Det vakre i det dunkle

Vår nordiske natur... Finnes det noe vakrere? Noe dunklere? Noe mer hensynsløst? Den har ingen nåde for svakhet. Men, akk så bløt.

 

Kanskje er det dette som gjør at den opphøyer ånden. Skjerper den. Til koblingen av forfedres slit og virke. Til det ukontrollerbare, som går fra det ene ytterpunktet til det andre, i alle dens brutale skifter og krav. Til blod og jord. At du hører til. Er heime. Ikke bare i tankene, men i kjøtt og blod. 

De lunefulle Sykkylvsfjellene. Foto: Mads Nygård.

 

 

Fra Norden selv, i all dualisme og motpoler gir hun. Fra det mørkeste skogsdyp i snø og tåke, til den vakreste tind, solbadende i evighetssøvn. Fra det mørkeste skogstroll, til den vakreste møy en sommerdag i brisingild. 

 

Når du ferdes i vår natur, ferdes du blant dine forfedres guder. Du ferdes i fortellingene og eventyrene du hørte og fremdeles husker. Du ferdes i alle dimmensjoner av dine forfedres verden, i din verden, med både lik, ham, hug og ånd.

 

For det er slik, i vår folkesjel, i vår natur og våre historier - at det dunkle forblir det vakre. Den nødvendige motpol, det nødvendige hatet, før du kan elske. Det ufullkomne som gir helheten, men som alene er fullkomment. Den subtile trangen til det ubehagelige og herdende. Til kampen. Spiren til ære og lykke.

 

Det er selve forklaringen på at nordens folk lett fylles med subtil andektighet og skjønn melankoli ved slike syn. 

 

For det er noe langt mer enn dunkelhet. Det er også alt som er vakkert.... 

 

Please reload

Please reload

Bitchute.jpg