Draumkvedet

Draumkvedet i dagens form stammer fra sen middelalder. Den er en av Norges mest kjente middelalderballader. Denne balladen har langt eldre røtter enn dette, og er opprinnelig hedensk. Dagens tekst er som det meste av slik litteratur fra denne perioden, opprinnelige hedenske tekster, men "forkristnet" og tillagt elementer av fremmed tro.

 

På tross av det tynne laget av senere "kristen sminke", er det innlysende at også denne opprinnelige hedenske balladen, som omtrent alle andre sanger, eventyr, sagn og myter, handler om re-inkarnasjon. Analysen fremkommer etter gjengivelsen av kvedet. 

 

Draumkvedet, fremført av Harald Foss. 

 

 

Draumkvææ

 

I.   Visionens ramme (1-6)

 

1.   Vi'du me lye, eg kvea kan

     um einkvan nytan drengjen,

     alt um'n Olav Åsteson,

     som heve sovi so lengji.

 

2.   Han la seg ne um joleaftan,

     sterkan svevnen fekk,

     vakna 'kji fyrr um trettandagjen,

     då folkkji at kjyrkjun gjekk.

       Å de va Olav Åsteson,

       som heve sovi so lengji.

 

3.   Han la seg ne um joleaftan,

     no hev 'n sovi so lengji,

     vakna 'kje fyrr um trettandedagjen,

     då fuglane skoke vengjir.

       Å de etc.

 

4.   Han vakna 'kji fyrr um trettandedagjen,

     då soli rann i lie,

     då sala han ut flotan folen,

     han ville at kyrkjun rie.

       Å de etc.

 

5.   Presten stend'e fyr altari

     å les upp lestine lange,

     Olav set seg i kyrkjedynni

     å tel'e draumane mange.

       Å de etc.

 

6.   Gamle menner og unge

     dei gjev'e etti gaum'e,

     mæ han Olav Åsteson

     tel'e sine draume.

       Å de etc.

 

II.  Visionærens indledning (7-15)

 

7.   Eg la me ne um joleaftan,

     sterkan svevnen fekk,

     vakna 'kji fyrr um trettandagjen,

     då fokkji at kjyrkjun gjekk.

       For månen skin'e,

       å vegjine fadde so vie.

 

8.   Eg hev vori meg upp mæ sky

     å neatt mæ havi svarte;

     den som vi'mit fotspor fydde,

     lær 'kji av bliom hjarta.

       For etc.

 

9.   Eg hev vori meg upp mæ sky

     å ne mæ havsens grunni;

     den som vi' mit fotspor fydde,

     lær 'kji av bliom munni.

       For etc.

 

10.  Eg hev vori meg upp mæ sky

     å neatt på svarte dikji.

     eg hev set at heite helvite

     å ein dell av himmerikji.

       For etc.

 

11.  Eg hev fari ivi vigde vatne

     å ivi jupe dalar;

     høyrer vatn, å ser de inkji,

     undi jori so mune de fara.

       For ete.

 

12.  Eg æ so trøytt å færemo,

     å inna so mune eg brenne;

     eg høyrer vatn, å fær de inkji,

     undi jori so mune de renne.

       For etc.

 

13.  Inkji neggja soten min,

     inkje gjødde min hund'e,

     inkji gol dei ottefuglan:

     de tottest meg vera under.

       For etc.

 

14.  Eg va meg i auromheimi

     i mange nettar å trå,

     de veit gud i himerik,

     hossi mang ei nau eg såg.

       For etc.

 

15.  Eg kan noko av kvòrjom,

     derfy tikjest eg fro,

     eg va 1ònge i mòli mòka,

     ha eg tott den dauen go.

       For etc.

 

III. Færden til Dødsriket (16-23)

 

16.  Fysste eg va i uteksti,

     eg va lònge i mòlli mòka,

     sund'e gjekk mi skarlakskåpe

     å neglan av kvòr min fot.

       For etc.

 

17.  So va eg meg uteksti

     igjenom den tynnyr-ring;

     sund'e gjekk mi skarlakskåpe

     å nevlan av kvòr min fing.

       For etc.

 

17a. Eg sleit sund'e, mi skarlakskåpe,

     i tynnyr-ringjen meg rispa;

     so kjem dei fram smådrengjine

     å mine fingane felsa.

       For etc.

 

17b. Eg sleit sunde mi skarlakskåpe

     igjenom den tynnyrmog'e;

     fram kjem adde smaadrengjine,

     dei helt undi kvar min fot'e.

 

18.  Kjem eg meg at gjaddarbrui,

     ho heng'e so hågt i vindi;

     ho æ òdd me guri slegji

     å saum i kvòrjom tindi.

