Mytene om Sigurd Sigmundsson Fåvnesbane

Fra våre sagn, eventyr og kvad leser vi om helter som bekjemper drager. Disse mytene finner vi overalt i opprinnelig indo-Europeisk, germansk og norrøn kultur og tradisjoner. Drageskikkelsene kan synes som overnaturlige skapninger, med vinger, flerhodede og ildspyttende. De er eventyrskapninger. De er i mytene kloke, representerer spirituell signifikans og opprettholder de primale natur- og kosmoskreftene. De kobles til vann og vokter gull. De er med andre ord fulle av symbolikk, metaforer og personifiseringer - og har, som allerede leseren kanskje har forstått, ingenting med overtro eller et syn på at drager eksisterer i den virkelige verden å gjøre. Det trodde ei heller våre førkristne forfedre. 

   

 Sigurd dreper dragen Fåvne, fra utsnittet på Urnes i Sogn.

 

 

Alle dragens attributter kan knyttes til forfedre og forfedrekult. Våre forfedre kultiverte ære og heltestatus. De levde etter et prinsipp om "reinkarnasjon" av ærefulle forfedre, i en ætling og etterkommer, som måtte oppnå blodsarven gjennom kamp for å "reinkarneres" som dem.

 

Derfor er dragene knyttet til vann, der nettopp vannet representerer forfedre og ånden i vår mytologi. Derfor vokter dragene gull, der nettopp gull i vår tradisjon personifiserer lys (refleksjon av solen) og lysalver (forfedre). Gullet personifiserer også den rikdom (åndelig og fysisk) våre døde forfedre akkumulerte gjennom sine liv, og som de ble hauglagt med. Disse rikdommene falt i den "reinkarnerte" og utvalgte etterkommerens makt, etter å ha bevist seg verdig gjennom kamp. Denne kampen er ikke fysisk, slik mytene portretterer. Den er fremfor alt åndelig. Den fysiske kampen med dragen, er med andre ord en etterkommers kamp for å oppnå minne og kunnskap fra sin forfar/formor - for å derigjennom være ansett som "igjenfødt". Tradisjonen var at man da bar forfaren eller formorens navn. Man hadde utvalgt, og kalt opp ved navn. Som man "kaller opp igjen sjelen". Derfor kaller enkelte av oss også opp våre egne barn etter fromme forfedre, den dag i dag. 

 

Fra Fáfnismál og Regísmál kan vi lese om Sigmund, som var sønn av Reidmar og bror til Regin og Oter. Sigmund var en stor stridsmann, ærefull og stoisk. Han falt i kamp.

 

Fra utdraget - Um Sinfjotles daude:

 

"Sigmund var kongen i Frankland, Sinfjotle var den eldste av sønene, den andre het Helge, den tridje Håmund. Borghild, kona til Sigmund, hadde ein bror som het . . . . . Men Sinfjotle, stykson hennar, og . . . . . bela båe til same kvendet, og for den sak skuld drap Sinfjotle honom. Men når han kom heim, då bad Borghild han fara burt; men Sigmund baud ho bøter, og det var so at ho tok imot desse. Med ved gravølet bar Borghild øl; ho tok eitr, eit stort horn fullt, og bar til Sinfjotle. Men då han såg i hornet, skila han at det var eitr i det og mælte til Sigmund: "Stinn er drykken, far!" Sigmund tok hornet og drakk det ut. So er sagt at Sigmund var so hardsett, at eitr skadde han korkje utan eller innan, men alle sønene hans tolde eitr utanpå kroppen. Borghild bar eit anna horn til Sinfjotle og bad han drikke, og det gjekk alt som fyrr. Og endå tridje gongen bar ho hornet til han og lagde hædingsord til, um han ikkje drakk ut. Han mælte no som fyrr med Sigmund. Denne sa: "Bruk skjegget til sil, son!" Sinfjotle drakk og var daud med ein gong. Sigmund bar han lange leider i fanget sitt og kom til ein lang og trong fjord, og der var det eit lite skip og ein man på skipet. Han baud Sigmund å ferje yver fjorden. Men då Sigmund bar liket ut på skipet, vart båten lasta. Karen mælte at Sigmund skulde fara innum fjorden. Karen støytte skipet ut og kvarv brått. Kong Sigmund heldt seg lenge i Danmark, i Borghild sitt rike, siden han vart gift med ho. Då fór Sigmund sud til Frankland til det riket som hann åtte der. Hann fekk der til kone Hjørdis, dotter til kong Øylime; sonen deira var Sigurd. Kong Sigmund fall i slag mot Hundings-sønene, men Hjørdis gifte seg då med Alv, son til Kong Hjalprek, Sigurd voks der up, med han var gut. Sigmund og alle sønene hans var langt umfram alle andre menn i styrke og vokster, djervskap og all dugleik. Sigurd var likevel den fremste av alle, og honom kallar alle menn i fornsegner framifrå alle menn og gjævast av herkonger".

