Vetranóthelgr faller i årets siste måned i våre forfedres eldste kalender. Måneden er kalt Ýdalir - "sol/eviggrøn". Heim til guden Ullr /Höðr (Ull/Hod), som har fødselsdag den trettende i måneden[1]. Tidspunktet ligger også midt i mellom månedene Haustmyrkr, Haustmánaðr og Vetra (vintre) i jernalderkalenderen. Derfor er markeringen rundt Balders Helferd på tidspunktet rett før man går inn i vinteren, på vinternattshelgen.
Fra vår mytologi og tradisjon, er det Hod (den blinde (mørket)) som skyter Balder (solen/lyset) med en pil av misteltein, og dreper ham. Alle våpen, vekster og skapninger var blitt ufarliggjort for Balder, så æsene (ordenskreftene i naturen) moret seg på vollen i Valhall med å slå løs, skyte og hugge en "udødelig" Balder med alle verdens forskjellige våpen. Men, med Lokes list, som omskapt seidkvinne ved navn "Tokk" også kalt «Takk[2]», var det én vekst som ikke elsket Balder – nemlig mistelteinen. Den er eviggrønn, og representerer solen selv, og er symbolsk Balders egen ekvivalens. Ofte finner du den øverst i eiketrær, det helligste av alle våre trær. Loke (dualiteten, motpolene, liv/død/sommer/vinter) lurte den blinde Hod til å skyte pilen av misteltein (solen selv), og det ble Balders bane. Hod er også en ekvivalens til Ull, som naturlig nok er skiguden og vinterguden. Balder (solen/lyset) blir drept, og vinteren/mørket har seiret. For denne gang…
Eg såg for Balder, bjarte guden, Odins sonen, orloga løynd. Var han vaksen høgt yver voll, mjuke, fagre mistel-teinen.
Vart av teinen, som tottest so grann, skadeskot stygt, Hòd han skaut. Men Frigg ho grét i Fensalom yver våden i Valhall. Vita de enn eller kva?
- Voluspá
Som tidligere nevnt i artikkelen Vetranótskeið – hva Britemesse egentlig er, ble skipsbrenning i form av både reelle eller symbolske gravferder markert. Akkurat som Balders drømmer og hans egen helferd. Dette skjer den første søndagen (Balders dag/soldagen) etter første fullmåne, etter høstjevndøgn. Ellers i året ble trolig de ordinære gravferder avholdt den første søndagen etter fullmåne. Disse gravferdene må ha vært storslåtte. Dess høyere rang personen hadde, jo større var likbålet. Som solens vandring over horisonten/havet, sendes skip påtent ut på vannet, eller levningene hauglagt. På utferd og reiser der dødsfall oppsto, var det nok mer vanlig med skipskremasjoner, der levningene ikke ble hauglagt, all den tid man ikke var på egen jord. I disse tilfeller ble en skipskremasjon, der skipet ble dyttet ut på hav eller elv, høyst sannsynlig sidestilt med en hauglegging. Det var ansett som at ilden selv brakte vedkommende i skipet tilbake til sin ættejord. I ættenes skipsgravhauger, ble mange fortøyd i jorden, gjerne rundt en stor stein inne i haugen. Dette symboliserer den avdødes blodsjord, og at ætten evig er knyttet til den. Derfor var skipene de avdøde ble hauglagt med, ikke ansett som noe transportmiddel i dette tilfellet, men snarere en manifestasjon på at man var fortøyd til eget blod og egen jord. Skipene ble i annet fall, når skubbet ut på hav eller elv i en skipkremasjon i fremmed land, ansett som nettopp et transportmiddel som skulle ta ætlingen hjem.
