Hélhestr - hva Kyndilsmesse og Kirkehest egentlig er

Hélhestr markeres i måneden Søkkvabekkr («synkende/dyp elv»), med stjernetegn Vatnkarl (Vannmannen). Heim til gudinnen Sága. Hun er Odins hustru, og bærer Frigg og Frøyas attributter. Saga er blant annet den feminine kraften for det fysiske ved fødsel, de livgivende fysiske krefter. Derfor er denne kraften også gift med Odin mytologisk. 

 
Måneden kalles også Þorri (Gjødslingsmåned), og Hélhestr faller 40[1] dager etter Vintersolverv, og 40 dager før Austr (den opprinnelige påsken). Dette bringer oss til tidspunktet rundt 1. februar i dagens kalender, ved nymåne.

 

Den hedenske feiringen er for lyset, men også for tilfeldighet, skjebne og lykke. Den indikerer også starten på karnevals tradisjonen. Som alle våre opprinnelige tradisjoner, er også denne knyttet til bjørnens syklus, og de korrelerende re-produksjons- og sesongsyklusene. På denne tiden kikker bjørnen ut av hiet for å se vårens anmarsj i naturen. Den ser lyset første gang, etter vinterdvalen. Det skal være sagt at hvis bjørnen ser nymånen, vil den komme ut. Ellers vil den vente på den. Våre eldgamle skikker markerte dette også, da vi maskerte oss og bar masker symbolsk (karneval, av latin carne vale - "kjøtt farvel" som også indikerer fastetid før Austr). Tradisjonen markerer både at bjørnungen ser lyset for første gang, etter å ha blitt født på vintersolverv, og at den er et symbol på den tredje og siste symbolske graviditeten i vårt gjenfødelsesritual. Den er et symbol på re-inkarnasjon, og den "skjuler seg" under den mørke nymånen.  

 

Etter denne perioden, starter en ny syklus av de nye tre, der nettopp den viktige hedenske høytiden som står foran oss er Austr, som de kristne kalte påske. I vår tradisjon handler ikke påsketiden om død, lidelse og synd. Den handler om Sól, vårens befruktning og befestelse. Den handler om Balders tilbakekomst fra Hel og vintermørke.  

 

Nymånen er symbolet på hva som finnes, men ikke synes. Som den lille nøtten under snøen som rommer et mektig eiketre. Binna (den bærende moren), som også er personifisert i sagn og eventyr som heksen eller ulven, skjuler sine bjørnunger. Først skjuler hun dem i sitt mors liv fra sommersolverv og frem til vintersolverv, og deretter i hiet. Akkurat som Hel i dødsriket, eller som heksene og ulvene skjuler sine prinsesser i eventyrene. De er voktere av forfedrenes ånder. Det som finnes, men ikke kan sees.  I naturen går aldri binna ut av hiet før det er mørk nymåne. Symbolikken forteller med andre ord også om den tidligste fase av en kommende graviditet, om frøet - som ligger der, som finnes - men ikke har sprunget ut fra vinterdvalen enda. Som egget i mors liv, som den gryende våren, eksisterende, men ikke til å se. 

  

Hélhestr betyr Helhesten. Dette er hesten Odin og gudene bruker, Odin og hans hustrus mange ulike masker (kenninger). Den heter Sleípnír. Denne hesten med åtte bein, er en mytologisk hest som representerer åndens tilstandsendring i forhold til det fysiske legemet. Mellom "liv og død". 

 

 Hermod hos Hel, av H.A. Guerber 1909.

