Midtsommerdagen er nå tilbakelagt, og den faller på den 13. juli i vår nåværende kalender. Tidspunktet for midtsommerdagen tilsvarer midtvinternatten på vinteren, som faller på den 13. januar i vår nåværende kalender. Denne natten kalte våre forfedre Hókunótt (av norrønt Hóku – hakke og nótt – natt). Opprinnelig falt altså Midtsommerdagen 28 dager etter sommersolverv, akkurat som det er 28 dager mellom hvert storblot, lik kvinnens egen syklus. Dette blotet ble kalt Súmarblót (sommerblot).
Vi er med andre ord nå inne i sensommertiden, og i siste halvdel av sommersiden. Våre forfedre avholdt en viktig markering nå, nemlig Slóttublót (slåtteblot). Slåtteblot og Hundedagene faller i måneden Alfheimr (hvit/lys verden – heim til guden Frøy, som i mytene personifiserer anekult, blod, jord og fruktbarhet).
Måneden er også kalt Heyönn, Ormamánaðr (Høyonn- og ormemåned), med stjernetegn Ljún (Løven). Måneden er også kalt «råtemåneden», som enkelt betyr at det meste visner og råtner fort på sensommeren.
I disse dager feiret våre forfedre, etter å ha herset ferdig gresset. For alle åkrer der gresset ble kappet med ljå, og hengt opp på staur til tørk. Gresset ble brukt til vinterfôr for bufe og husdyr. Bøndene gjør fremdeles dette, men i dag brukes moderne utstyr. Etter hersing avholdt vi slåtteblot. Dette markerte oppstarten på innhøstingen.
En stråbukk, slik vi fremdeles bruker til jul, ble tatt frem. Den var laget av forrige års avling. Denne bukken representerer Thor (og hans bukker), som personifiserer naturkreftene som påvirker sol, vær, vind, nedbør, gravitasjon, magnetisme, jord – ergo: den fremtidige avlingens forutsetninger. Denne stråbukken ble delt i 7 eller 14 deler, og fordelt i åkerens ender.
Vi avholdt tradisjonell sverddans, der én part representerte vinter, og én part sommer. Et symbolsk idol av guden/naturkraften Frøy ble drept/ofret[1] og spredd utover åkeren. Idolet av Frøy var laget av strå/materialer av forrige års avling. Dette symboliserer at forrige års Frøy (kraft, fruktbarhet, forsyning dør, og den nye fødes (som er den 13. i måneden). Akkurat slik tradisjonen var med å velge ny konge/høvding og dronning - hvis de sittende ble utkonkurrert eller funnet mer verdig til å lede folket - valgt av folket selv.
Blotet/festen var rik på mat og drikke, og var en fest for at vinterforsyningene var dekket inn. Den var en hyllest til naturen, og dens gaver.
Etter tvangskristningen ble denne markeringen omgjort og dedikert til flere «helgener» av den katolske kirke. Bakgrunnen for dette, var at slåtteblotet falt på ulike tidspunkt i august rundt om i landet, avhengig av lokalt klima og høydemeter over havet, alt avhengig av når gresset var klart til hersing og innhøstingen var klar.
Selve høyonna ble dedikert til St. Olav (Olav den hellige), og ble kalt Olsok. På denne dagen gikk vår hedenske markering av at grøden sto klar for innhøsting, over til feiring av den katolske kirkes tvangskristner av Norge med makt, tvang, drap og tortur.
Den 1. august dedikerte de til den jødiske apostelen Peter, og hans fangenskap hos Romerne i Jerusalem, der etter sigende St. Peter skal ha blitt fengslet av Herodes, Agrippa og senere befridd av en engel. St. Peter var den den jødiske sektens (som kristendommen var, og til dels også er) første misjonær ovenfor de «Europeiske hedningene». Som kjent korsfestet de hedenske Romerne denne misjonæren på et opp-ned kors. Dagen kalte de i Norge for «Peters lenker».
