Navnforskningens skatter

Vårt land kryr av stedsnavn man ikke uten videre reflekterer særlig over. Navn som kan dokumenteres langt tilbake i tid, helt tilbake til før vår nåværende tidsregnings begynnelse, men som gjennom årenes løp har utviklet seg i tråd med språket. Kulturelt har navnforskningen meget stor verdi, og fungerer som et belysende perspektiv på hvordan vårt land en gang var befolket, hvordan det kan ha sett ut, og ikke minst virke bekreftende på eldre kilder og mer moderne antagelser. 

 

I dag er dessverre dette fagfeltet på hell, og det er få, om noen, som profesjonelt arbeider med dette.  

 

Gammelt stabbur fra øvre bakken i Uvdal. Sistnevnte er et gammelt norsk landskapsnavn du naturlig nok finner flere steder i landet, og i flere varianter. Den norrøne formen av dette navnet var Uppdallr. Det klassifiseres som et "naturnavn" og kan dateres tilbake til år 0, og før vår tidsregning. Navnet betyr logisk nok "den høye dal" eller "øverst i dalen". 

 

 

Stedsnavn i Norge kan grovt inndeles slik:

 

 

Naturnavn

 

De eldste stedsnavn vi har i Norge, klassifiseres som "naturnavn". 

Eksempler på slike er Nes, Berg, Vik osv. De er alltid logiske i forhold til sted og naturmerker, ofte både i første og andre ledd. 

Slike naturnavn dateres til før år 0.

 

Det samme gjør seg gjeldende på elver og fjorder. 

Navn på elver har oftest andre ledd -a (etter "en å" (elv, vassdrag)), som;

 

Driva

Glomma

Vorma

Slima 

osv...

 

Våre fjorder har ofte andre ledd -anger (av norrønt -ǫngr) som kan oversettes til fjordarm, smal, trang), som;

 

Stavanger

Geiranger

Tananger

Porsanger

osv...

 

Fjordene har i dag ofte tilføyet siste ledd -fjord, som Stavangerfjorden, mens det gamle navnet trolig var Stafangr, av første ledd -stafr (stav). Det finnes flere teorier på hvorfor navnet bærer denne første stavelsen, men den mest logiske synes å være at navnet først ble etablert rundt Hillevågsvatnet, som på den tiden lå innerst og trangt i fjorden, og hadde vært gjenstand for landheving.

 

Fjordnavn med andre ledd -ǫngr finner vi ikke på Island, og derfor kan vi ganske sikkert si at disse er langt eldre enn nordmenns befolkning av øya på 800-tallet, og var før vikingtid en felles betegnelse for fjorder og våger. Andre ledd -fjǫrðr (fjord) er dog mest brukt, der første ledd enten følger naturmerker, men også helligdommer. Eksempelvis er Førde en direkte følge av -fjǫrðr alene, men også navn med andre ledd -vær, som eksempelvis Tysvær, der første ledd er av guden Ty, og andre ledd av fjord/vær. 

 

Fra Tysnes i Sunnhordaland. Et naturnavn med første stavelse -ty  (norrønt Tý, protonordisk TíwaR) av guden. Andre stavelse -nes (av naturmerket). Tysnes har etter alle solemerker vært et helligsted så lenge nordmenn har befolket Norge.  

 

 

Gårdsnavn

 

Gårds- og stedsnavn med siste ledd -vin representerer oftest de eldste hovedgårder i Norge. De er overrepresentert med gamle helligsteder, hov og horg, som de senere kirkene ble oppsatt over, etter tvangskristningen av Norge. Spesielt gjelder dette for stedsnavn med siste ledd -hof eller -hov. Majoriteten av disse stedene har gamle kirker, som ble bygget på de nedbrente gudehovene. Eksempler på dette er Norderhov (norrønt: Niarðarhof)  på Ringerike (norrønt: Hringariki (etter Sigurd Ring, far til Ragnar Lodbrok, sitt rike)) . Navnet betyr ikke overraskende Njords hov. Et annet er Torshov, som er etter Tors hov. 

 

Stedsnavn med endinger på -vin dateres tilbake til produktiv periode fra år 0-800. -vin er av gammel norsk og betegner rydning, eng og/eller dyrket mark. Det finnes et utall slike.  

