Julen er en av våre mest elskede tradisjoner. Alle hjerter gleder seg, heter det. Vi tenner spent adventsstaken, baker de kjente kakene og spiser grøt. Vi pynter med små røde nisser, kuler i julens farger, henger opp stjerner, engler og tenner våre lykter når det mørkner. På døren henger det en julekrans, eviggrønn med røde bær. Vi drikker julegløgg, sosialiserer oss, og er mye sammen med familien. Vi går mann av huset for å få tak i svineribbe og annen julemat. Er det utsolgt, blir aldri julen den samme. Vi kjøper eller hogger ned et grønt grantre, og pynter dette i stuen. Gjerne med pynt som har eksistert i slekten i generasjoner. Rett før julekvelden besøker mange av oss våre forfedres graver. Vi tenner lys. Vi minnes dem, og tenker på våre døde forfedre. Noen setter til og med ut grøt til fjøsnissen, i det minste sammen med sine forventningsfulle små. Hvis de ikke oppfører seg ordentlig, er det slettes ikke sikkert julenissen kommer. De fleste av oss gjør alt dette som den største selvfølgelighet. Slik vi alltid har gjort det. Det er jo tradisjon... Men, de færreste av oss vet faktisk hvorfor det er slik.
Maleri av Viggo Johansen
Julen faller i måneden Himinbjörg («skjult/himmelfjell» – heim til guden/naturkraften Heimdal). Måneden ble også kalt Mörsugr, Jólmánaðr (Julemåned, fettsugermåned) i jernalderkalenderen.
Innholdet i den nordiske og norske julen er utelukkende hedensk. Innholdet og symbolikken er sammenknyttet med årets øvrige høytider, som i syklus akkumuleres i julen. (Se relaterte artikler om Halloween, Advent og Langnatt, som omtaler deler av juletidens symbolikk inngående).
Julen ble feiret i hele det hedenske Europa, og i hele den germanske verden. De hedenske Romerne kalte høytiden Saturnalia, og denne var dedikert til deres Saturn. Romerne hadde statuer av ham, slettes ikke ulik julenissen vi kjenner i dag. De assosierte sin Merkur med Odin. Grekerne hadde det samme, og dedikerte høytiden til deres Kronos. I Skandinavisk mytologi er Merkur og Kronos ekvivalent til vår Odin. Han er de dødes gud, personifisert som selve ånden. Kronos er også en ekvivalens til Heimdal (Kronos betyr tid).
Som tradisjonene forteller oss fra høstjevndøgn og frem til jul, er vi inne i dødens domene symbolsk, der naturen er "død" og den harde vinteren står foran oss. Men, sommeren og grøden re-inkarneres på solvervet. Våre forfedre i våre barn og i ætten. Julen er nemlig like gammel som den eldste form for "soldyrkelse". De eldste kildene vi har, er arkeologiske. Gravhauger, kamre og byggverk fra neolittisk tid (minst 5 000 år gamle) helt intakte idag, er vendt mot og bygget for solvervet. Disse gravkamrene i haugene ble lyst opp av solen, eksakt på solens verv. Solen skulle skinne i de dødes sal, på solvervet, på tidspunktet for re-inkarnasjonen.
Julen er knyttet til de døde, til Odin. Til våre forfedre, og våre barn. Derfor er julen i Odins tegn, da han personifiserer de døde og det åndelige.
Tidspunktet er det mørkeste i året, goldt og kaldt, og for våre forfedre var vintrene langt mer krevende enn året ellers. De regnet ikke sin levetid i år, men i antall vintre. Våre tradisjoner med samhold, familie, lys, glede, ete- og drikkegilder er preget av åndelig inspirasjon, samhold for overlevelse og lys i vintermørke. Men, tradisjonen og symbolikken stikker langt dypere enn dette.