       For etc.

 

19.  Ormen høgg'e, å bikkja bite,

     å stuten stend midte på leii:

     tri æ tingji på Gjaddarbrui,

     å adde æ gramme a vreie.

       For etc.

 

20.  Bikkja bit, å ormen sting,

     å stuten stend å stangar -

     de slepp ingjen ivi Gjaddarbrui

     som fedder domane vrange.

       For etc.

 

21.  Eg hev gjengi Gjaddarbrui,

     ho æ både bratt og lei;

     vassa so hev eg dei Våsemyran,

     no æ eg kvitt'e dei.

       For etc.

 

22.  Va'i so hev eg dei Våsemyran,

     der hev 'kje sta'i me grunn;

     no hev eg gjengji Gjaddarbrui

     mæ rapa mòll i munn.

       For etc.

 

23.  Eg hev gjengji Gjaddarbrui,

     å der va krokane på,

     men eg totte tyngre dei Gaglemyran,

     gud bære den dei skò gå!

       For etc.

 

IV.  Færden i Dødsriget 1 (24-28)

 

24.  So kom eg meg at vòtno dei,

     der isane brunne blå,

     gud skaut dei i hugjen min:

     eg vende meg derifrå.

       For etc.

 

25.  Eg va meg i auromheimi,

     ingjen der eg kjende,

     berre ho sæle gumor mi

     mæ raue gull paa hendi,

       For etc.

 

26.  Surne fòr ivi Grimaråsen

     å surne ivi skålestrònd,

     men dei som får ivi Gjaddarhylen,

     dei kòme våte fram

       For etc.

 

27.  Så tok eg av på vetterstig

     alt på min høgre hònd;

     der såg eg meg ti paradis,

     de lyser ivi vene lònd.

       For etc.

 

28.  Der såg eg att'e gumor mi;

     meg mune 'kji bet'e gange:

     «Reis du deg ti brokksvalin,

     der skò domen stande.»

       For etc.

 

V.   Den foreløpige dom (29-37)

 

29.  Kjem eg meg at pilegrimskyrkjun,

     der va meg ingjen mann kjend'e,

     berre ho goe gumor mi

     mæ raue gull på hendi

       I brokksvalin

       der skò domen stande.

 

30.  Der kom færi noranti,

     å den rei no so kvasst;

     fyri rei Grutte gråskjeggji

     alt mæ sit store brass.

       I etc.

 

31.  Der kom færi noranti,

     de totte eg vera vesst;

     fyri rei Grutte gråskjeggji,

     han rei på svartan hest.

       I etc.

 

32.  Der kom færi sunnanti,

     de tottest meg vera best;

     fyri rei sakte såle-Mikkjel.

     han rei på kvitan hest.

       I etc.

 

33.  De kom færi sunnanti,

     å den rei no so tvist;

     fyri rei sankte såle-Mikkjel

     næste Jesum Krist.

       I etc.

 

34.  Der kom færi sunnanti,

     ho tottest meg vera trå,

     fyri rei sankte såle-Mikkjel,

     å luren undi armen låg.

       I etc.

 

35.  De va sankte såle-Mikkjel,

     han blæs i luren lange:

     «Å no skò adde såline

     fram fy domen gange!»

       I etc.

 

36.  Men då skolv dei synde-såline,

     som ospelauv fy vinde,

     å kvòr den, kvòr den sål der va,

     ho gret fy syndine sine.

       I etc.

 

37.  De va sankte såle-Mikkjel,

     han vog i skålevikt;

     so vog han adde synde-såline

     burt ti Jesum Krist.

       I etc.

 

VI.  Færden i dødsriket II (38-45)

     (Onde gjerningers løn)

 

38.  Eg såg meg einom drengjen,

     de fysste eg vart ve,

     liten småsvein bar han 'ti fangji

     å gjekk i jori ti knes.

       I etc.

 

39.  Kjem eg meg at manni dei,

     kåpa den va bly:

     hass arme sål i dessum heimi

     va trong i dyre ti.

       I etc.

 

40.  Kjem eg meg at mònno dei,

     dei bar på gloande jor:

     gud nåe dei fatike såline

     som flutte deildir i skog!

       I etc.

 

41.  Kjem eg meg at bònno dei,

     dei støje so hågt på glo:

     gud nåe de synduge såline,

     ha banne burt far å mor!

       I etc.

 

42.  Kjem eg meg at pòdda å òrmen,

     dei hòggje kvòrare mæ tanni:

     de va synduge synskjini

     som hae kvòrare banna.

       I etc.

