Langnótt - hva St. Lucia egentlig er

Tradisjonene rundt Lucia feiringen representerer sterke barndomsminner for mange. Det var knyttet magi og spenning til det. Hvite kjortler, lys, desember mørke, sang og ikke minst deilige evighetsformede lussekatter. Det er nå julestemningen tiltar. Det er noe spesielt å se våre håpefulle i prosesjon, i sang, samlet i en felles tradisjon.

 

De fleste vet at Lucia var en helgen av den katolske kirke. Men, utover dette, stopper det for de fleste.

 

Lucia postkort av Adèle Söderberg (1880-1915)

St. Lucia (opprinnelig den symbolske Frøya) kommer med det tradisjonsrike "skuebrødet"

 

 

Feiringen faller i måneden Himinbjörg («skjult/himmelfjell» – heim til guden/naturkraften Heimdal). Måneden ble også kalt Mörsugr, Jólmánaðr (Julemåned, fettsugermåned) i jernalderkalenderen. Guden/naturkraften Heimdal representerer overgang, telleren av tid, barmhjertighet, overganger i sesongene, overgang fra fred til krig, fra krig til fred, fra liv til død og fra død til liv etc. Han blåser i sitt Gjallarhorn, bjørkeluren, som markerer alle overganger. Dette markerer også Langnótt (langnatten), som fremfor alt er et overgangsrite.

 

Vi nærmer oss jul (jól/solververvet), og det er på denne kvelden julen begynner. De fleste juleforberedelsene var nå godt påbegynt. Etter den romerske kalender, er natten mellom 12 og 13. desember "den lengste i året". Dette er ikke kosmologisk korrekt, men etter tvangskristningen av Skandinavia og innføringen av den gregorianske kalender, ble denne hedenske feiringen flyttet til 13. desember (natt til 13. desember), etter den kristne helgenens påståtte dødsdag. Opprinnelig var feiringen rundt den 21. desember, eller nærmere bestemt natten før solen vervet. Ser vi på denne tradisjonens innhold, er det også langt mer logisk at den opprinnelig ble feiret rett før vintersolvervet. Den er fullstendig knyttet til forfedrekult og starten på julen.

 

Vår norrøne tradisjon var nærmest identisk med den vi har i dag. Dette av den enkle grunn at også denne tradisjonen er hedensk og norrøn i opprinnelse og innhold. For å forstå innholdet i denne feiringen, er vi nødt til å forstå hva alver er.

Alver er våre forfedres ånder. De er lys. De er vår «intiusjon», dine «vardøger». Billedlig ble de ofte fremstillet med vinger, akkurat som de langt senere kopierte kristne engler. Lysalvenes dans er et bilde på nordlyset selv.

 

Våre forfedre hadde en annen og mer logisk anskuelse på kropp og sjel, enn den senere innførte monoteistiske og kristne. Et menneske ble av våre forfedre delt inn i fem hovedbestanddeler som parvis i sum gir ti. Lík (lik: det fysiske legemet, skuggi: skygge/silhuett)Vörðr (fylgja: beskytter/skytsengel, hamingja: akkumulert ære og lykke), Hamr (hamr: den astrale kropp, form, minni: minne, hukommelse), Hugr (hugr: tanke, lyst, sál: sjel), Önd (õnd: ånd, ódr: sinn). 

 

Din ånd (Odin) var altså ansett som en sum av dine erfaringer (og dine forfedres erfaringer), akkumulert i ættens evige syklus. Akkumulert i deg, re-inkarnert. Menneskets bestanddeler kjenner vi igjen i mytologien personifisert som Odins ring Draupnir. Av denne ringen drypper det hver niende natt åtte like praktfulle ringer. Odin (åndens) tall er ni, akkurat som en graviditet varer i ni måneder. Det er totalt ti ulike bestanddeler av et menneske, men kun åtte av dem knyttes til Odin (de metafysiske). Lík og skuggi knyttes nemlig til hans mytologiske kone Frøya. Lík knyttes til det fysiske aspektet av prosessen - elskov. Skuggi knyttes til hennes gris Gyllinburst, som er en personifisering på solen. Solen/lyset lager skyggen. Frøya er en ekvivalens til Frigg, der sistnevnte personifiserer de feminine og metafysiske sidene åndelig. 

 

Älvalek, «Alveleik», (1866), maleri av August Malmström.

