Nytter det ikke?

Av al stakkarsdom er vel den jammerligste denne selvoppgivelsen: "det nytter ikke". Den bryter ned folkets moral, den dreper ungdomsmotet.

"Det nytter ikke nei; vil en stormakt ta os, så gjør den det, enten vi forsvarer os eller ei; det er bare å kaste bort pengene i unytten alt dette med forsvaret."

Nu skulde den norske nation utslettes, nordmennene skulde ikke ha evnen til å verge sig? Skulde vort folk være dårligere enn alle andre i nutid og fortid?

Det ville vi nødig tro.

Eller skulde det være at vi mangler viljen til å bringe de ofre som er uungåelig for å sette os i stann til å verge os?

Hørte vi om et folk som ikke vilde forsvare sig når de ble truet med unnergang, da vilde vi si det var et foraktelig folk. Men forsvare sig uten å ha gjort de nødvendigste forberedelser, det er utenkelig i vår tids krigsførsel.

Dette lannet som vi har tatt i arv, som slegt efter slegt har ryddet, hvor vor kultur er bygget op århundred efter århundred - det skulde vi gi godvillig fra os? Var det dit frigjørelsen skulde føre efter de fire hundred års maktløshet? Har vi lov å tænke slik; har vi da ingen følelse av plikter mot dem som har vært og mot dem som kommer efter?

Dette lannet som er ett med hver en skrifting vor egen sjel - fra sneføyka over vidden nu en vinterdag, fra dundret av brottene over grunner og skjær der ut med havkanten i den svarte vinternatten til løvet spretter om våren og de lysgrønne bjerkene unner granskogen i liene - fra den vilstyrne bekken utfor dalsiden til det ensomme tjernet som drømmer blankt og stille der langt in på fjellet, og speiler blå himmel og mørkt tungsinn mellem ur og viju - dette lannet skulde ikke vi forvare?

"Men det nytter ikke" sier de.

Hvis det ikke nytter, hvad strever vi så for, - hvor bærer de fremskrittene hen, disse sociale reformer som skal gjøre Norge til fremtidens lann? - hvilken fremtid og hvilket Norge?

Det er sandelig ingen reform i vort lann mer påkrævet enn å ruske folket op av denne sløvheten, og sope ut den slappe selvoppgivelsen.

Og hvis noen av makelighet håber å slippe lettere unna forsvarsbyrdene med det slapphetens letkjøpte påskudd at "det nytter ikke", da bør han tenke vel over hvad byrdene blir når han kommer unner en stormakt og mister retten til selvbestemmelse - de blir mange dobbelt. Tenk bare over hvad det vil si å måtte tjene verneplikten i hele tre år, som de nu gjør i de store lann. Det blir byrder som kjennes, og med den store forskjellen at norske soldater vil da ikke bli brukt til å forsvare Norge, men de må tjene i fremmed lann med fremmed sprog, for å forsvare en annen nation, - de byrdene blir vel ikke lettere å bære, enn dem som er nødvendige for å verge vor egen frihet?

Det er sannelig på høi tid at det kommer så meget alvor i folk, at slik letsindig snakk ikke mer tåles.

"Det nytter ikke ovenfor en stormakt", heter det. Hvem sier vi skal stå alene mot den stormakten; en slik stilling i Europa er jo ikke engang tenkelig. Det ene sikre er bare at spørsmålet om enten det vil nytte eller ei, når vi blir angrepet, det vil stå på om vi er forsvarlig rustet til å verge os.

Vort lann har gode betingelser for et forsvar med forholdsvis rimelige ofre, så sannt vi bare nytter ut mulighetene som vi bør og skal.

Vor lange skjærgård er et godt vern mot sjøsiden, det vil hver den ha inntrykk av som har seilt den att og fram, og kjenner de mange løp og de tusener av båer og skjær; men vi må være vel forberedt for å kunne nytte de gunstige muligheter den gir. Vores store skoger kan gi viktige fordeler unner en krig tillanns, hvis vi i tide har lært å bruke dem. Men det vil si tilstrekkelig rusting og øvelse; det er for sent når fienden går over grensen. Har vi ikke gjort os ferdig før da er det, det "ikke nytter", - og det er fåfengt å angre, når vore folk blir slaktet ned som bu-fe.

Skulde kampen mot en stormakt, om den blir nødvendig, være håbløs? Er det ikke netop historiens lære at et lite folk vokser ved kamp for friheten mot overmakten?

For en mann som for et folk er det ødeleggelsen å miste troen på sig selv.

Hvad bryter det ikke ned i et folk, og lammer foretagsomheten, denne mistilliten til fremtiden, denne håbløsheten: at det ikke nytter, at vi bare skal leve på andres nåde?

Og hvis noen skulde synes at ofrene er for store med å holle lannet i brukbar forsvarsstann, da bør han huske vel på at det gir mange dobbelt igjen også i folkets daglige liv - tenk hvad det er for en folkeopdragelse i dette å lære å verge sig.