Pynt er viktig i julen, og den pynten vi bruker inneholder tung symbolikk. Vi pynter fremdeles med misteltein, den eviggrønne og glemte veksten, høyt oppe i den hellige eikas krone. Selve nøkkelen til gjenfødelse, den inneholder solens kraft (den er eviggrønn) og den representerer Balder, Odins sønn, den mytologiske personifiseringen av solen, lyset, og selve meningen med livet. Det som returnerer fra mørket (dødsriket Hel) og hevner på vintersolverv. Den hvite, skinnende og vakreste av alle guder. Han ble skutt med en pil av misteltein, av den blinde Hod, hans bror (vinteren drepte sommeren). Hod (den blinde, åndens blinde øye, Balders nødvendige motpol) ble lurt av Loke (gnist, katalysator) til å skyte Balder (solen/lyset, livets/dagens ende). Loke er også indirekte ilden. Du er avhengig av den, den gir livgivende varme og må holdes under kontroll. Men, ilden kan også sluke alt på sin vei, og drepe deg. Loke er den mytologiske personifiseringen av "katalysastoren", det nødvendige for endring, at ting skal skje, ødelegges og skapes. Han er "adrenalinet" personifisert, som starter alle prosesser. Ild og flamme er én av tre grunnelementer som er tilstede i alt.
Mistelteinens bær er hvite. Disse bærene er syrlige, og mistelteinen lever som en parasitt på andre trær. Bærene kan nyttes som middel mot infertilitet og mot depresjon. Bærene er delvis giftige, men inneholder alkaloider som virker beroligende og har helbredende effekt. Akkurat som den bittersøte historien om Balders død og gjenfødelse.
I mytologisk sammenheng representerer de hvite bærene Friggs tårer, som hun gråter for sin sønn, Balder. Frigg betyr «mors kjærlighet», «moder jord». Hun er datter av Fjörgyn (villmark). Friggs mytologiske rokk representerer julen (av jól/hjul), der hun i mytologien sitter i Fensalír (vannhallen), og spinner rokken (syklusene) rundt og rundt. Julekransens runde form, representerer også hennes spinnehjul. Orions belte ble i norrøn tid kalt Friggs rokk. Mistelteinen rommer og representerer dermed nøkkelen, selve meningen med livet, meningen med døden – evig syklus og gjenfødelse. Den er selve symbolet på solens/livets kraft. Derfor skal denne henges opp over døra på solvervet, og vi skal kysse under den.
Maleri av Franz Kruger
Juletreet er like gammelt og ukristelig som julen selv. Eviggrønne vekster og pynt har i uminnelige tider blitt brukt. Opprinnelig skulle juletreet være av barlind. Dette treet vokser svært sakte, og bærer røde bær. Julekranser av alle typer, er etterligninger av barlindbuskene. Dette treet er det mangel på, så barlind har siden blitt erstattet av grantre, som vokser i mengder i Norge og Norden. I dag pynter vi julegranen, akkurat som barlindtreet, med røde julekuler. Barlind er koblet til gudinnen Skade (skade, elver og vassdrag, månen). Hun er en jaktgudinne, og hennes maskuline motstykke er ski- jakt og vinterguden Ull, forøvrig en ekvivalens til den omtalte Hod. Kalendermåneden Ydalir er også gitt navnet etter barlinden, og er mange steder oversatt til "barlinddaler". Alle våpen av tre ble laget av barlind, grunnet treets utmerkede egenskaper til dette formål. Jakt- stridsbuer og spyd ble oftest laget av barlind, hvis dette var tilgjengelig. Treet vokser meget sakte, over flere generasjoner. Derfor var treet også symbolet på alvene/våre forfedres ånder. Siden julen er dedikert til forfedre, gjenfødsel og re-inkarnasjon, har barlindtreet en essensiell rolle i julepynten, og ikke minst som pynt på graven til våre forfedre, den dag i dag. Barlinden skulle «vekke minnet» om forfedrene.