 

 

Våre døde forfedre er derfor også mytologiske lysalver, og de kommer til oss, og er sammen med oss i juletiden (i tankene, de er ikke fysiske lengre i form av lík). En lysalv er altså våre døde forfedres ånder, som venter på å bli gjenfødt i ætten, som en utvalgt (som en Vali, som en Einherjer). På samme måte som en død forfar/formor som ligger i et gravkammer i en gravhaug (Hel) i form av lík. Disse kalte våre forfedre for dverger, da de befinner seg under jorden, mestrer mange håndverk og kunster, er rike på gull og gods. Disse dvergene (forfedrene), kalte vi svartalver (de ligger i jorden), de var hauglagt med all den kunnskap de hadde opparbeidet seg, og også det verdifulle jordiske gods de hadde akkumulert - som skulle arves av en oppkalt etterkommer på selveste julaften. Tradisjonene rundt dette kan leses mer inngående i artikkelen Hâlogiaptann – hva Halloween egentlig er

 

En lysalv er altså forfedres frie ånder. En svartalv/dverg er det fysiske aspektet ved forfedrene, deres fysiske legeme (lík), og deres fysiske eiendeler. En lysalv de metafysiske. Således var ånd og legeme adskilt i transaksjonen mellom liv og død i våre forfedres livsanskuelse. Tilstandene er personifisert som eksempelvis Midgard, Hel, Valhall, Vanaheim, Alfheim osv. i mytologien. 

 

Når et menneske var født på ny, anså våre forfedre at man dro med seg sin akkumulerte hamingja - ære og lykke (vörðr), som måtte kultiveres og akkumuleres videre i dette livet. Sitt minne, sin hukommelse, sin blodsarv måtte man arbeide for å gjenoppdage og huske gjennom hugr. Dette akkumuleres i Önd (Odin).   

 

For å påkalle lyset, våre døde forfedres ånder (lysalvene), og lyset selv – solen (Balder), ikledde vi oss lyse kjortler. Vi bar lys. Maibruden/dronningen[1] som representerer og personifiserer Frøy/Frøya – «kongen/dronningen av alvene» i mytologien, var utvalgt, og ledet den hvitkledde og lysende prosesjon, til ære for våre forfedre. Til ære for solen og ættens sykliske re-inkarnasjon.

 

Selve "Lucia" kjenner vi igjen som den tyske Frau Holle - som er relatert til både Frøya, Frigg og Hel. Hun personifiserer alle disse gudinnene, med ulike navn - i ulike tilstander/heimer. Frau Holle personifiserer "jordmoren", fysisk og åndelig. Frau Holle opptrer i brødrene Grimms folkeeventyr, der røttene på lik linje med de Skandinaviske folkeeventyr, er ur-gamle. Frau Holle, som opprinnelig Frøya/Frigg er Odins (åndens) hustru. Hun utgjør den feminine siden av Odin (ånden) - og man kan si hun symbolsk spiller rollen som åndelig jordmor[1], på det våre forfedre kalte "mors kveld". 

 

 Grimms Frau Holle, opprinnelig en personifisering på Frigg/Frøya/Hel. Hun personifiserer også gudinnen Idun (en ekvivalens til Frøya/Frigg), som er gift med Brage. Han er Odins ekvivalens (et annet navn for Odins attributter). Idun er kjent for sine symbolske epler hun gir de andre gudene, slik at de kan holde seg evig unge. Iduns epler symboliserer selve re-inkarnasjonen, og for folkets vedkommende - ættens evige syklus. At du, som utvalgt og ærefull, gjenfødes av dine etterkommere, og forblir evig ung.

 

 

Lyskransen som ble båret av den symbolske Frøya og fremst i våre forfedres prosesjoner, var enten av misteltein, som representerer solen/Balder, eller av barlind som representerer våre forfedre. Barlind blir oftest brukt som pynt på graver, og er «julekransen» fremfor alle, med sine røde bær den dag i dag[2].

 

En typisk julekrans. Få vet om den omfattende hedenske symbolikken i denne. Den blir mer inngående omtalt i artiklene om selve julen.  

 

 

Til denne natten ble det bakt det som ble kalt «langenattskaker». Disse er tilsvarende nåtidens «lussekatter». Dette er bakverk som er formet som solens evige kretsløp, i et åttetall - som representerer solhjulet og evig syklus. Dette er også kjent som svastika[3].

 

 

 

Som tidligere nevnt var Langnótt kvelden før solvervet, derav navnet. Kosmologisk er dette den faktiske lengste natten i året. Praktisk skulle alt være klargjort til jul. Nå kunne også menn klippe skjegg og hår. Skikken var å la skjegg og hår gro fra Halloween og frem til jul.

 

Grekerne Pytheas og Prokopios forteller allerede fra antikken (over 300 år før vår tidsregning) om langenattsfeiringen i Skandinavia. I bruddstykkene som er igjen etter disse antikke skriftene, kan vi lese at bål ble tent på fjelltopper og høydedrag, akkurat som vardevarsling ellers. Dette ble gjort som et tegn på at solens oppgang var sett, langt der borte, og for å varsle stammen om at "snart var den 40 dager gamle natten forbi".[4]

Kvinnene tok frem fakler og lys, hvite kjoler, med røde belter rundt midjen. Belter av halm ble også brukt. Dette symboliserer gjenfødsel og re-inkarnasjon. 