Balders død, maleri fra 1817 av C.W. Eckersberg
Vi kan lese i Gylvaginning at Balder ble lagt i skipet Ringhorne. Betydningen er «ring» eller et symbol på syklus og sol, akkurat som at en gravferd var ansett som et overgangsritual, som man feiret i tre dager til ende, der døden og anekulten ble sett på som ættens fruktbarhet av våre forfedre[3]. I mytene er det Thor som tennner opp og signer bålet med sin hammer. Den kalles Mjølner, som betyr «knuseren». Hans hammer betyr også «stein»[4]. Vi leser videre at det var en rekke guder, gudinner, vaner og mytologiske slekter representert i båtbegravelsen der Balder (solen, lyset) og hans kone Nanna (sommeren) lå, og nettopp dette forteller oss at det er selve solen, lyset og sommeren som her symbolsk og mytologisk begraves. Til og med Thor kommer til kort i styrke, når skipet skal skubbes ut. De måtte sende bud til urkreftene i Jotunheimen. Derfra kom gygren Hyrrokkin, en kvinnelig jotne. Denne kraftens navn betyr «skrukket av ild», og hun skjøv skipet ut med én hånd. En av Saturns måner er oppkalt etter henne. Solen er mektig, den er himmelgudens egen attributt. Det trengs kosmiske urkrefter for å «rokke» ved den.
Thor ble i god mytologisk forteller ånd svært ydmyket av dette. En av dvergene som sto ved siden av ham, sparket han inn i bålet. Denne dvergen heter Lét. Vi har i dag kunnskap fra arkeologiske kilder som forteller at flintstein både ble brukt til å tenne opp med, og ikke minst ble ofret på disse likbålene. Når man kaster flintstein på et bål, smeller det. Mineraler, stein og metaller er personifisert som dverger i vår mytologi. Denne dvergens navn Lét, relateres til flint. Navnet betyr låt/lyd/smell. Akkurat som det trengs en hammer/stein til å smelle en gnist. Akkurat som oldtidens egen knallert smalt, når det ble kastet inn i bålet.
Sir Frank Bernard Dicksee (1853-1928)
I innlandet ble askerestene hauglagt i skipsformasjoner, med en misteltein i haugen. Dette symboliserer at Balder (solen/lyset) skal gjenoppstå fra Hel (vintermørke). Det representerer også symbolsk forfaren/formorens gjenfødelse i ætten. Det brukes eiketre, da misteltein kobles til eik, vokser i eik, og at eiketreet representerer det samme som mistelteinen - ild, sol, liv, forutsetningen for all eksistens. Den eviggrønne mistelteinen inneholder symbolsk solens og livets kraft.
Den første ilden kom til oss gjennom solen, der tordenbyger (Thor) jager lynet (Loke) som slår ned i transformatoren treet (solens batteri), og leder ild, varme og liv til jord. Denne «historiske», kosmiske og jordlige hendelsen er også beskrevet i våre myter i en mer menneskelig form av ildskapelse og kontroll. I Gylfaginning fortelles det om Thors duell med jotnen Hrugne. Denne steinjotnens navn betyr «holde sammen». Thor er knyttet til jorden, han er jordas sønn, og kan derigjennom kobles til jordas indre ild, vulkaner og steinens gnister. Hrugne har i duellen bevæpnet seg med en stor brynestein som han kaster mot Thor, hvorpå Thor kaster Mjølner mot steinjotnen Hrugne. Thors hammer Mjølner treffer Hrugnes hode, og knuser det, men på veien dit kløyver det Hrugnes brynestein i to deler. Den ene delen av brynesteinen treffer Thor i hodet, og blir sittende der. Den andre faller til bakken. Hrugne er drept. Det som «sitter sammen» er dermed splittet og noe nytt er skapt. Symbolsk forteller denne myten om at Thor fikk brynesteinsbergenes egenskaper i seg, og at den delen som traff bakken representerer alle brynesteinsberg. Myten representerer at slag mot brynestein gir gnister, og at dette representerer ild for våre forfedre. Denne prosessen innebærer altså guder og jotner, Thor, Loke, Hrugne, Mjølner og deres attributter. Prosessen inneholder også Odin (ånden, tanken) da det var han som kappred med Hrugne i fortellingens innledning, gav Hrugne en plass rundt gildebordet i Åsgard, som Thor måtte duellere med Hrugne om å få tilbake. (For mer inngående informasjon om dette, les Skáldskaparmál, kampen mellom Thor og Hrugne - hva myten egentlig forteller).