Julegavene under treet, er også like gammelt og ukristelig som julen selv. Gavene var opprinnelig eiendelene til din forfar/formor du hadde blitt gjenfødt som og tatt navnet etter (oppkalt etter). Den du hadde blodsarven fra, akkumulert gjennom dine døde forfedre. Disse gavene gikk med andre ord i ættearv, og de mottok et symbolsk re-inkarnert barn på vintersolvervet, av den imiterte julenissen som personifiserer Odin/Heimdal. Våre forfedre trodde åpenbart ikke på noen fysisk julenisse, like lite som vi gjør i dag. Barn, og da de som er mindre enn rundt syv år, tenderer ofte til å ha tro på nissen. I hedensk tid var julenissen endel av barnets initiering. Han var symbolet på at initieringsprosessen var fullendt. Han var selve symbolet på overgangen fra et barn, og til en re-inkarnert forfar/formor, personifisert som Heimdal/Odin (overganger/ånd).
Heimdal kan i mytologien høre gresset gro, vandrer inn og ut av alle tilstander (liv og død), hans Gjallarhorn ligger ligger i dødsriket (gravgaugen) under livets tre Yggrasil, og det er sagt at alle mennesker er hans barn. Heimdal har i mytologien ni mødre. De personifiserer de ni månedene en graviditet varer, der tallet ni også er Odin (åndens) tall. Derfor sies det også at et barn i forløsning er Heimdal, som åpner opp dødsriket og trer ut i lyset, og Odin fyller ånden. Derfor regnet våre forfedre seg som Odins sønner og døtre. Derfor re-inkarneres Odin også i mytene, ved hvert Ragnarok, i evig syklus.
Disse gavene ble hentet ut fra gravhaugen, som forfedrene ble hauglagt med, der gavene ble plassert og skjult i dødsriket, under treet. Når vi i dag pakker inn gavene, og plasserer dem under treet, er symbolikken knyttet til eksakt det samme. For å kreve din ættearv, måtte du oppnå blodsminnet. Selve juletreet symboliserte opprinnelig hele syklusen, med de ulike heimene (tilstandene). På lik måte som under treet og inne i kammeret på en gravhaug, eller symbolsk "mors liv", om du vil.
I toppen av juletreet, finner vi en stjerne eller annen pynt som lyser opp. Dette representerer solen og kosmos (stjerneheimen). Vårt juletre, er selve bildet på Yggdrasil (verdens orden, Valhall, Hel, Midgard, Åsgard osv.), likt som en gravhaug med offertreet oppå. Treet pynter vi med kuler som representerer barlindbærene/blod og alvefigurer (lik de senere kristne engler) som representerer lysalver/forfedre som besøker oss i julen. Fugler ble også brukt, da de også i hedensk tradisjon inneholder sterkt symbolikk av forfedre, samt gnomer, små nisser og dverger, og reinsdyr. Vi danser og går rundt treet, og slår ring rundt «mellomverdenen» Midgard. "Verden mellom levende og døde". Akkurat som vi danset på gravhaugene under feiringene, spesielt under Sommersolverv. Små "nissebjørner" og teddybjørner er også fremdeles vanlig å pynte med. Bjørnen er et mytologisk vinterdyr, som følger gjennomgående hedensk syklus på den nordlige halvkule. Den gir fødsel til sine utvalgte embryoer ved vintersolverv i hiet, etter å ha blitt befruktet rundt sommersolverv. Det sies at barna skulle sove på nettopp bjørnefell på julekvelden.
Juletreet kunne settes opp fra første dag i advent. Igjen er symbolikken med 40 dager (40 uker), en graviditets lengde, essensielt. Treets symbolikk er sterkt knyttet til graviditet og fødsel, slik de øvrige høytidene i året og deres rekvisitter også er. De røde kulene og lyset i treet representerer blod og oksygen, og lenkene på treet representerer spydet Odin (ånden) ble såret med (ofret av seg selv, til seg selv), når han hang i offertreet omtalt i Voluspá (akkurat som navlestrengen, koblet til "livets tre" og barnet, Odin/ånden re-inkarnert).