 

43.  Der møtte eg dei òrmane tvei,

     dei bite kvòrare i spori:

     de va dei synduge syskjenbònni

     som gifte kvòrare på jori.

       I etc.

 

44.  Kjem eg meg at Syslehusi,

     der va trollkjeringan inne:

     dei sto kjinna i raue bloi,

     de va so tung ei vinne.

       I etc.

 

45.  Der æ heitt i helvite,

     heitar hell nokon hyggje:

     der hengde dei 'pivi ein tjyrukjetill

     å brytja ne-i ein presterygg'e.

       I etc.

 

VII. Gode gjerningers løn (46-51)

 

46.  Sæl æ den i føisheimen

     fatike gjev'e sko:

     han tar inkji berrføtt gange

     på kvasse heklemog.

       Tunga talar,

       å sanning svarar på domedag.

 

47.  Sæl æ den i føisheimen

     fatike gjeve ku:

     han tar inkji sumlug gange

     på håge Gjaddarbru.

       Tunga etc.

 

48.  Sæl æ den i føisheimen

     fatike gjev'e brau:

     han tar inkji ræast i auromheimi

     fy hòrske hundegau.

       Tunga etc.

 

49.  Sæl æ den i føisheimen

     fatike gjev'e kònn:

     han tar inkji ræast på Gjaddarbrui

     fy kvasse stutehònn.

       Tunga etc.

 

50.  Sæl æ den i føisheimen

     fatike gjeve mat:

     han tar inkji ræast i auromheimi

     anten fyr hæ-i hell hat.

       Tunga etc.

 

51.  Sæl æ den i føisheimen

     fatike gjeve klæ-i:

     han tar inkji ræast i auromheimi

     fyr håge kjellar-bræ-o.

       Tunga etc.

 

VIII. Slutning (52)

 

52.  Gamle mennar å unge

     dei gjev'e etti gaume;

     de va han Olav Åsteson,

     no hev 'en tålt sine draume.

 

 

Olav Åsteson (forfaren) legger seg ned og "sover lenge". Dette gjør han på julaften, som i hedensk tradisjon er solvervet, den tredje og siste symbolske graviditetssyklus - der re-inkarnasjon skjer i hele naturen. Forfaren våkner ikke re-inkarnert før 13. dag jul, som er den hedenske Eldbjörgdagr (Eldbjørgdagen). Denne dagen markerer at lysalvene (forfedrene) symbolsk skulle tilbake til dødsriket, etter å ha besøkt sine ætlinger i julen. Dagen markerer at julen skulle ryddes ut. Egne ildritualer ble avholdt, da det var på dette tidspunktet solen begynte å få sin kraft tilbake etter solvervet. Tallet 13 er et hedensk lykketall, og det representerer både her, og mytologisk, tiden forfaren har vært død. Mytologisk er gudene representert i vår opprinnelige kalender i hver sin respektive måned, totalt 13 i antall. De har også symbolsk fødselsdag den 13 i hver respektiv måned. 

 

Den re-inkarnerte forfaren "teller" sine drømmer etter den lange søvnen. Dette representerer hans tidligere erfaringer, hans minne, blodsarv og akkumulerte ære og lykke. Drømmen representerer også den døde forfaren i dødsriket. Der ser han "smådrengjine" (småguttene) som i hjelpende misjon anslutter "tynnir-ringjen", der denne representerer syklusen og er et hedensk symbol på evig syklus. 

 

I drømmen sliter forfaren i stykker sin "skarlakskåpe", mens alle "smådrengjine" holder hans ben/fot. Dette representerer at forfaren forlater sin fysiske kropp (lík) og frigir sin ånd (önd) - da denne skal re-inkarneres i hans ætt ("smådrengjine)

 

Forfarens ånd går over "gjaddarbrua", som representerer den mytologiske Gjallabrua. Dette er en ekvivalens til guden (naturkraften) for alle overganger (fra død til liv, fra liv til død etc.) Heimdal, og hans Gjallarhorn. Denne brua går over elven Gjöll (Gjoll) som betyr "ekko" og dødens elv. Den er en ekvivalens til "glemselens elv", som er det symbolske skillet mellom tilstandene liv og død. På denne brua drømmer forfaren at det finnes både orm, bikkje og stut som utfordrer ham. Denne identiske symbolikken finner vi igjen i mytologien, som Midgardsormen, ulvene (Fenris, Garm etc.) og stuten - som er et urgammelt symbol på det samme som ulv/bjørn. De knyttes alle til "åndens kamp", oppnåelse og re-inkarnasjon. 

 

 En fremstilling av Gjallarbrua, av Marianne Boberg.