 

 Odin (tanke/ånd) ror Sinfjotle over vann til Valhall (åndens, de falne og utvalgtes hall). 

"Fergemenn" (Odin ved ulike navn og masker) som ror falne over vann og elv, til åndens hall og dødsriket, er gjennomgående i mytologien.

  

 

Fåvne (norrønt Fáfnir) er i mytene en voldsom drage eller slange. Fåvne var ifølge kvadene i Fáfnismál og Regísmál sønn av Sigmund som var sønn av Reidmar, bror av Regin og Oter. Fåvne voktet over en stor skatt, og ble til slutt drept av helten Sigurd Fåvnesbane som stakk den med sverdet Gram.

 

Fåvne var opprinnelig en dverg (dette personifiserer en død og hauglagt forfar), men ble forvandlet til en drage av ringen Andvarenaut (norrøn betydning: "påpassende" sjel/ånd, Fylgja ("skytsengel") og fisk). Oter ble drept av Loke, og dvergene ville ta blodhevn og drepe Loke, Odin og Hønir. I mytene er dette "treenigheten" som danner et menneske - som i myten om Ask og Embla. Odin kjøpslo med Reidmar, og de ble forlikt om at æsene skulle kjøpe seg fri mot å fylle Oters skinn med gull. Loke stjal løsegullet fra dvergen Andvare. Før æsene forlot dvergene, advarte Loke om at det lå en gullring, Andvarenaut, blant gullet. Andvarenaut var forbannet, og forbannelsen rammet eieren[1}. Reidmar brydde seg ikke om dette, men advarselen viste seg å være berettiget: Reidmar ble drept av Fåvne, og Regin ble drevet i eksil av ham. Fåvne dro da til en hule for å gjemme gullet sitt. Der forvandlet ringen ham til en grisk drage, som voktet over gullet sitt til sin død. Fåvne ble deretter drept av Sigurd Fåvnesbane, fostersønn til Regin.


Mytene forteller altså om Sigurds ætt, og hans "igjenfødsel" og tiltrede til sin forfar - i eventyrform. De forteller om den unge Sigurd, som må bekjempe dragen Fåvne for å igjen oppnå hukommelse, blodsarv og ånd. Dette eksemplet finner vi flere steder. Guden (naturkraften) Thor gjør også det samme, når han bekjemper Midtgardsormen under Ragnarok i Vóluspá. Thor (jordas og åndens sønn) bekjemper dragen/slangen i vannet rundt Midgard (mellomverdenen, tilstanden mellom levende og døde). Han blir igjenfødt som sin sønn Magne (betydning: den sterke), i den etterfølgende syklus etter Ragnarok[2]. Symbolikken i dette eddakvadet, er identisk med heltediktene og mytene om Sigurd. På kosmologisk nivå representerer Thor tyngdekraft, elektrisk spenning og planeten Jupiter. Midtgardsormen - selve beltet rundt jordkloden, bedre kjent som ekvator.  

 

 Thor i kamp med Midtgardsormen.

 

 

Etter hevnen og Sigurds drap på Fåvne, steker han dragens hjerte og spiser det. Mytologisk er dragens blod og hjerte således en metafor for gode og beskyttende egenskaper. Det symboliserer at han er i prosess om å tiltre forfarens ånd. Deretter rir han i følge Sigrdrífumál til Hindarfjell (av hind- hjortedyr, symbolsk knyttet til forfedre og fjell - borg/gravhaug):

 