En gren av treet måtte skjæres av, og husmoren gikk rundt huset tre ganger med den, fra sør til nord. Dette representerer symbolsk lukking de tre sykluser (høytidene) som akkumuleres i re-inkarnasjon på solvervet. Denne symbolske handlingen har hengt igjen på landsbygda helt inntil nyere tid, og du finner fremdeles spor av denne i gammel bygdekultur. Faren i huset skulle plassere stjernen i toppen av treet. Denne stjernen representerer forfedre, den åndelige tilstanden, minne og blodsarven, som gjennom livets tre vil bli re-inkarnert.
En skalle kunne plasseres ved siden av juletreet. Dette representerer Mímír (forfedrenes akkumulerte minne). Dette er den samme skallesymbolikken som ble brukt på Hâlogiaptann (Halloween/Alfablot), som i dag har tatt form form som hodegresskaret.
Advent- og julepynt generelt var rød eller gullfarget pynt, alver, gnomer, dverger (det vi kaller fjøsnisser) eller små bjørner med nisseluer. Alt dette representerer blod, oksygen, og de fysiske komponenter for graviditet. Fargene på julepynten er rødt (representerer blod), grønt (representerer gjenfødsel/vekst), gult/gull (representerer solen, lyset, minnet og forfedre) og hvitt (representerer snø, dvale, frø/sæd/reproduksjon).
Når våre forfedre gav tilbake til naturen (blot), var det ikke uvanlig å henge offerdyr opp i trærne i de hellige lunder. Trærne var eviggrønne. Offerdyrene var røde, dryppende av blod. Snøen var hvit. Symbolsk er fargene også dette. En hyllest til naturen (gudene), en sirkulær markering av det evige kretsløp og gjenfødsel.
Fra Oseberg funnet fra 800-tallet. Tekstilene viser offertreets funksjon, både symbolsk og praktisk. Den kristne Adam av Bremen forteller også om offertreet i Uppsala i år 1070. "Ved hovet sto et stort tre, med vidtfavnende greiner og eviggrønt". Vårt hedenske juletre, som er helt intakt den dag i dag, oppsto ikke i Tyskland på 1800-tallet, og kan heller ikke spores noe sted til monoteistisk kristen praksis. Det er monumentalt eldre, og inneholder i sin essens alle våre myters symbolikk, og vår opprinnelige verdensanskuelse. Juletreets røtter ble "re-vitalisert", og nådde Norge først på 1800-tallet. Kristne bevegelser forsøkte da å forby det, uten å lykkes. Juletreet ble den gang således et symbol på Edens hage.
Julekvelden ble i mange Europeiske hedenske områder kalt «mors kveld». På julekvelden drakk man varm vin med krydderurter (julegløgg). Vin symboliserer i alle våre myter blod. Odin drikker i mytene bare vin/blod, akkurat som et barn i mors liv ei heller får annen næring. Blod er også i våre myter en ekvivalens til ild - livskraft.
På julekvelden fant man et stort vedtre, og dynket dette med julegløgg og honning (representerer blod). Deretter puttes gullmynter i små poser, like de vi fremdeles bruker i tradisjonen med tannfé (Frøy/stamfaren/forfar/formor) med mynter i bytte for melketenner. Disse posene ble kastet opp i luften, og barna måtte plukke de opp og berøre vedtreet med det. Gull representerer kunnskap og minne, og reflekterer lys (forfedre, minnet). Dette transformeres til vedtreet (symbolsk mors liv), videre til barnet (i mors liv) gjennom blod og ild. Vedtreet ble opptent i peis eller bål. Det var også vanlig å risse runer på dette, symbolske ønsker eller beskjeder. Dette vedtreet kjenner vi igjen den dag i dag, og spesielt i den anglosaksiske tradisjonen som "the Yule log". Den kommer i dag fremdeles i form av en kake, som skal spises på julaften. Denne julestokken har den samme symbolikk som den mytologiske fortellingen i Voluspá, der Odin, Vilje, og Ve blåser liv i trestammene på stranden - som symbolsk gir Ask og Embla liv (ånd).
