Mange undrer seg over hvorfor så mange som behefter seg med germansk og norrøn myterverden og kultur, på et eller annet tidspunkt begynner å studere de Hinduistiske elementene. Hvorfor man er nødt til å studere disse slektsbåndene, ikke bare mytologisk, men også kulturelt og ikke minst språklig.
Skandinaviere klassifiseres som indo-Europeere. Språkmessig sett er de indo-Europeiske språkene spredt ut over en stor del av verden og på flere kontinenter. De mest originale etterlevningene av dette språket, finnes i Hinduistiske områder. Forskere har vært, for å si det mildt, meget reserverte i å ta i de indo-Europeiske trådene og nøste disse sammen. Bakgrunnen for dette er ikke overraskende politisk korrekthet, og politiske, karrieremessige og sosiale konsekvenser som følge av slik forskning, og da spesielt i lys av den offisielle historien vi kjenner som 2. verdenskrig.
I dag er kanskje dette noe annerledes, og vi er meta-politisk i dag kanskje i en noe annen situasjon enn etterkrigstidens neddyssing og forkastelse av alle spor som kunne komme til underbygge Europeisk stolthet, tradisjon og kultur. Kanskje mest av alt, i frykt for hva slik forskning ville kunne bli brukt til, eller tjene som argumenter for. Etterkrigstiden er og blir et tilbakelagt stadium, og baby-boomer generasjonen er i ferd med å pensjoneres for godt. Mer rettskaffen DNA-forskning (som ikke er politisk styrt og eiet av særinteresser) og mer rettskaffen og upolitisk vitenskap, vil kunne avdekke og koble sammen de utallige og åpenbare fellestrekk og koblinger vi finner til vår egen norrøne verden, tilbake til Vedaene og den eldste indo-Europeiske arv. En arv som var her før "indo-Europeerne".
En relativt ny artikkel fra Science Nordic er et godt eksempel på dette. Klikk bilde for å lese hele artikkelen.
Det hersker flere teorier om indo-Europeerne, hvor de hadde sitt opphav fra, og ikke minst hvor de vandret. Den rådende teorien er at de kom på hesteryggen fra steppene i øst, og "invaderte" blant annet den nordvestre delen av Europa, og brakte med seg sin teknologi og kultur, og blandet seg med den mer opprinnelige jeger- og sankerbefolkningen som bodde her for mer enn 4-5 000 år siden. Argumentasjonen ligner og er nærmest identisk med teorien om de første Skandinaviere og nordmenn som levde her rett etter siste istid for 10 000 år siden, som ble "invadert" av andre folk fra syd som brakte den tidligste form av landbruk med seg, og selv ble fordrevet. Disse teoriene slår i dag "sprekker", og det kommer stadig nye momenter og nyanser til forskningen, som faktisk kan endre hele etterkrigstidens, og forsåvidt dagens narrativ, om våre forfedre. Ikke minst, de rådende teoriene har logiske brister.
Skulle dagens etniske Skandinaver være den som artikkelen klassifiserer som ur-Europeere, og de som "først befolket Europa" - vil med andre ord det meste vi har lært av etterkrigstidens forskning og skolelærdom være usant. Ser man dette i sammenheng med ren logikk, ny DNA-forskning, våre recessive gener, vårt språk, vår kultur, våre myter, våre guder, eventyr og sagn, vil man raskt konkludere med dette.
Skulle alle logiske tråder nøstes sammen, underbygget av uavhengig og rettskaffen forskning, kan det synes som om det snarere var indo-Europeerne (altså etniske Europeere over en tidsperiode) som "invaderte" det vi i dag kaller de hinduistiske områdene - brakte vår kultur dit, og slettes ikke omvendt. Mer logisk, området var befolket av Europeere, som over lang tid ble blandet med andre folkeslag. Siden har denne, som alt annet, blitt preget av lokale tilpasninger. Man kan videre spekulere i om kastesystemet i India stammer fra "Europeisk elite" og konserveringen som sådan, er fra denne "invasjonstiden". Mye tyder på det. Jo høyere man kom opp i kastene, jo flere recessive og Europeiske gener ser det ut til å ha vært. Derfor har dagens avarter av den opprinnelige "indo-Europeiske kulturen" forblitt, om enn ikke urørt og upåvirket, i disse områdene. I de områdene som ligger mest isolert, og ikke enklest kan nås sjøveien, ser man dette tydelig.
India er i dag en av få områder som praktiserer det vi kan kalle etterlevninger av indo-Europeiske riter. Disse ritene har, all den tid de er Europeiske i basis, følgelig nært slektskap med ikke bare våre norrøne og førkristne riter, men også keltisk, slavisk, gresk, romersk, gammel iransk og videre. Norrønt språk er indo-Europeisk i rot, og dette ble fastsatt etter studier av vediske skrifter og sanskrit. Det "Skandinaviske genom" er foreløpig datert 40 000 år gammelt, og vår norrøne kulturverden står i ånd aller nærmest den av det vi i dag kaller Hindu, en mer moderne etterkommer av alt dette. Dagens Hinduisme har åpenbart også vært gjenstand for degenerasjon, men den bærer i seg grunnfundamentet, og under denne "sminken", alt juggel og støy - kan vi finne ruinene av Mimes brønn. På samme måte som her hjemme, hvor vi opprettholder skikker og tradisjoner som er Europeisk og Skandinavisk hedensk, med "kristen sminke".
Ser vi på vår egen norrøne arv, finner vi ekvivalenter direkte, og på det meste i de vediske skriftene på sanskrit. Fellesnevnerne er så mange, at det er hevet over enhver tvil at det er tale om et felles Europeisk opphav.
Vedisk Norrøn
Priya Frigg/Freya
Indra Þórr
Sarasvati Njǫrðr
(her kan vi bare fortsette...)
Vi deler solhjul og svastika, Skaldemjød (Sanskrit: Madhu med vokteren Dhisana), livets tre Yggdrasil, re-inkarnasjon (ikke som menneske til dyr, men i vår tradisjon i dine etterkommere) og mye, mye mer.
Selv om ikke Hinduisme i dag på noen måte representerer noen fasit på hvilken livs- og verdensaskuelse våre forfedre hadde, så er den uansett en betydningsfull fasett og et viktig perspektiv til det lille de totalitære og ødeleggende Abrahamitiske tvangsreligionene levnet oss fra deres flammehav. Med grunnleggende kunnskap om egen arv og kultur, er den vediske verden bekreftende, perspektivgivende og viktig i arbeidet med å re-konstruere alle våre skandinaviske og førkristne forfedres bestanddeler.
"Indo-Europeerne" synes logisk å være de samme Europeere som alltid har hatt Europa som sitt "hjemland". Det synes som en tidsperiode over lengre tid, der Europeere opptok jordbruk, over lengre tid giftet seg på tvers av de Europeiske folkestammene, og språket utviklet seg naturlig.
I den grad man finner bøker som kan gi fruktbare perspektiver, anbefales "Källan på botten av tidens brunn - Indoeuropeiska rötter till fornnordisk religion" av arkeolog Anders Kaliff. Det bemerkes at forfatteren ikke på et konkluderende nivå representerer et syn som fraviker særskilt fra de rådende og ulogiske teorier, men boken åpner i høyere grad vinduet til kritisk tankegang.
