Vår historie er full av arketyper og helter. Den samme historien forfordeler, da den er nedskrevet av én side og av seierherren. Det er derfor en plikt å også løfte frem "anti heltene". I vår hedenske historie er det nettopp antiheltene som er de egentlige heltene.
En mer kjent sagaskikkelse, med et énsidig og ufortjent rykte er Þórir hundr (Tore Hund). Han ble født ca. år 990. Han var sønn av Tore fra Bjarkøy, som hadde sitt høvdingsete i nord på Bjarkøy rett nord for Harstad. Faren var mye i viking som herse, sammen med blant andre Harald Grenske, faren til Olav Digre (den hellige). Tore Toresson (Hund) hadde én bror, Sigurd Toresson, og én søster, Sigrid Toresdatter. Han var gift med Rannveig, og hadde sønnen Sigurd Toresson fra Bjarkøy med henne.
Tore var av Bjarkøyætta, som alt siden før Hårfagres tid var en høvdingeætt i Hålogaland. Denne ætten fostret en rekke arketyper, og sto sterkt i lang tid.
Tore i viking i Bjarmeland (det norrøne navnet på Karelen, et stort område som omfatter både deler av Finland og Russland rundt Kvitsjøen og ved elven Dvina).
Tore var på hærferd ofte og ledet mange ekspedisjoner. Hans virke gikk ofte nordover til Kola og i Østerled. Han var hedning på sin hals, og opponerte mot alle frihetsinnskrenkninger på egen jord. Tores ætt synes å ha vært flasket opp på samme, og hans forfedre Olav Brekk og Tore Tussasprengar dro til Island når kongemakten i Norge strammet grepet med sin maktkonstellasjon. Mange gode frihetselskende nordmenn bosatte seg på Island på 8-900 tallet, for å slippe unna tyranni, lovendring og innskrenking.
Halogaland var å anse som en fristat, før Norge ble samlet, og spesielt før kristendommen ble innført med tvang, som et middel for å få til denne makt konsolideringen. Dette var et område, der de norrøne land- og maritime lover, tingssystemet og direktedemokratiet sto sterkt. Et samfunn av frie odelsbårne bønder, med en sterk og langvarig høvdingætt.
På Tores tid var Norge i det vi kan kalle en borgerkrig, der Olav Tryggvason og senere Olav Digre med vold og brutalitet kristnet og samlet egen makt, på odelsbårne frie bønders bekostning. Den tidligere desentraliserte strukturen, folke- og stammeforbundene i Norge ble oppløst med tvang, og de høvdinger som føyet seg, for å beholde livet for seg selv og sin stamme, ble tildelt lender direkte underlagt kongen. Folket mistet sin eiendomsrett, måtte svare store skatter, lovene ble endret og stammene ble redskaper for enekongens egen gunst.
Tores mistro og opposisjon til enekongemakt og det som fulgte med dette, hadde med andre ord eksistert lenge i hans ætt. I de gamle norrøne lovene var det nemlig utenkelig at en konge automatisk fikk rettigheter av blodsarv alene. Denne rettigheten måtte bevises og fortjenes, og en leder måtte direkte demokratisk velges på tinget. I tvangskristningens tidlige fase, var jarlesetene under kongen preget av høyere grad av toleranse, lokal makt og selvråderett. Norge under Håkon den gode er et godt eksempel på dette, der elitene med sin keltiske kristendom i langt høyere grad aksepterte folkeviljen, ritene og de hedenske frie samfunnsinnretninger. Striden og motsetningene akkumulerte kraftig med Olav Digre, som senere av de kristne fikk tilnavnet "den hellige".
Olav Tryggvason, av Peter Nicolai Arbo
Den gamle ordningen med desentralisert folke- og høvdingstyre skulle knuses, med kristendommen som det viktigste politiske redskap. Lende etter lende ble tvunget i kne, med trusler, drap, tortur og kidnapping. Det finnes en rekke eksempler på denne voldsmarsjen, der hele bygder ble nedbrent og lagt øde. I årene fra slutten av 700-tallet, angrep våre forfedre vestover og startet kampen mot tvangskristningen av Skandinavia. Det ble etablert kolonier en rekke steder, som også fungerte som forsvarsverk og baser for Skandinavia. Høvdingsetene på Vesterhavsøyene ble også senere forsøkt underlagt enekongen og kristnet.
I Heimskringla kan vi lese at Hårfagre allerede på 800-tallet bøtla høvdingen på Orkenøyene (Einar) og hele hans stamme med seksti mark gull. I tillegg til skatten, ble all odel tatt i fra dem - og alt kom i enekongens besittelse. Etter Einar, ble Sigurður Hlöðvisson (Sigurd Lodvesson) valgt til høvding og jarl, og han gav all odel tilbake til bøndene og opponerte mot tyranniet. Senere, i Orknøyingenes saga, er det fortalt at Sigurd måtte la seg tvangsdøpe. Kong Olav seilte ut til Ørkenøyene med fem fulle skip, og kalte Sigurd til seg:
«Jarlen kom og talte med kongen, og de hadde ikke talt lenge, før kongen sa at jarlen og hele folket hans skulle la seg døpe, og ville han ikke det, skulle han dø på flekken; kongen sa han ville gå med ild og brann over øyene og legge hele landet øde, om ikke folket ble kristent. Slik som jarlen da var kommet opp i det, valgte han heller å ta imot dåpen.»
