Stjernenes betydning for mytologi og livsanskuelse

Det er en pågående debatt blant fagfolk om hvorvidt stjernene var viktige, og i hvilken grad de var det, for våre forfedre. De lærde strides, der noen fremsetter argumenter i forhold til klassisk bokstavtro og skjema, mens andre tilfører nye perspektiver på dette feltet. 

 

Orions belte, som våre forfedre kalte Friggs Rokk.

Odins kone Frigg sitter mytologisk i Fensalír (vannhallen) og spinner rokken rundt og rundt, og sender livgivende skyer (vann) utover alle heimer. Hun er mytologisk datter av Fjörynn som betyr "livets fjell/trone", villmark, og har med Odin sønnen Balder (lyset, livsmening - Sól). 

 

 

Nettstedet forskning.no publiserte nylig en artikkel som tar for seg dette temaet, som kan leses her. Det bør herske liten tvil om at våre norrøne guder kan leses i stjernene. Som artikkelen på forskning.no omtaler, finnes det ingen oldtids "sivilisasjon" som ikke har orientert seg nettopp mot stjernehimmelen. Dette er også tilfellet for våre Europeiske hedenske og norrøne makter. 

 

Våre forfedre hadde tusenvis av år før vikingtiden, trolig helt tilbake til steinalder og Neandertalis, kunnskap om kosmologi og stjernehimmelen. De studerte den, regnet tiden etter den, navigerte etter den, og var klar over tyngdekraft, gravitasjon og planetenes innvirkning på jorden. De forsto, etter deres rådende midler og kapasitet, de kosmiske krefter. De gav det de kunne se og sanse, både fysisk og metafysisk, sine navn, sine sagn, historier og myter. Vår mytologi er våre forfedres vitenskap. 

 

Våre ætter som virket her før oss, var langt mer avanserte enn det dagens populærkultur, kristnede kilder og etterkrigstidens litteratur levner dem og fremstiller dem som.

 

At våre personifiserte gude- og naturkrefter også lar seg gjenkjenne og identifisere på stjerneheimen, er ganske åpenbart. Våre fedre hadde stor kunnskap om dette. Hver av de tretten månedene hadde stjernetegn, og stjerneformasjonene hadde navn, og gudene var koblet til dem. 

 

 Frigg spinner rokken. Av John Charles Dollman, 1909

 

 

Vi, som resten av det førkristne og hedenske Europa, fant gudene og deres attributter igjen på alle nivåer. Vår egen galakse representerer også gudene. Derfor er planetene i vårt solsystem representert i deres evne til å reflektere sollys, og deres bane rundt solen. Logisk nok har krigsguder mindre refleksjon og lengre bane, enn eksempelvis kjærlighetsgudinner. Jo større refleksjon av sollys, jo større innvirkning har de på oss mennesker. Hel (Pluto) har således minimal innvirkning på oss i vårt fysiske liv, mens Frøya/Frigg (Venus) i høyere grad har det. Man kan også lese gudenes alder ut fra denne oversikten. Planetenes fysikk, innvirkning på solsystemet og deres attributter, finnes logisk nok igjen i gudenes attributter og konsekvensrekken av dem gjennomgående i mytologien.  

 

 

Planet- og gudeinndelingen

 

Merkur - Loke

Venus - Frigg/Frøya

Tellus - Jord/Rindr/Fjörgyn

Luna - Måne

Mars - Ty

Jupiter - Thor

Saturn - Heimdal

Uranos - Odin

Neptun - Njord

Pluto - Hel

 

Gudenes alder og betydning, har også vært gjenstand for de førkristne samfunns generelle utvikling. Det er i dag bred enighet om at eksempelvis himmelguden Ty, har vært langt viktigere i stein- og tidlig bronsealder enn i vikingtiden. Ty som maskulin naturkraft inneholder alle Odins attributter. Det faktum at Odins attributter og dette aspektet ved Ty ble mer fremtredende, kan skyldes samfunnsutviklingen. Dess mer krigersk og konfliktfylt samfunnet er, dess mer relevant ble de inspiratoriske, krigerske og åndelige aspektene ved Ty, som er Odins konkrete attributter. Likeledes gjør dette seg gjeldende på enkelte fruktbarhetsguder, all den tid jordbruk ble viktigere i bronsealderen.