"Julestokken". Asken av denne skulle legges under sengen til sommersolvervet. Vår hedenske julenisse bærer her selvsagt barlindkransen på hodet. Han har en vandrestav (tryllestav) som representerer å gå fra én tilstand til en annen. Han bærer også en rund bolle/skive som representerer evig syklus og sluttet sirkel.
Rundt bålet av julestokken ble sagn, myter og evige legendehistorier fortalt. Denne kvelden skulle også julesokkene henges under treet, eller ved ildstedet. Sokkene var symbolet på barnets fysiske kropp, som forfedrene "entrer". De har samme symbolikk som våre folkeeventyrs "sjumilsstøvler". Dette representerer fødsel og re-inkarnasjon. Gavene ble gitt i sokkene om natten. Det var også tradisjon å fylle sokkene med høy, for symbolsk å fore Odins hest Sleipner. I mytologien bærer han også navnet Jólnir (av norrønt jól), og er kalt Jólafaðr (Julefar). Hans hest Sleipner (av norrønt Sleipnír) betyr kort og godt «sjelen som sklir ut/inn av den fysiske kropp». Hesten har åtte bein, som representerer evig syklus/re-inkarnasjon. Hester i mytologien er også alle en ekvivalens til nettopp solen.
Det er ikke uten grunn at den moderne Disney julenissen blir trukket av åtte reinsdyr. Det niende reinsdyret ble oppfunnet først på 30-tallet, og fikk tilnavnet Rudolf. To av den moderne julenissens reinsdyr heter fremdeles "torden" og "lyn", etter tysk tradisjon. Akkurat som Thors to bukker, som opprinnelig hadde mytologiske navn som representerer det samme.
En romantisert fremstilling av Heimdal, som blåser i luren - han er personifiseringen for alle overgangskrefter, fra én tilstand til en annen. Fra død til liv, fra liv til død...
Juledagen falt på Vintersolhverv. Julemåneden var 28 dager, pluss 1 dag. For øvrig lik kvinnens syklus. På juledagen ble gavene åpnet. Disse skulle være innpakket i huset. Noe som indikativt forteller at de symbolsk tilhører gravkammeret, den døde, som nå må gjenfinnes av barnet.
Barna var nok også i hedensk tid kledd i rødt og hvitt (som julenissen Heimdal, som en «uvasket» nyfødt). I øvre del av Valdres kalte de i gamle dager nisselua for Seierslua. Hvis et nyfødt barn ble født med "skinn over hovudet" (fostersekken) kalte de denne "Sigershuva". Denne skulle du spare på hele livet, og ta med deg i graven. Det var knyttet stor ære og lykke med å ha en slik Seierslue.
Alle stråbukker og dyrepynt med klør/hover skulle nå ryddes ut av huset. Nå skal julen vare i syv dager, like mange dager som det er år frem til et barn feller melketenner. Den syvende måneden i den solare kalenderen er motstykket - midtsommer. Den syvende ukedag (starten på ny uke) er Sunnadagr, Søndag, Balders dag. På nyttårsdagen (etter syv dager jul) gikk husmoren igjen rundt huset fra nord til sør tre ganger. Dette representerer symbolsk lukking, og påbegynnelse av ny syklus. Julen holdes allikevel frem til trettende dag, som ble kalt Eldbjörgdagr (Eldbjørgdagen) i hedensk tid. Å holde tretten dager jul representerer de tretten månedene i den hedenske kalenderen, med tretten månefaser (kvinnelig syklus).
Tallet syv, ni og tretten er hellige tall, og de er gjennomgående i hele vår mytologi, og i våre folkeeventyr. Tallet syv representerer antall år før melketennene felles, og barnets periode før forfar/formor får nytt lík og skuggí. Tallet ni representerer ånden/Odin og antall måneder en graviditet varer. Tallet tretten representerer et lykketall, da årets måneder i vår opprinnelige kalender var tretten i antall, og gudene (naturkreftene) symbolsk hadde bursdag den trettende i hver og respektiv. Tallet tre har den samme funksjonen, da det i våre tradisjoner er tre sykluser, tre avgjørende skifter/høytider, tre hovedstadier av en graviditet og tre grunnelementer. Antikkens greske filosofer fant ut at tallet tre i matematikken (Pi) er selve formelen på evighet, det sirkulære, med uendelig desimaler - evig syklus. Askeladden, Smørbukk og alle de andre hedenske stjernene våre gjentar alt tre ganger, før de oppnår ære og lykke. Alle gode ting er tre.