Den 10. august dedikerte de til St. Laurentius, en katolsk skattemester og en av syv diakoner i inkvisisjonens høyborg i Roma. Han innkrevde skatter og avgifter, og var én av de som la grunnlaget for at den katolske kirke de siste 1 500 år har vært verdens mest formuende institusjon, og verdens største eiendomsbesitter den dag i dag (et føydalt ran fra folket). Den romerske hedenske keiser Valerianus , fikk Laurentius henrettet. Dagen kalte de i Norge for «Larsok».
Den 15. august dedikerte de til jomfru Marias «himmelfart» og hennes «opptakelse» til himmelrike. Dette trenger ingen ytterligere utbrodering. Dagen kalte de i Norge for «Mariamesse».
Den 16. august dedikerte de til St. Rochus. Han var en pilgrim og «helbreder» med hovedvirke i Italia. Han ble utvist fra Roma og levde i skogen, da han ble lyst fredløs av de hedenske Romerne. Den samme hedenske avstraffelsen benyttet vi i Norge ovenfor kriminelle ved grovere forbrytelser som grovt tyveri, uforsettlig drap etc. Bakgrunnen var at den kriminelle ble lyst fredløs i ett år og forvist bort. Dette, for at vedkommende skulle gå i seg selv, reflektere over det han hadde gjort, og returnere etter ett år og én dag, som et forbedret menneske. Etter Germansk, og også datidens hedensk Romersk rett, betydde samme forbrytelse for annen gang dødsstraff. St. Rocus døde i fengsel. Han fikk 5 års straff for spionasje og konspirasjon, forkledd som pilgrim. Dagen kalte de i Norge for «Rugsok». Ved denne omdøpingen fikk både denne kriminelle spionen og pilgrimen sitt navn på dagen, samtidig som at denne dagen nettopp ble benyttet til å så vinterrugen (rug) av Norske hedninger – derav det omdøpte navnet.
Den 24. august dedikerte de til apostelen Bartolomeus. Han var absolutt ikke i bedre selskap enn sine øvrige kristne «idoler». Da denne dagen er en egen hedensk merkedag som het Búfjárdagr (Bufardag). Da dro våre forfedre ned fra seteren på sommeren, for å forberede slakt, konservering og vinteropplag. Dette omtales senere i egen artikkel på Odelsarven. Mer inngående omtale av duplikerte merkedager etter tvangskristningen kan leses i artikkelen Primstaven – hva den egentlig er, og hva den forteller. Mer inngående omtale av tvangskristningen kan leses i artikkelen Våre tradisjoners opprinnelse og kristendommens innflytelse på disse.
Vår blodsarv har aldri hatt plagierte og strategisk plasserte helgener. Den har aldri stjålet, kopiert eller omgjort. Vi har aldri hatt misjonærer eller mirakler. Våre tradisjoner er den nordiske natur, og har alltid vært det.
[1] Generelt sett har vi en oppfatning om «storslåtte» blot, der man barbarisk ofret både dyr, mennesker og barn. Denne generelle oppfatningen er som mye annet rundt våre forfedres sysler, stort sett sludder. Et blot synes å ha vært noe ganske annet. Snarere en stille stund, i takknemlighet til naturen, der du gir tilbake i kretsløpet, symbolsk eller praktisk. De fleste blot var nok på linje med å legge ut mat på fuglebrettet, men med symbolsk og spirituelt innhold. Det er ikke snakk om noe fysisk menneskeoffer – men en symbolsk ofring av et idol/figur etc. Et symbolsk skifte - enten det er i sesong, natur eller blant mennesker. I sagalitteraturen finnes det referanser om "kongeofringer" (som kong Domalde i Ynglingesagaen). Vi må huske at de eldste sagaene er mytoloiske i sin form, og at Domalde i seg selv kan anses som en personifisering på "avlingen og grøden" selv, eller en konge som har utspilt sin rolle og blir symbolsk byttet ut i et direktedemokrati. Likefullt må vi også være klar over at andre referanser også bærer preg av at det nettopp var kristne som nedtegnet våre muntlige overleverte tradisjoner i middelalder. De gjorde som kjent det de kunne for å fremstille våre førkristne forfedre som mest mulig barbariske og primitive.