 

 

Våre forfedre navigerte etter stjernene, og seilte over alle verdenshav etter dem og deres formasjoner. I en tid uten lysforurensning, med et fantastisk nattlig himmelskue, er det alle grunner til å konkludere med at kunnskap, bruk og memorering av dette var langt viktigere enn vi i dag tror. 

 

Våre myter og norrøne livsanskuelse forteller ikke bare billedlige eventyr om den verden vi mennesker beveger oss fysisk i. Den forteller om alle nivåer, også det kosmiske. 

 

Yggdrasil er et personifisert bilde på selve "mors liv" (livmoren, livets tre). Det er et bilde på hele naturens kretsløp, med det hvite dogget (vannet) som treet (pumpen) lar falle i alle daler, og nærer alt i evig syklus. At Yggdrasil også har kosmiske perspektiv, bør være utvilsomt, og at den synlige melkeveien på den nattlige himmelhvelvingen er det samme på makronivå, men representert av de samme skapende naturkrefter. Våre forfedre satte alle naturlige sanseinntrykk og kunnskap i sammenheng (mytene) og beskrev disse i kontekst, konsekvensrekkefølger og i relasjon til hverandre. 

 

Så, den islandske forskeren og sagnprofessoren Gísli Sigurðsson har rett, når han i artikkelen Historien om de norrøne gudene kan leses i stjernene hevder at våre guder og myter også forteller om det kosmologiske.

 

Men, de forteller også langt mer enn dette. De forteller like mye om treet utenfor stuevinduet ditt, om bakteriene som bryter ned de falne bladene, om meitemarken som gjør det om til moldjord, til vannet og dogget som nærer det under solen, slik at hele naturen kan re-inkarneres.

 

De forteller om deg. Gudene er deg, du bærer de alle i deg. Din egen livsbane i syklus, fra du selv faller ned fra "livets tre", tar opp fordums runer med et skrik, og fylles med Odin (ånden, dine akkumulerte forfedre, dine tidligere liv) i din egen gjenfødelse. Når du gjennom dette livet går fra harmoni og "gullalder" til ditt eget Yggdrasil skjelver i tæring og alderdom, og du dør i ditt eget Ragnarok. Til du, som en stjerne faller nord og ned, returnerer som Balder, Odins sønn selv, i ny ham og skygge - men med akkumulert minne, ære, lykke og din fylgja.

 

Nettopp av denne grunn kan aldri vår mytologi og livsanskuelse leses bokstavelig, skoleboktro og skjematisk. Den må leses holistisk, som en helhet, med naturen og dens hensynsløse og vakre livssammenheng som rettesnor.

 

 

"Skal vi forkaste den tro, som våre foreldre og alle våre forfedre har hatt før oss — først i brennalderen og nå i haugalderen — og de var mye gjævere menn enn det vi er"

 

- Asbjørn fra Medalhus på Frostatinget i år 935

 

 

Merknad: 

 

Planetene lengst bort kan ikke sees med den teknologien vi  i dag legger til grunn at oldtiden hadde. Høyst sannsynlig har Pluto fått sin navn senere, og ble tillagt gresk/romersk/norrønt gudebilde og de navn, planeter og stjerner som der allerede fantes. Når dette er sagt, så kan man ikke være så bombastisk på dette heller. Setter man seg inn i de skjøre restene av oldtidens kunnskap om kosmologi som fantes i hedenske sivilisasjoner, som eksempelvis den greske, kan man ikke utelukke noe. 

 

Please reload

Please reload

Bitchute.jpg