 

 

I mytologien kan vi lese om Hermods Helferd. Hermod er sønn av Odin (bærer Odins attributter, han er symbolsk Odin), og sønn av Frigg. Hermod er Balders bror. Hermod (av norrønt Hermóðr - hær/mot) er gudenes sendebud i mytologien. Hermod red på Helhesten til dødsriket Hel, der Balder var. Balder representerer lyset og solen, det returnerende, og han døde på Høstjevndøgn[2] (Dauði Baldrs). Når vinteren kommer, betyr det at solen blir svakere. Balder (solen, lyset og livet) er hos Hel. Hermod, som sendebud for gudene (i dette tilfellet himmelgudens attributter), rir til Hel for å be om at Balder skal komme tilbake. Det kunne han få, men bare hvis hele verden ville gråte[3] over ham.

 

 

Hermod på Helferd

 

Om Hermod er å seia at han reid i ni netter gjennom døkke og djupe dalar så han ingen ting såg før han kom til elva Gjall og reid over Gjallarbrua; ho er kledd med lysande gull. Modgunn er ho nemnd, den jenta som vaktar brua. Ho spurde han om namn og ætt, og sa at førre dagen reid det over brua fem fylkingar med daude menn.

 

«Men brua dundrar ikkje mindre under deg åleine. Og ikkje har du daud manns lét. Kvi rid du på Helveg?»

 

Han svarar: «Eg skal til Hel og leite etter Balder. Har du sett han på Helveg, kan hende?»

 

Ho svarar at Balder hadde ridi der over Gjallarbrua, «og ned og nord ligg Helveg.»

 

Så reid Hermod til dess han kom til Helgrinda. Då steig han av hesten, spente bukgjorda fastare, steig opp att og sette sporane i hesten. Og hesten gjorde slikt eit sprang over grinda at han ikkje kom nær henne.

 

Deretter reid Hermod fram til halla, steig av hesten og gjekk inn. Der såg han Balder, bror sin, sitja i høgsetet. Hermod vart verande der om natta.

 

Om morgonen bad Hermod Hel om at Balder måtte få ri med han derifrå, og fortalde kor sår ein gråt det var på æsene. Hel svara at ho ville ha eit prov for at Balder var så høgt elska «som sagt er."Dersom alle ting i heimen – levande og daude – græt over han, då skal han fara til æsene att, men haldast hjå Hel dersom einkvan mæler imot og ikkje vil gråte.»

 

Då stod Hermod opp. Balder leidde han ut or halla, og tok ringen Draupne og sende Odin til minne. Og Nanna sende Frigg ty og andre gåver, og til Fulla sende ho ein fingerring av gull.

 

Så reid Hermod i veg att og kom til Åsgard og fortalde om alt han hadde sett og høyrt. Dinest sende æsene ærendsveinar ut over all heimen til å be om at Balder vart gråten ut or Hel.

 

Og det gjorde alle: folk og fe og jord og stein og tre og all malm – så som du kan sjå at desse ting græt når dei kjem or kulde inn i varme.

 

Då så sendemennene fór heim og hadde fullført ærendet sitt vel, såg dei det sat ei gyger i ein heller; ho kalla seg Takk. Dei bad ho gråte Balder ut or Hel.

 

Ho seier:

 

«Turre tåror

Takk mun gråte

for Balders bålferd;

i liv eller daude

han lite meg gagna.

Halde Hel det ho hev.»

 

- Snorre Sturlasson, Den yngre Edda

 

 Saga og Odin, illustrasjon av Lorenz Frølich (1895)

 

 

Denne dagen markerer altså at våren nærmer seg, og at solen blir sterkere. Den markerer at "Balder snart er tilbake".  Men, gygren Takk (den maskerte Loke (katalysatoren), ville ikke gråte sine tårer for Balder. Våren er ikke her riktig enda, og vårsolens damp og grøde vil fremdeles la vente på seg. Loke sitter på nøkkelen. Han sitter på mistelteinen, det eviggrønne symbolet på returen av alt liv, men også den som snylter på livet og dreper det, for igjen å re-inkarnere det. I evig syklus. Ordenskreftene må hevne først, og Loke mytologisk fanges.   

