Haustjafndøgri – hva Matteusmesse egentlig er

Jevndøgn er en betegnelse på tidspunktene der dag og natt er like lange. Da står jordens akse vinkelrett på linje mellom solen og ekvator. Det går derfor tolv timer fra soloppgang til solnedgang på den nordlige halvkule. Klodens rotasjonsakse og helling, som gir et heliosentrisk syn på årstidene, var derfor en viktig markering for våre forfedre.

 

I dagens gregorianske kalender faller høstjevndøgn på 22-23. september. I våre forfedres opprinnelige kalender faller høstjevndøgn i måneden þrýmheimr - "bråkeverden". Heim til gudinnen Skaði (Skade). Måneden er også kalt Tvímánað eller Kornskurðarmánaðr (Tomåneden, kornskurdsmåned). Stjernetegnet er Mær (Jomfruen). Nåtidig tidsperiode er 23. august til 24. september. Således falt høstjevndøgn omtrent i månedsskiftet mellom Tvímánaðr/ Kornskurðarmánaðr og måneden Haustmyrkr, Haustmánaðr (Høstmåned), med stjernetegn Vekti (Vekten). Nåtidig tidsperiode er 24. september til 22. oktober.

 

 Den personifiserte naturkraften Skade.

 

 

Gudinnen Skade representerer tidspunktet høstjevndøgnet faller på. Skade er som kjent den selve Skandinavia (av norrønt: Skaðinaujo, betydning: Skades øyer) har fått navnet sitt etter. Hun er en mytologisk Gygre. Navnets betydning er «skade», og hun er gudinnen (naturkraften) for elver, vassdrag, regn og månen. Skade er skigudinnen, der hennes mannlige, maskuline ekvivalens er skiguden Ull. Skade er gift med Njord – hennes motsats, guden (naturkraften) for tiden og havet. Hun er datter av den drepte jotnen Thjatzi (Tjatse) som betyr «bråk». Han var en mytologisk vannjotne. Jotner representerer og personifiserer ville naturkrefter og opphavskrefter, der Tjatse representerer vannets ville og voldsomme kraft, mens hans datter Skade representerer månens innvirkning på tidevann, regnets påvirkning på elver og vassdrag i mer «kontrollerte» former. I naturen danner således far og datter en helhet av kreftene – Far: kaos (jotner). Datter: orden (gudene).

 

 

«Trymheim heter det,

der Tjatse budde,

den ovsterke jotun;

Men no byggjer Skade,

sikre gudebrur

på forne farstufter»

 

- Grímnismál

 

 

Skades mytologiske ekteskap i fordums tider med Njord, endte i skilsmisse – akkurat som havet skilles fra elver og vassdrag, som fjell og fjord – land og hav. Men, selv etter skilsmissen, har månen (Skade) en ikke ubetydelig innflytelse over havet (Njord). De er skilt, men allikevel bundet til evig tid.I naturen styrer månen havet med sine gravitasjonskrefter, flo og fjære. 

 

Utallige navn i Norge avstammer fra Skade, noen eksempler på dette er Skåbu, Skadevid, Skadekunda, Skee, Skea, Skodje, Skadaland, Skidar, Skien, Ski og utallige flere. Mange steder er oppkalt etter hennes maskuline motstykke Ull, som Ullensaker osv. I hele Skandinavia var det således kultsteder for henne[1].

 

 Njord lengter etter havet. Av W. G. Collingwood 1908.

 

Høstjevndøgn var ikke bare kosmologisk og symbolsk viktig i henhold til gudelæren, men også viktig av praktisk art. All innhøsting avsluttes på dette tidspunktet. Det ble gjort forberedelser til ritualene som ble avholdt rundt Hâlogiaptann (Halloween), der de unge rundt høstjevndøgn samlet inn misteltein. Denne veksten er essensiell i vår mytologi, og spiller en helt sentral og symbolsk rolle i tiden fra solefall og til vintersolverv. Mistelteinen er nemlig eviggrønn, og representerer selve solen, lyset og guden (naturkraften) Balder - som nettopp personifiserer lyset og solen i mytologien og i vår natur. Barna som samlet inn misteltein, var de unge som symbolsk skulle igjenfødes som sine forfedre. Den symbolske igjenfødselen i ætten, var ansett å skje på det tidspunktet melketennene[2] ble felt, etter gitte ritualer fra senhøstes og frem til vintersolverv (Jól).

 

Mytologisk og symbolsk betydde høstjevndøgnet at vinteren gjenoppstod. I mytologien kalles disse «vinterånder» (de representerer vinteren). Disse vinteråndene er i mytologien personifisert som dyrene og skapningene som gudene bekjemper ved Ragnarok (årets/syklusens slutt). Ulven Fenris og Midtgardsormen er eksempler på slike personifiseringer. Som vi kjenner fra mytologien, vil vinteråndene både bite hånden av Vidar (modighet, hevneren, skogens gud og Odins sønn) og igjen drepe Balder (lyset, solen og varmen) – akkurat som vinteren i naturen vil gjenoppstå og gjøre det samme i det virkelige liv, i vår nordiske natur.