Trær er solens batteri. Det er ikke underlig at trær er hellige for oss, og at mistelteinen følger oss som symbol fra høst (solefall) og gjennom våre juleritualer - helt til Balder (solen/lyset) kommer tilbake. Årsaken til at man benyttet skip i ritualet og i ordinære gravhauger, var at også dette var et mytologisk og ikke minst praktisk transportmiddel. I Hårbardskvadet, der Hårbard (Odin) er fergemann, og Thor (menneskenes beskytter, din egen lojalitet og viljestyrke) skal forbi over sundet, er et mytologisk bilde på en slik gravferd. I dette tilfellet, handler myten om en vandring fra en tilstand til en annen. Det finnes flere elver i vår mytologi. Gjall som renner fra Hel, er en av dem, der de døde må over Gjallarbrua for å komme inn. I romersk og gresk mytologi finner vi en ekvivalens, elven Lethe som betyr «glemsel». "Glemselens elv" måtte krysses og i vår tradisjon er ånden fergemannen. Dette er kun et symbol på at når du dør, nullstilles sjelen i glemsel, og dine erfaringer i det nåværende liv, legges til intuisjonen. Denne delen av ditt følelsesregister anså våre forfedre som "blodsminnet", eller dine "vardøger" med andre ord. Noen kaller dette "den sjette sans". Når din ånd gjenfødes, starter den på nytt i ny ham - men som et bedre menneske, mer knyttet til naturen og mer knyttet til dine forfedre.
Året var for våre forfedre omme ved det symbolske Balders likbål og solefallet. Primstaven er i denne perioden merket med krone, pil, ring og gren med to blader. Det er trolig ingen tilfeldighet at i hedensk tradisjon representerer kronen solen og ringen syklus – og at den er sluttet. Symbolikken med pilen og den misteltein lignende grenen med to blader, indikerer også hva denne perioden egentlig handler om. Balders død med hans kone Nanna (solen, lyset og sommeren), og kommende gjenfødsel etter vinteren. Årets siste dag under vinternatthelgen ble brukt til å vaske hus, mennesker, våpen og redskap. Man skulle møte det nye året ren og fri, akkurat som ny uke skulle møtes på samme måte etter laugedag[4] (lørdag).
Etter tvangskristningen ble dagene i den hedenske vinternatthelgen døpt om, og gitt nytt og fremmed innhold. Den 21. oktober ble kalt Ursula, 11 000 jomfruer, og ble dedikert til den hellige Ursula og hennes jomfruer som led martyrdøden. Det er fortalt av den katolske kirke at Ursula fikk et ekteskapstilbud av den hedenske hunerkongen, som hun takket nei til – og at hunerkongen skjøt henne i brystet med en pil så hun døde. Etter hennes martyrdød, forteller den kristne historien videre at en hærskare med 11 000 engler jaget de hedenske hunerne skrekkslagne på flukt. Den 28. oktober ble kalt Simonsmesse, og dedikert til apostlene Simon og Judas. I norrøn tid var det på dette tidspunktet skikk at nygifte par gikk fra gård til gård, der de mottok donasjoner som kjøtt, korn, mat, drikke, ull og andre livsnødvendigheter for å få hjelp til å sette bo.
[1] Tallet 13 var for våre hedenske forfedre et lykketall. Etter tvangskristningen ble dette omgjort til et ulykkestall.
[2] Dette er grunnen til at vi sier "takk, eller takk skal du ha" den dag i dag.
[3] Det har i bygdene i Norge vært vanlig med med både likvake og feiring tre dager til ende i begravelser, helt inn på 1900-tallet.
[4] Helt siden tidlig steinalder er steiner ansett som hellige, og det var vanlig at den døde fikk plassert en stein (ofte flintstein) i halsgropen. Denne steinen representerer liv - den har i hundretusener av år blitt brukt til å gjøre opp ild, benyttet som livsnødvendig verktøy, våpen, kniver og annet av våre forfedre. Derfor er Thors hammer Mjølner også et mytologisk symbol på nettopp dette. Den representerer din livskraft. Amuletter av Thors hammer var flittig brukt i jernalderen, og er også brukt som smykker den dag i dag. Røttene og symbolikken er altså urgammel, og avstammer helt fra Neanderthalerperioden i Europa. Thors hammer returnerer alltid til eieren, og er i mange tilfeller symbolisert som et evighetssymbol (svastika), på lik linje som det var ansett at en ærefull sjel vandret videre med sin livskraft i ny kropp, gjenfødt, etter sin bane.
[5] Våre forfedre var faktisk opptatt av hygiene, å være velstelt, og å vaske seg. Mange portretterer dem ofte derimot som skitne, onde barbarer, noe som ikke er annet enn løgn.