Tenk hvad det er for en daglig innsats i vort arbeide den sikre tro på fremtiden, den uryggelige bevisstheten om at vi vil og skal verge det som er vort at vi er menn for os selv. Det gir en styrke som ikke kan betales for dyrt.

Askeladden er vore norske eventyrs helt, han ligger vort folks hjerte nærmest, og har dype røtter i norsk folkelynne - den vesle, uanseelige gutten, som vel er svak å se til, og har alt imot sig, men som vil, og aldrig tviler på sig selv, eller på at det kan nytte.

Det norske folk er å ligne med Askeladden. Små er vi, og ikke anseelige heller, men seige når det kniper, og har vi troen på os selv og viljen til å stå på egne ben, og handler helt ut efter det, da kan vi også stole på at vi greier det; - det er al historiens lære.

Dette emnet bør ligge hver norsk borger på hjerte. Og er lannet kommet i en tilstand da det er fare på ferde, da er det en borgerplikt å si fra. Det går gjæring gjennem folket, nesten alle ting blir drøftet. Men det forekommer mig, at vi går vel langt i den retning, når det overhodet drøftes, om vi skal og vil forsvare oss. Det folk som ikke vil, er dødsdømt, det går like inn i undergangen. Viljen til å forsvare sig, er en prøvelse på, om et folk har rett til livet. De som ikke vil, bærer Kainsmerket på sin panne!

Det er sagt det er, det er de besiddende klasser, som har noe å forsvare. En dårligere tale har jeg ikke hørt, det er for mig uvettige barns tale. Har noen grunn til å forvare landet, så er det den som lite eier. De besiddende klasser kan alltid klare sig, men jeg byr Dem den fremtid for den norske arbeider, da landet ligger under fremmed åk, da frihet og selvbestemmelsesrett er tapt, og det fri ord er borte. Da er fagforeningenes tid også forbi. Og vil den norske arbeider spørre sig selv; Hvad vil det si å få 2-3 års militærtjeneste under fremmed åk, i fremmed land og på fremmed sted, for å verge en fremmed makt? Jeg spør den norske arbeider: Er det den fremtid dere byr deres barn?

Jeg tror ikke på det, at arbeiderne er uten fedreland. De føler like så dypt og ærlig for landet som vi; de som ikke gjør det har jeg vondt av, for de er i sannhet fattige.

Men jeg kjenner arbeiderne, jeg har vært sammen med dem på moen og hatt dem med på langferd også. Og jeg kan si Dem, at stautere karer enn nettop disse flåkjeftene har jeg aldri truffet. Det er hjertelag i dem, og jeg vet , at er fienden i landet vilde de kappfly med oss andre til grensen for å se, om hvem som er først i ildlinjen.

Det er for gammelt nu det forslitte ord, at vi er borgere av den hele verden. Vi vet, at ingen er god borger av verden, uten han er en god borger av landet først. Det er så meget snakk, som går og for lov til å gå uten at det er videre mening i det; og som jeg sier Dem: hverken forsvarsnihilister eller socialister vil slå klikk når tiden kommer, de er ikke så farlige. Men de politikere som ikke ser annet enn nervøsitet og hysteri i den bevegelse som nu går gjennem det norske folk, de er farlige de!

Det er to slag av politikere, en med en sterk og sikker overbevisning; de ser det som en oppgave å få andre til å dele samme overbevisning. Det er de store politikere, det fødes ikke mange av dem i hvert århundre. Så er det dem som representerer folket, som ser sig selv som folkets tjenere, som redskapet hvormed folket skal handle. Det er bra og skikkelige folk, men jeg synes vi skal hjelpe dem. Vi skal skaffe dem den opinion, at de nettop gjør det vi vil! Og vi vil se vårt land trygt i fremtiden, vernet av et godt og dugelig forsvar.

Vi hørte nylig i Stortinget, at den politiske himmel var skyfri. Jeg blev forferdet da jeg leste det i avisen, og jeg kan ikke tro at de ord var veloverveid. Jeg har selv hatt litt med utenrikspolitikk å gjøre, og jeg påstår, at Europas folk må være gale, om de rustet slik mens himmelen var skyfri. Selv Lloyd George bøier av for kravene, selv han er kommet på andre tanker. Er det, fordi Lloyd George ser at himlen er skyfri? Tysklands flåtebudgetter tyder ikke på slikt, heller ikke Russlands rustninger. Vi står ved en vulkan som kan bryte ut når det måte være. Gud nåde den, som ikke da er ferdig! Men vi skal bli ferdig; vårt sverd skal holdes skarpt, og kruttet tørt, om vi enn er et fredens folk.

Jeg ser den fremtid i møte, da de tre skandinaviske stammer står last og brast sammen mot hvilken som helst fiende. Da blir vi noe, det skal ikke bli lett for noen å tre oss nær.

Fridtjof Nansen, 1914