og mytologiske attributter konnoteres i direkte eller indirekte form til ilden - én av tre essensielle grunnelementer. Ildens symbolikk er gjennomgående i våre forfedres mytologi.

 

 

Den kultiske ilden var helt sentral for våre forfedre. Den var ansett som den iboende ilden i Ymes knokler - det livgivende i hele naturen, både i grunnelementer og stein. I myten om Thor og Hrugne kan vi også finne spor av denne anskuelsen, der ilden formidles gjennom den personifiserte Yme og Hrugne, etter brynesteinsbergene oppsto. Eller når Thor jager Loke, der torden jager lynet, som slår ned i selve solens batteri - treet, og bringer ild til jord. Surt (urilden) ga liv til Yme (betydning: lyd, den første jotne, lyden av kreasjonen av solen og planetene) ved å sette landet i brann og varme opp Ymes knokler (stein/berg) - der Thor (elektrisk spenning, gravitasjon) befrukter Jord ved å antenne skogene med lyn (som i mytologien er personifisert som Loke).  

 

Ilden spiller en avgjørende rolle i hele vår mytologi - der selve livet kommer til i balansepunktet mellom det mytologiske Muspellheim (av norrønt Múspellsheimr, som betyr lys, ild, den hvilende evighetsbarm og kosmos utenfor vårt solsystem) og Nivlheim (av norrønt Niflheimr, som betyr mørk, kald, den hvilende evighetstanke). Det livgivende balansepunktet mellom dem er det mytologiske Ginnungagap (av norrønt Gínungagap, som betyr det vide og tomme dualistiske rommet i mellom).

     

Ilden var ikke bare livsnødvendig for fysisk varme, lys, matlaging, fruktbarhet, svibruk og alle andre praktiske ting, men også en katalysator fra én tilstand til en annen. Gnistene fra stein i friksjon mot hverandre, manifisterer også Ymes energi. Ur-energien, det mest livløse av berg og stein, til den mest livgivende ild og sol, Derfor blir de personifiserte jotner og troll i mytologien og eventyrene våre, bragt tilbake til den mest livløse form for energi når solen skinner på dem. 

 

 

Våre forfedre så derfor ilden som en ekvivalens til blod - akkurat som vårt eget blod varmer opp kropp og knokler, gir det liv, og omvendt. Som Ymes personifiserte knokler av Surt ild i mytene. Dette kalte våre forfedre for Aldrnari (betydning: livgiveren), og er omtalt i Voluspá. Denne livsgnisten/livgiveren ligger latent i alt levende og dødt, men i ulike tilstander. Alt fra den mest "døde" stein, til den flammende ild, der begge kan innta hverandres former. Ild av stein, stein av ild. 

 

Salt smelter is, og salt er i vår mytologi ansett for å representere varme. Derfor er det den personifiserte Audhumla (av norrønt Auðhumbla, som betyr "mørket før lyset", ubrukt jord, skumring, hav) som næres av saltsteinen (den latente varmen) og videre overfører denne til Yme når liv blir skapt av grunnelementene i balansen mellom kulde og varme. Slett ikke ulikt de gjeldende vitenskapelige evolusjonsteorier. 

 

Denne anskuelsen bringer oss videre inn på hjortedyrenes viktighet og stilling i våre forfedres lære. Hjortedyrene er koblet med trærnes betydning og symbolikk, nærmere omtalt i Våre hellige trær og den nordiske bjørka og Yggdrasil, livets tre - hva det egentlig er.

 

 

For å holde ilden i gang, trengs ved (brensel), og hjortens gevir følger en direkte symbolsk kobling til dette, og ikke minst til knoklene selv. Skjelett og gevir var ansett som "ditt indre tre", inneholdende livskraft på lik linje med trær. De mytologiske hjortedyrene er personifiseringer på dette. Hjorten Eiktyrne forteller Grímnísmál at fra dets gevir renner alle elver. Eiketreet (av Eiktyrne) er knyttet til forfedre, opphav og gjenfødelsessyklus. Elvene representerer i vår lære forfedre og blodsrøst. Naturens egen puls, og hele dens næring. Dáinn er også en hjort som gnager på livets tre. Navnet betyr "død", "hjernens forfall gjennom livet". Sammen står den med hjortene Duneyrr ("slumrende ild"), Duraþrór ("trofast") og Dvalinn ("forsinkelse"). Hjortene står i likhet med et annet dyr på Valhalls tak (åndens tak) ved navn Heidrun (av norrønt Heiðrún som betyr "hemmelig ære"). Denne geita gnager også på greinene av treet Hlæráðr, som betyr "følg din ånd". Av Heidrun renner det mjød ned i brønnen Hvergelme (av norrønt Hvergelmir som betyr fortid, "siste års/livs brygg/innsats). Dette er skaldemjød som nærer Odins Einherjer (de ærefulle falne som skal bli gjenfødt). Skaldemjøden representerer blodsminne, intellekt og kunnskap, og er mer inngående omtalt her. 