 

 

Forfaren møter i dødsriket sin "sæle gumor" med "raue gull paa hendi". Dette representerer hans Valkyrie i hedensk tradisjon. Hans åndelige "jordmor". Hun forteller ham omsider at han skal tilbake til "brokksvali". I hedensk tradisjon er Brokk (Brokkr) den personifiserte dvergen som sammen med sin bror Sindre (Sindri) laget de personifiserte attributtene galten Gyllenbørste, ringen Draupne og Mjølner. Brokkr betyr "lyd" og Sindri betyr "gnist" (som smeden). Alle er attributter som personifiserer syklus og re-inkarnasjon. Dvergene personifiserer jorda, det rent fysiske. Svalínn er av norrønt og kan mytologisk oversettes som "skjoldet mellom himmel og jord". 

 

På veien til det fysiske liv igjen, rir det i drømmen hester fra himmelretningene. Rytterne er de gråskjeggete "Grutte" og "såle-Mikkel". Disse finner vi også igjen i mytologien som Odin, med hans mange ulike masker, og Heimdal. Hestene er i mytologisk tradisjon "åndens farkomst", og Odins hest Sleipner inneholder betydningen "å skli fra en tilstand til en annen" (i dette tilfellet til "brokksvalin" - det fysiske liv), på dens åtte bein, der tallet åtte er sirkulært og går i evig syklus. 

 

Forfaren ser seg "einom drengjen" - og ser videre handlinger og symboler som inneholder ild, glo og kamp med mytologiske vinterdyr. Symbolsk er dette identisk med markeringene våre forfedre hadde under "villjakten" (the wild hunt) frem mot solvervet, i forkant av den symbolske gjenfødelsen på vintersolvervet. 

 

I "syslehuset" minnes han at "trollkjerringan" rørte i det røde blod. Drømmen beskriver inntrykket av et typisk gravhaugsritual, med en Seidkvinne. Hekser (de opprinnelige, ikke de senere overtroiske kristne) representerer i vår opprinnelige tradisjon voktere av forfedre. Blod representerer også forfedre, ild og livskraft. Gravhaugen, i dette tilfellet "syslehuset", er det samme som det mytologiske Hel/Valhall (tilstanden som død/påvente av gjenfødsel). 

 

Senere omtaler forfaren tilstanden som "føisheimen", som oversettes som "fødeheimen". Der kan man ikke gå barfot på "kvasse heklemog". I hedensk tid knyttet man ofte på de døde forfedre "Helsko" - slik at man symbolsk tørrskodd kunne krysse "glemselens elv" (tilstanden mellom liv og død/ånd og fysisk). 

 

Sæl er også den som i "føisheimen" har temmet stutens kvasse horn. Dette representerer åndens kamp før re-inkarnasjon. Ulike dyr symboliserer denne kampen, det kan være ulv, bjørn, okser og andre horn og klovdyr. Alt avhengig av lokalt tilsnitt, og når tekstene er nedskrevet[1]. 

 

Balladen avsluttes med at de gamle og de unge gir ætten "gaume", og at forfaren Olav Åsteson "no hev ´en tålt sine draume". 

 

Draumkvedet vet ingen konkret hvor gammelt er. Men, det er innlysende at det pre-daterer all kristendom og monoteistisk religion. Dette kvedet er omskrevet i sen middelalder i tråd med fremmed kristendom. Likevel er kvedet fullstendig hedensk. Det inneholder hele prosessen og all symbolikk du gjenfinner i våre eldgamle myter og sagn, i bondesamfunnets folkeeventyr, dikt og folkeviser. Det handler om ære, åndens kamp, ættens gunst, syklus, og re-inkarnasjon. 

 

 

"Det finnes ingen død for den ærefulle, kun skifte av kropp"

- Hedensk proverb

 

 

 

[1] I de mer sydlige strøk i Europa, der dyr tidligere ble domestikert, er oksen symbolet på dette. Dagens degenererte form for tyrefektig i Spania, har de samme symbolske røttene. Våre forfedre drepte dog aldri sine dyr for kun underholdningens skyld. Røttene i dette kvedet er med andre ord indo-Europeiske, men kan spores helt tilbake til de tidligste jeger- og sankesamfunn. Symbolikken før domestikering av dyr, var naturlig nok ville dyr - som ulv og bjørn. Det er disse som i vår norrøne og germanske mytologi spiller hovedrollen. Vi begynte å dyrke jorden og å domestikere dyr langt senere. Våre folkeeventyr er fulle av den samme symbolikken. Kvitebjørn kong Valemon er bare ett eksempel. 

Please reload

Please reload

Bitchute.jpg