Det er ikke uten grunn at vi baker «sju slag til jul». Disse kakene ble ofte pyntet med evighets- og svastika/solhjulssymboler, som representerer nettopp solen og naturens evige syklus. Lussekatter, som i dag blir ferdigbakt til den trettende i måneden, er en slik kake. Smørøyet i julegrøten er også et slikt symbol.
Julen var etter alle solemerker også et initieringsritual, som strakk seg gjennom hele året, gjennom de tre sykluser og akkumulerte i den siste - julen, som handler om symbolsk re-inkarnasjon. Odin/Heimdal, også under navnet Jólnir/Jólafaðr, kom med gavene. Den som imiterte, var høyst sannsynlig en Seidkvinne eller åndelig veileder. Det er sagt at Julefar hadde et motstykke, utkledd som et klovdyr, smurt inn med aske, med horn. Han delte ut aske/kull til de som ikke hadde gjennomført initieringen, og derfor måtte forsøke seg igjen det kommende år/den kommende syklus. Symbolsk betyr dette at de som ikke var verdige sine forfedres ånd, mottok aske - et bilde på at forfaren/formoren forble nettopp det, inntil man var funnet verdig.
I anglosaksiske og germanske kilder kjenner vi denne hjelperen som "Krampus". I Norge og Skandinavia er han i dag mer kjent som Svarteper. Det svarte representerer aske/død, men også konservering. I åndelig forstand, konservering av forfaren/formorens ånd, men aske ble også praktisk brukt til konservering av kjøtt og mat. Aske har utmerkede gjødslingsegenskaper og er rent. Det representerer en ny, livgivende og konserverende start. Aske, fillete klær og fattige karakterer representerer alle døde og ærefulle forfedre i våre folkeeventyr.
"Krampus" eller den mer kjente "Svarteper"[1]. Odin/Heimdals hjelper. Den samme symbolikken ligger i lederen fremst i prosesjonen når våre forfedre gikk julebukk, som er mer inngående omtalt her.
Når julenissen i dag spør om barna har vært snille, indikerer dette også at julen alltid har vært et initieringsritual, en ny start, et verv og en vending, en ny sol. Bruken av masker og rollebytter, hørte den hedenske julen til. Utkledning og symbolsk maskebruk synes å ha vært en symbolsk handling for å imitere gudene (forfedre), der ditt eget øyeblikks ego viskes ut. Du tar på deg dine guder og forfedres masker, og blir endel av ættens evige syklus. Et bilde på at du ikke bare er du, men dine forfedre, akkumulert i deg.
Ser vi nærmere på etymologien, betyr Æser (av norrønt Ás) altså våre mytologiske guder - nettopp ånd/pust, og maske (av norrønt Grím). Det Skandinaviske navnet Asgrim kobles direkte til dette. Det betyr opprinnelig "gudenes maske". At du imiterer en ånd, dine forfedre - dine guder.
Julen er derfor spekket med forfedrekult. Inntil for få tiår siden, var det normal skikk i Norges dalstrøk og på bygdene, å ikke dekke av matbordet på julaften før neste dag. Forfedrene skulle også få sitt, da deres ånder var ansett å vandre i lys, former og skygger. Bilder/idoler av forfedre ble tatt frem, og var en del av julepynten - der stamfaren ofte ble plassert i høysetet.