 

Eksempler på slike steder i dag, har oftest siste ledd -en

 

Staupvin (Stoppen i Røyken)

Björgvin (Bergen)

Sígmvin (Semmen i Ådal)

Hvarfvin (Hverven på Ringerike)

osv...

 

Det karakteristiske med disse stedsnavnene, er at første ledd beskriver et naturlig landemerke og andre ledd beskriver at det er en rydning, eng eller dyrket mark der. Stoppen gård i Røyken ligger rett under et stup (av staup). Bergen var i sin tid en større borg (av -björg). Semmen ligger i utløpet av en tverrelv til Ådalselven. Hverven ligger der Storelva "verver" seg i en stor sving. Slik kan vi lese de gamle stedsnavn i Norge, på logisk måte. 

 

De stedsnavn som i dag har andre stavelse -um, hadde i gammel tid endelse -heimr (av heim). Disse dateres tilbake til år 0-800. 

 

Eksempler på slike steder i dag:

 

Bergheimr (Bærum)

Geitheimr (Gjettum i Bærum)

Dróttheimr (Trondheim)

osv...

 

Den samme logikken føres her, der Bærum knyttes til -berg og -heim, noe som er åpenbart for dem som har sett området og spesielt rundt Kolsås. Førsteledd -geit forteller etter alle solemerker at Gjettum gård drev med geiter i gammel tid. Trondheim het opprinnelig Dróttheimr, av den norrøne betegnelsen -drótt (konge/jarl), og relaterer seg til den gang trønderne hadde sitt eget kongerike med sitt maktsenter på Lade. Navnet betyr "kongers heim". Dróttheimr ble senere, under de første kristne kongene i Norge endret til Niðarós, og Olav Digre (den hellige) etablerte som kjent dette som pilegrims sted etter det demokratiske trønderske tinget og maktbalansen var ødelagt.   

 

De stedsnavn som har siste ledd -land, dateres fra år 200-1 000. Den samme logikk gjelder for disse i første ledd. 

 

Når vi kommer til rundt år 400 mener navnforskerne at stedsnavn med siste ledd -stad dukker opp. Disse finnes over hele Norge. Vi befinner oss altså i det som kalles "folkevandringstid" og jernalder. De karakteriserer høyst sannsynlig nye rydninger på denne tiden, og akkumulerte nok i bruk i vikingtiden. Forskjellen på disse navnene, kontra de eldre, er at de nå oftere har mannsnavn som første stavelse, og andre stavelse -stad. Noe som tyder på at dette var nettopp nye rydninger og gårder som ble etablert på en tid der befolkningen nok økte. Stedsnavnene med andre stavelse -stad inneholder også naturmerker i første ledd.  

 

Eksempler på slike steder i dag:

 

Skagastaðir (Skogstad)

Hermundarstaðir (Hermundstad)

Slímastaðir (Slemmestad)

osv...

 

Skagastaðir er første ledd av mannsnavnet -Skage, likesom Hermundarstaðir er første ledd av mannsnavnet -Hermund, og representerer trolig de første menn som ryddet gårdene. Vi har som sagt også første ledd med naturnavn i -stad navnene, som Slímastaðir der første ledd er elven Slima (i dag Slemmestadbekken). I norrøn tid sto vannskillet titalls meter høyere enn i dag, så denne bekken var en elv på denne tiden. 

 

Utover middelalderen og etter tvangskristningen av Norge, ble vårt folks frihet kraftig redusert. Jord ble konfiskert all mass, og makten konsentrert til kirken og hovedgårdene. I denne perioden ser vi at stedsnavn med andre stavelser -rud og -bråten dukker opp. Disse betegner husmannsplasser, altså leilendinger som i all hovedsak arbeidet opp jorden andre eide, og betalte skatt av det ofte til både landeier og kirkemakt.  

 

 

Våre norske stedsnavn er en skattekiste. Sett deg inn i navnene i ditt nærområde. Besøk dem. De skjuler både kjent og glemt historie. De skjuler kunnskapen om eldgamle kultplasser. De gjenspeiler på mange måter kjernen i vår folkesjel.  

 

 

Please reload

Please reload

Bitchute.jpg