Sigurd var dermed tvunget til å kysse korset, symbolsk, finansielt, maktmessig og underkastende, for å ikke selv, sammen med hele sin stamme, bli nedslaktet. Når tvangsdåpen og formalitetene var på plass, tok kongen med seg Sigurds sønn til Norge som gissel. Denne sønnen ser aldri Sigurd igjen. Sagaen forteller videre at "....og siden dette, viste aldri Sigurd noen lydighet til kong Olav."
På slik måte, og på langt verre måter, ble Norge kristnet og enevelde innført. Skal vi trekke trådene tilbake til vår frihetskjemper Tore Hund, er det i dette lyset vi må se denne arketypens liv, moral og virke. Opptrappingen begynte for alvor med Olav Digre, som ikke bare krevde enemakt, skatt, all odel og underkastende kristendom - men også monopol på handelen i hele Nord-Norge og rundt Kvitsjøen. Situasjonen ble mer og mer presserende, og hedningene i nord var trengt opp i et hjørne. I år 1021 slo kornhøsten feil i Hålogaland, og Olav Digre benyttet anledningen til å stoppe all kornhandel med Nord-Norge, for å forsøke å tvinge hedningene i kne.
I år 1024 tok Olav Digre halvparten av sysselen fra Hålogalendingene og Hårek på Tjøtta. Denne ble gitt til hans tre lakeier Åsmund Grankjellson, Gunnstein og Karle. Olav Digre får Tore Hunds allierte Asbjørn Selsbane myrdet, gjennomboret i magen med et spyd, sittende fast i tofta på hans skip. Moren, Sigrid, sendte deretter bud på Tore Hund til gravølet, hvoretter hun rekker han spydet Asbjørn ble myrdet med;
«Her er det spydet som stod igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karstykke nå, så lot du dette spydet gå ut av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg, du skal være hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn.»
Olav Tryggvason og Hårek i samtaler
Tore Hund fylket seg derfor i år 1028 sammen med høvdingene Kalv Arnesson og Hårek fra Tjøtta. De ledet et folkeopprør mot Olav Digre. De hadde sverget ed på å ikke bare hevne sine forfedre, tyranniet og overgrepene - men også sin egen brorsønn Asbjørn, hans mor Sigrid, med Olav Digres eget spyd.
Dette munner ut i det kjente slaget på Stiklestad i år 1030. Sinte og kamplystne hedenske bønder fylket seg i stort antall, og Olav Digre kom østfra med en stor hær. De hedenske bøndene sloss fremst av alt for sine lover, sin selvråderett og for sin frihet. Tore Hund sa før slaget:
«Jeg minnes nok de menn jeg har mistet, kong Olav har tatt livet av fire menn som alle sammen var gjæve i stilling og ætt: Asbjørn, brorsønn min, Tore og Grotjard, søstersønnene mine, og Olve, far deres, og alle disse skylder jeg å hevne.»
Tore Hunds hær fylker seg på Stiklestad
Tore hadde med seg sine 11 menn, i tillegg til alle de striddyktige fra Hålogaland. De sto sammen med Tore fremst i fylkingen, illsinte, odels- og eiendomsløse. Hærene barket sammen med Tore Hunds ord: "Fram, fram, bondemenn!"
Selve slaget er det skrevet mye om. Kristne gjengivelser har alltid søkt å glorifisere både Olav Digres rolle i slaget, hans mot og overnaturlige vesen. Til og med hans forutgående handlinger. I enkelte skaldekvad, som i Erfidråpa, fortelles det at Olav Digre hugg til Tore Hund med sverdet, men dette beit ikke på ham. Kvadet, om enn nedskrevet og fremført av kristne, konkluderer også med at "den mann som bebreider Tore for feighet, fornekter den dristige Hunds sanne mot..., den kraftige kriger våget å rette hugg mot en konge."
Tore Hund dreper Olav Digre
Etter slaget var vunnet av hedningene, forsvinner Tore Hund ut or soga. Ingen vet med sikkerhet hvor han ble av, men det er indikert og fremstår som sannsynlig, at han forlot Norge, eller døde kort tid etterpå. En slik "dissident" lever sjelden lenge. Hans ætt på Bjarkøy skulle likevel stå sterkt i lang tid fremover, men preget og plaget av almisser og kompromisser.
Kirken passet i høyest mulig grad på å demonisere all motstand og ukonformitet. Motstand mot en enekonge, var motstand mot "gud selv". Tore Toresson fra Bjarkøy fikk sitt kristne tilnavn "hund". Tyrannen Olav Haraldsson fikk tilnavnet "den Hellige" og ble slått til helgen. Det ble diktet opp overtroiske historier om at hans skjegg, hår og negler fortsatte å gro etter hans død. De kristne forteller at det luktet blomster av hans lik, år etter han ble lagt i kristen jord. Tilnavnet "Digre" fikk han av folket før helgenstatusen, og dette er et norrønt tilnavn for menn med overvekt.
Tore Toresson fra Bjarkøy var en frihetskjemper. En mann som sloss mot tyranni, overgrep, tvang og frihetsberøvelse. En mann som sloss for våre gamle lover, lover som gav presedens over hele Europa, for folkestyre, odel, ætt og heim. Han er en nasjonal helt, for det norske frihetselskende folk.
Det er et stort paradoks at vi hver sommer under Olsok markerer Olav Digres voldsbedrifter, underkastelsen og utrenskningen av vårt eget folk.
"Godt blod, kryper ikke"
- Hedensk proverb
Relevant artikkel: Våre tradisjoners opprinnelse og kristendommens innflytelse på disse