 

På Helhesten tok man ut vinterklær og sengetøy og la det i solen denne dagen. Etter å ha vært inne hele vinteren, skulle det renses og lades av den tiltagende solen. Levende lys skulle tas med inn. Dette symboliserte at solen og lyset var på vei tilbake, inn i huset, haugen, for å gi nytt og re-inkarnert liv.

 

Siden denne feiringen også representerer skjebne, vending, lykke etc., var det vanlig å spille spill. Tradisjonen var blant annet det vi i dag kaller krone og mynt, eller noe så trivielt som å vende pannekaken ved å kaste den opp i luften, før den forhåpentligvis ramler på plass i pannen igjen. En mynt eller pannekake representerer månen og egget. Lykken skulle snakke for seg selv.

 

 Det er ingen tilfeldighet at pannekaker er tradisjonsmat på senvinter og vår.

 

 

Kirken inntok ikke uventet denne dagen i sin kalender etter tvangskristningen av våre forfedre. De dedikerte den til minne om fremstillingen av Jesus-barnet i tempelet i Jerusalem, førti dager etter fødselen. Dagen kalte de Kyndelsmesse[4]. Primstaven er merket med en 7-armet kandelaber[5].

 

De hedenske Romerne markerte også denne dagen rundt 2. februar, der de gikk i en lysprosesjon for gudinnen Ceres som i mytologien leter etter sin datter Proserpina, som hadde blitt røvet til dødsriket Hades av guden Pluto. Denne myten er i essens identisk som vår norrøne, der Ceres bærer Odin og Friggs attributter gjennom sendebudet og sønnen Hermod, og datteren Proserpina bærer Balders attributter. Dødsriket Hades er Hel. Pluto kan vi gjenkjenne som gudinnen Hel.

 

Etter tvangskristningen ble vår opprinnelige Hélhestr omdøpt til «Kirkehest». Det ble etter dette tillagt stor overtro til dette fenomenet, og i middelalderen var Kirkehesten oppfattet som en ond vette og en gjenganger som varslet pest og død. Det gikk fra å være symbol på det livsfeirende, til å bli skremsler om elendighet og ulykke, hvis man ikke holdt seg til de nye befalinger. 

 

I vår opprinnelse var markeringen av Helhesten en markering av Balder og hans kone Nannas tilbakekomst (lys og sommer).  De "gråtes frem" fra Hels iskalde mørke, som vårbekkene renner i alle søkk og daler. Det var en markering av den første av de tre symbolske sykluser av graviditet og gjenfødsel, i naturen, hos mennesker, hos guder, ja - på alle nivåer. 

 

 

 

 

[1] 40 dager er ekvivalent til 40 uker, som er en graviditets lengde. Ni netter er ekvivalent til 9 måneder, som er en graviditets lenge. 

 

2] Han ble skutt av den blinde Hod med en pil av misteltein.

 

[3] At verden gråter over Balder, betyr også at snøen vil smelte og at bekker vil renne i strie strømmer. Derav også navnet på måneden – Søkkvabekkr, der Sága mytologisk bor.

 

[4] Av norrønt kyndill, som betyr vokslys. Vi hadde lysprosesjoner på denne dagen i vår norrøne tradisjon, trolig like de vi hadde på Langnótt ved vintersolverv. 

 

[5] En staselig lysestake. Dette var en essensiell pynte- og ritualgjenstand i bruk siden før antikken, og lenge før kristendommen var påtenkt. 

 

Merk: Sól er en egen gudinne i vår mytologi, der denne og Mání (månen) er de viktigste. De er sammen søsken, de to øyne. Øvrige guder (naturkrefter) springer ut fra disse, i logisk forstand. Enkelte skjematiske fagfolk vil kunne hevde at solen ikke kan knyttes til Balder,. Men, fra et helhetlig og logisk syn, vil Balder absolutt knyttes til Sól, for uten solen finnes intet liv, intet lys, og heller ikke hans hustru Nanna, sommeren. 

Please reload

Please reload

Bitchute.jpg