 

Det skulle fastes fra kjøtt fra høstjevndøgn og til tidspunktet rundt 7. oktober, som våre forfedre kalte Vetranótskeið (betydning: vinternattskip). Vetranótskeið er den symbolske markeringen av Balders helferd (når lyset begraves), som er personifisert i mytologien som Balders død. Dette skjer den første søndagen (Sunnadagr, Balders dag), etter første fullmåne, etter høstjevndøgn.

 

Våre forfedre avholdt i de hedenske høytidene ofte leiker og spill, som gjenfortalte de relevante mytene som personifiserer den aktuelle sesong. Det er grunn til å tro at de markerte den viktige begivenheten av Balders død, som mytene forteller begynte som en lystig leik på Vollen hos gudene, da det fremdeles var harmoni og ordning. Ingen våpen kunne bite på Balder, og alle moret seg med å kaste, hugge og skyte med alle slags våpen mot ham. Men Loke lurte som kjent Hod (av norrønt Höðr, betydning den blinde) til å skyte Balder med en pil av misteltein. Denne veksten var den eneste som ikke hadde sverget ed om ikke å skade Balder, takket være Loke. Praktisk sett er dette logisk. Mistelteinen og Balder personifiserer og er det samme. 

 

Hod representerer Odins motsats, og åndens (Odins) blinde øye. Loke er selv dualitet, og er gjennomgående i mytologien den transformatoriske kraften som alltid gir et skifte. Denne myten og dette drapet, personifiserer at vinteren nå dreper sommeren. Mytene forteller videre at gudene forsøker å temme vinteråndene, for å unngå den uunngåelige utvikling. Vidar trer inn som gissel, og må plassere sin hånd i munnen på Fenris. Naturen og tiden kan ingen kjempe i mot. Vinteren temmes aldri. Vidar mister hånden, men som Odins sønn hevner han – og etter Ragnarok (syklusen) gjenoppstår lys, sol og orden.

 

 Balders død. Av Christoffer Wilhelm Eckersberg (1817)

 

 

Ved høstjevndøgn samler bjørnen mose til vinterhiet, og dette markerte våre forfedre. En praktisk forberedelse var å samle løv til vinterfôr. Du finner også dette igjen på primstaven. Bjørnen følger vår nordiske naturs syklus og puls. Vår norrøne symbolikk relateres direkte til den tidligste bjørnekult, og dyret har en helt sentral rolle i vår kulturarv og tradisjoner. Når bjørnen begynner sin forberedelse til vinterhiet, gjorde våre forfedre det samme. Bjørnen går i hi for vinteren, ikke overraskende på Halloween, og gir fødsel på solvervet. Vi har kjente markeringer og høytider når bjørnen forbereder hi, graver hi, går i hi, når den vender seg i hiet, gir fødsel i hiet, og når den renner hiet[3].

 

Etter tvangskristningen omdøpte de kristne markeringen på høstjevndøgn til Mattismesse/Matteusmesse, og dedikerte denne til apostelen Matteus. Han var en påstått kristen martyr, en jødisk skatteoppkrever og misjonær. For våre hedenske forfedre, ble dagen etter høstjevndøgn markert ved at jaktsesongen startet. Etter jevndøgnet modnes ikke korn lengre, og all vesentlig innhøsting var i hus. Derfor gikk man over til jakt. Denne dagen døpte de kristne om til Mikkelsmesse, og dedikerte den til den påståtte erkeengelen Mikael. Han var den monoteistiske religionens engleleder for «den himmelske hærskaren». Senere i middelalderen, dedikerte de kristne perioden fra 4. oktober til St. Frans. Han var den katolske kirkens skytsengel for dyr og dyrevernere, og ble innsatt i jaktsesongen. 

 

 

 

[1] Relevant artikkel: Våre hellige vann

 

[2] Dette er trolig bakgrunnen for vår tradisjon med at våre barn legger sine melketenner i et glass eller i en pose over natten. Vi forteller dem at tanféen kommer og legger igjen penger når melketannen er tatt. Felling av melketenner er symbolsk et tegn på at barnet blir "voksent", og trer inn i forfar/formors sjel. Feen representerer i vår mytologi selve forfaren/formoren (Fylgja, lysalver og blodsminnet). Myntene (gull/sølv) som reflekterer lys/solen, representerer også forfedre - lysalvene. 

 

[3] Relevant artikkel: Bjõrnvaka - bjørnen renner hiet

Please reload

Please reload

Bitchute.jpg