Hvorfor metapolitikk er viktig

Metapolitikk kan sies å være den kultur som realpolitikken defineres innenfor. Metapolitikken utgjør de større linjene og ytringskorridoren. Den er ikke koblet til noe konkret parti, eller politisk system, men den definerer det opplevde rommet som en realpolitikk kan utvikle seg i.

Derfor er nettopp metapolitikken av avgjørende og grunnleggende betydning for vårt folks bestanddeler, deres overlevelse, liv, virke, konservative evner og fremtid. Metapolitikk er "folkedypet". Den er langt viktigere enn realpolitikken, som bare gjør det uvesentlige større, og det vesentlige mindre. Eksempler på dette er realpolitiske "toppsaker" som avgiftsendring på tobakk og alkohol. Helt uvesentlige saker, som får all oppmerksomhet, når de vesentlige sakene ikke gjør det. Eksempler på vesentlige saker, som er uvesentlige realpolitisk, kan være at etniske nordmenn blir minoritet i eget land i løpet av 80 år, eller at våre realpolitikere selger landet vårt på rot til utenlandske private kapitalister - mens vi krangler om ubetydelige tendenser og detaljer.

La oss stadfeste det åpenbare med en gang. Uten etniske Skandinaviere, finnes ikke noe Skandinavisk folk. Da finnes heller ikke noen Skandinavisk kultur. Vi hadde ikke hatt noen av våre myter, vårt lynne, vår folkesjel, våre sanger og eventyr, vår samfunnsorganisering, historie eller helt særegne kultur eller "traits" - om ikke vi hadde fått utviklet oss i vårt naturlige habitat, på naturlig måte. Uten etniske Skandinaviere vil alt som kjennetegner vår kultur opphøre. Så enkelt, og samtidig så vesentlig er det.

Skandinavisk direkte-demokrati i form av de gamle tingene.

Dette gjelder åpenbart ikke bare for oss, men for alle forskjellige folk i hele verden, som er tilknyttet i blod og jord på tilsvarende måte vi er det, i sine områder.

Den mest naturlige og eksistensielle ting som finnes for et folk, er å konservere alt dette. Dessverre eksisterer det i samfunnet i dag subversive krefter på mange nivåer, som både bevisst og ubevisst arbeider i motsatt retning. Det er få, om noen, i dagens styresmakter og institusjoner som reelt sett setter sine egne først. Slik er det derimot ikke ellers i verden, men i hele den vestlige.

Hvis vårt folk og derigjennom vår kultur skal overleve, må selvhevdelsesinstinktene tilbake. Det er intet annet enn metapolitikk i form av filosofi og realisme, foruten praktisk og fysisk sjølberging og kunnskap, som kan endre dette. Man er nødt til å gjenskape en allmenn realitetsorientering og konsekvensforståelse, i motvekt til modernismens liberale verdier som har løpt løpsk på den sikre vei til selvdestruksjon. Vi må tilbake til de store linjene. For, det fantes faktisk nordmenn med kultur før velferdsstaten også. Før vi fant oljen. Ja, lenge før både kirkemakt og riksforsamlingen på Eidsvoll.

Dagens praktiske realpolitiske system har sluttet å virke, og det spiller liten eller ingen rolle hvilket parti eller hvilken politisk "blokk" man stemmer på. Vår de-konstruerte moderne parlamentarisme, vil ikke gi noen reell politisk endring. Den gir kun en offentlig polering av tendenser etter fjollete tautrekking, der grunnfundamentet, de oppleste forpliktelser og retningen i den tverrpartipolitiske sfæren, styres av helt andre krefter enn det norske folk. I dag foretar internasjonaliserte, globalistiske og re-sirkulerte yrkespolitikere valg på vegne av oss alle, som daglig de facto er i strid med grunnloven.

Vi trenger på denne måten metapolitiske virkemidler og enkeltaktører mer enn noensinne tidligere. Vi trenger dem, ikke bare for å bytte ut dagens politikere, men for å gjeninnføre et direkte desentralisert folkestyre, helt i tråd med norsk tradisjon, i våre forfedres ånd.