 

Den siste natten før solen vervet og alt i hele naturen ble født på ny, var nok en fantastisk lysfest. En fest for forfedre, ætt, lyset, solen og re-inkarnasjon på alle nivåer. Den ble fylt med vakre prosesjoner, sang, glede, mat og drikke. At prosesjonene besto av barn også i hedensk tid, er naturlig. Det var nettopp barna som skulle finne sin ære og lykke, sine forfedre og sitt minne. Det var barna som var fremtiden, og de ætten skulle re-inkarneres i.    

 

På tusentallet var det dødsstraff for å markere denne hedenske festen i Skandinavia, og den ble strengt forbudt. Kirken plagierte senere denne hedenske tradisjonen etter tvangskristningen, da den ikke lot seg knekke. Den kom trolig tilbake i rennesansen, men ble flyttet til 13. desember, etter den gregorianske kalender. Feiringen ble dedikert til den "håndplukkede" katolske helgenen Lucia. En kvinne som i følge de monoteistiske skrifter led martyrdøden på 300-tallet, minst 600 år etter grekernes beretninger om feiringen i Skandinavia. I følge kirkens egen historie, skulle hun ha brukt lyskrans til å finne vei ned i de mørke katakombene i Roma, hvor hun skjulte seg fra keiseren. Det opprinnelige hedenske innholdet ble uthult og erstattet med kirkens historie om tortur og lidelsespropaganda. Vår symbolikk er heldigvis helt intakt, og overlevde likvideringsforsøket og det senere plagiatet. 

 

Langenattsfeiringen har vi hatt i mange, mange tusen år. Lenge før skikkelsene Jesus og Lucia ble påtenkt og oppfunnet. Primstaven er merket med et bål eller et lys. Den er like hedensk som den alltid har vært. 

 

 

 

 

[1] Jordmor, som av engelsk "midwife". - mid av "mellom" (mellomverden), som i vår mytologi er personifisert som Midgard (tilstanden mellom liv og død). Frøya er en gudinne med mange attributter. Gudinnen Saga representerer én av disse attributtene, nemlig den fysiske fødselen hos en kvinne.

 

Arkeologen M. Gimbutas bok, The Civilization of the Godess: The world of Old Europe, redegjør godt for Frau Holle/Frøya/Frigg: "Frau Holle holds domination over death, the cold darkness of winter, caves, graves and tombs in the earth... but also recieves the fertilized egg, wich transforms the tomb into a womb for the gestation of new life." 

 

[2] Maibrud og maibrudgom ble etter idrett og kunnskapskonkurranser utvalgt til stammens symbolske representanter for gudene/naturkreftene Frøy og Frøya for ett år av gangen. Det vil redegjøres mer inngående for tradisjonene og symbolikken med maibrud og brudgom i artiklene som omhandler våre tradisjoner og ritualer på våren. Paret som bar den symbolske, lysende barlindkransen og de symbolske attributtene fremst i toget, var på forhånd utvalgt av sine egne. Som de beste og vakreste, etter konkurranse seleksjon. Merk: "vakkr" av norrønt, betyr sunn, frisk og hel. Det er fremdeles vanlig i dag at man har en kåring over hvem som skal være St. Lucia, og dette henger følgelig sammen. Den siste tiden har dette dessverre blitt et politisk korrekt spørsmål, som så mye annet. Denne delen av tradisjonen, som kultiverte stolthet for kunnskap, evner, fremgang og styrke har også blitt de-konstruert. Dette har i dag meget gode levekår på overskriftsnivå i "sensasjonspressen" og i en ellers sykelig "krenkelseskultur".    

 

[3] Julekransen er i dag kanskje av plast eller andre materialer, men de imiterer alle den opprinnelige barlindkransen. Barlind vokser sakte, er eviggrønt med bær, og treet kan leve i svært mange generasjoner. Det knyttes derfor til Frøy/Frøya og forfedrekult. 

 

[4] Det politisk ladede hakekorset, som for mange gir utelukkende negative assosiasjoner fra 2. verdenskrig. Nasjonalsosialistene er ikke de eneste som har brukt dette symbolet. Våre forfedre har brukt det siden tidenes morgen. Det representerer solens og naturens evige syklus, som Thors hammer som alltid vender tilbake til hans hånd.

 

[4] "Den 40 dager lange natten" symboliserer en graviditets lengde på 40 uker - der alt fødes på ny ved vintersolverv. Dette er mer inngående omtalt i artikkelen Advent - hva det egentlig er. 

Please reload

Please reload

Bitchute.jpg