"Sigurd reid upp på Hindarfjell. På fjellet såg han eit stort ljos, um det brann eld, og ljosken stod til himmels. Då han kom innåt, so stod der ei skjoldborg, og eit merke stakk upp frå borgi. Sigurd gjekk inn i borgi og såg då at der låg ein mann og sov i full herbunad. Han tok fyrst hjelmen av hovudet hans og då såg han at det var eit kvende. Brynja sat so fast som um ho var grodd til skinnet. Då skar han brynja med Gram ned frå halsen og ut igjenom båe ermane. So tok han brynja av ho. Men då vakna ho og sette seg upp og såg Sigurd og mælte. Sigurd sette seg ned og spurde um namnet hennar. Ho nemnde seg Sigerdriva og var valkyrje. Ho sa at tvo kongar striddest. Sigurd bed ho lære seg visdom, um ho viste tidender frå alle heimar. Ho tok då eit horn fullt med mjød og gav han minnedrykken".

 

Valkyrien Sigerdríva (av siger - seier) gir Sigurd (av sig - seier og urd - ære) visdom. Valkyrier er i vår mytologi de som velger de falne. De er krigerens tanker, og representerer din egen vilje og ditt eget ønske som bringer deg til Valhall (åndens hall, fra hvor din sjel/ånd og ditt ettermæle blir oppkalt av dine etterkommere og igjenfødt i dem). Sigerdríva gir Sigurd et helt horn med Skaldemjød. Dette er en metafor til blodsminnet og kunnskap. Forfaren i gravhaugen (Hindafjellet) i full stridsbunad, er Sigurds forfar. Valkyrien Sigerdríva representerer både de faktiske seidkvinner som avholdt de faktiske igjenfødelsesritualene i gravhaugene, den symbolske "bæreren" eller "moren" av sjelen, akkurat som gudinnen Hel i mytologien rår over samme i dødsriket. Ved sverdet Grams snitt i hennes brynje, fødes blodsminnet - frembragt av hans forfars Valkyrie. Hun lå nemlig i evig søvn, i skjoldborg med ild som vakt, av Odin (ånden) selv, inntil den som brakte Fåvnes gull entret, som den eneste som kunne.

 

Mytene og fortellingene om Sigurd Sigmundsson Fåvnesbane, gjengir i eventyrform og fullt av symbolikk, kun våre forfedres forfedrekult og æreskodeks. Våre forfedres ritualer fra høstjevndøgn og frem til vintersolverv, som fremfor alt sirklet rundt symbolsk igjenfødsel av forfedre i unge, i sesong, natur og kosmologisk syklus - inneholder alle disse mytenes komponenter. Akkurat som våre folkeeventyr omhandler eksakt den samme symbolikken, der handlingene gjentas tre ganger - de tre symbolske reinkarnasjoner som gjennomsyrer våre sesonger i naturen, våre myter, eventyr, sagn og høytider.

 

Levende drager eksisterte aldri, og hadde selvsagt ingen virkelig funksjon i disse ritene. De er kun symbolikk - slik at du skal huske, og lettere få tilgang til og overlevere kunnskapen.


Etter tvangskristningen av Europa forsøkte de kristne å adoptere og omgjøre disse eldgamle mytene. I bibelen omtales arketypen som Adam, som knuser slangens hode. Dette ble tolket som Kristus, som "den siste Adam", der han knuser djevelen. I middelalderen ble dette også koblet til innførte helgener, som St. George. Germansk og norrøn tradisjon er selvsagt monumentalt eldre, og er ikke duplikert og forfalsket.   

 

 

"Fe døyr

frender døyr

ein sjølv døyr på same vis.

Men eg veit ein

som aldri døyr;

den som vinn eit gjetord gjevt"

 

- Hávamál

 

 

 

Relevante og anbefalte artikler som supplement er: 

Yggdrasil, livets tre - hva det egentlig er

Mytene - hva de egentlig er

Gudene - hva de egentlig er

Skáldskaparmál, Gunnlod, Suttung og Skaldemjøden - hva myten egentlig forteller

Labyrintene - hva de egentlig er

 

 

[1] Ikke overraskende baserte Tolkien (Ringenes Herre) seg på denne myten. Wagners opera Tristan und Isolde, er samme germanske myte. 


[2] Ragnarok er ikke verdens ende. Vår lære er ikke lineær, den er sirkulær. Et Ragnarok er kun et skifte. Fra et liv til et annet, fra et år til et annet, fra en sesong til en annen osv., der ætten og naturkreftene henger sammen og spinner rundt i evig syklus. 

 

 

Please reload

Please reload

Bitchute.jpg