Våre forfedres symbolske hjortedyr er med dette helt sammenkoblet med naturens prosesser, fruktbarhet, anekult og gjenfødsel i ætten av ærefulle sjeler. 

 

Hjortedyrene befinner seg i vår mytologi i den høyestes sfære (som på åndens tak), og personifiserer dermed forbindelsen mellom jord, Ymes knokler (grunnelementene, vann, luft og ild), inn gjennom det metafysiske og åndelige. De personifiserer vår natursyklus, og vannets evige kretsløp - som Yggdrasils kvite dogg som i alle daler faller. Som Ymes blod, av Surts ild. Som havets fordampning, nedbør, tjern, bekker, vassdrag og elver - som renner ut i havet, i evig syklus. 

 

Hjortedyrenes gevir har våre forfedre pyntet med i uminnelige tider. Enhver gildehall med respekt for seg selv var pyntet med gevir i gavlene. Vi pynter fremdeles med gevir den dag i dag, om enn uten nevneverdig symbolikk. Hjortedyrenes gevir ble også brukt inne i gravhaugene, og festet i gravkammerets himlinger. Våre forfedres gravhauger representerer "åndens hall" (Valhall) - hallen for de utvalgte. De som skal bli gjenfødt i ættens syklus. Under gjenfødelsesritualene ved og i gravhaugene, var sannsynligvis i de eldste tider selve geviret den symbolske "nøkkelen" inn i haugen. Vi vet også i dag at de i tillegg ble benyttet som spader og krafser før jernalderen. 

 

 

På denne måten er våre mytologiske hjortedyr og deres gevirer fruktbarhetsattributter. Derfor har Frøy (den symbolske ættens stamfar, og den personifiserte fruktbarhetsguden for odel, blod og jord) et hjortegevir som våpen. Han tok geviret som våpen, etter han i Skírnesmál møtte Gerd - som er inngående omtalt her. 

Ymes knokler med livgivende og livsnødvendig ild, er dét hjortedyrets gevir representerer - og gjennom Frøy kobler anekulten og ættesyklus til dette.

 

Det finnes et utall eksempler på avbildninger av guder/gudinner og andre utsmykninger som bærer gevirene, symbolsk og for fruktbarhet. Det er heller ikke uten grunn at Frøys våpen nettopp er hjortegeviret, som han bekjemper Surt med under Ragnarok. For å bekjempe Surts flammer, er sverdet Frøy oppga etter å ha truffet Gerd, ubrukelig. På samme måte kronhjorten feller gevir én gang i året, skulle våre forfedres symbolske Frøy og Frøya (høvdingeparet) velges direktedemokratisk på tinget én gang i året. Som kronhjortens brunst og fruktbarhet, gjennom kamp, gjenstod de sterkeste, klokeste og mest verdige.

 

 Helleristning fra steinalder på Synnfjellet

 

Disse urgamle tradisjonene og symbolikken er med oss fremdeles. På vestlandet hadde man inntil nyere tid ritualer rundt gravferd, som skulle stimulere "ung elsk og kjærlighet". En viktig del av gravferdsritualet til den døde slektningen var "hindaleik" og "likvake". En etterlevning av hjortedyrets hedenske symbolikk, brunst og fruktbarhet, markert langt inn på 1800-tallet i Norges bygder.

 

 

"Vedski tennes

og tenner vedski,

flamme kveikes av flamme;

i lag med mann

vinner mannen kunnskap,

folkesky mann blir fåvis."

 

- Hávamál

Please reload

Please reload

Bitchute.jpg