Vår tradisjonsmat er også like gammel og ukristelig som julen selv. Grisen var hellig. Den mest åpenbare og logiske forklaringen på dette, er at det er svært vanskelig, om ikke umulig i et tidlig jeger, sanker og jordbrukssamfunn å overleve i Nord-Europa uten gris som matkilde (villsvin og domestikert svin). Grisen ble slaktet til jul, og denne matkilden hadde man utover hele den strenge vinteren. Stykkene med mest fett, er de som må fortæres først. Mytologisk er grisen vi spiser til jul «Gyllenbørste», den grisen Frøy i mytologien rir på. Han er en gud for ætten (personifisert stamfar), og hans gris er et symbol på solen ("strålende, gylden børste"). Grisen vi spiser til jul, representerer også grisen Særrimne («havets test»). Dette er grisen de utvalgte spiser i Valhall (tilstanden for utvalgte som skal gjenfødes). Den spises på dagen, og «blir gjenfødt» og er like hel om natten. Kokken heter Andrimne («åndens test»), og kjelen grisen kokes i heter Eldrimne («ildens test»)[2]. Å spise et grisehode med et eple i munnen, har symbolikk i ættens personifiserte stamfar/forfedre - Frøy, hans gris som personifiserer solen/syklus, med epler (Iduns epler), som holder deg evig ung gjennom re-inkarnasjon i ætten. At gudene (du, dine forfedre, naturen) forblir evig unge.
«Andrimne
lar i Eldrimne
Særimne syde
flesket er godt
men det er få som vet
hva einherjene eter»
- Gylvaginning
Einherjer betyr «en som kjemper alene». Dette er de utvalgte forfedre, som venter på gjenfødelse i ætten. De er Valhalls krigere. Kanskje du nå forstår hva våre døde forfedre «eter»? Hva vi levende symbolsk fremdeles fortærer på julekvelden? Du blir hva du eter, sies det.
Godt drikke, hører også julen til. Det var bestemt ved lov å brygge juleøl. Dette var laget av korn, og øl ble laget i Norden først etter vi begynte å dyrke det første kornet. Mjød har vi brygget vesentlig lengre, og kanskje så langt tilbake som i steinalderen. Det ligger tung symbolikk i kultisk drikke, og er mer inngående omtalt i artikkelen Skáldskaparmál, Gunnlod, Suttung og Skaldemjøden - hva myten egentlig forteller.
Fremdeles er stråbukken meget utbredt som julepynt. Stråbukken, som ofte i større versjoner står utenfor døren eller på gulvet, eller i mindre utgaver henges på juletreet, representerer Tanngrisnir («tannsnarrer» (torden)) og Tanngnjóstr («tannskjærer» (lyn)). Dette er Thors to bukker, som trekker hans vogn. De to bukkene slaktes og spises hver dag i mytene, og neste morgen er de like levende. Akkurat som grisen i Valhall. De representerer altså det samme – solen, syklus og gjenfødsel. Som vi allerede vet, Thor er Jords sønn, hans kone er Sif (Siv), med sitt gylne, lyse hår. Dette håret (Sif) representerer de fruktbare gule kornåkrene. Ikke uventet var det Loke som sto bak komplottet mot Siv i mytologien, der han skjærer hennes «gullhår» av henne (flammen som brant opp «håret»). Voluspá forteller om fruktbarheten på åkrene, som en konsekvens av svibruk. For Voluspá forteller videre om gudenes drap på Gullveig. Både én, to og tre ganger ble hun drept, men hun lever enda.
«Hun minnes den første
feide i verden
da gudene støttet
Gullveig med spyd,
og brant henne
i Høyes hall;
den tre ganger brente,
den tre ganger fødte;
ofte, usjelden,
men ennå lever hun»
- Voluspá
Det var Gullveig som av gudene ble drept. Dette kan være forvirrende ved første øyekast. Gullveig sees nemlig her som en ekvivalens til Siv og Frøya. Hun bærer navnet Gullveig (av –gull og –veig, styrke/kvinne), og i kraft av den konkrete situasjonen, bærer naturkraften et annet navn med konkret betydning.
Det finnes flere myter, både jordlige og kosmiske, som forteller om velkjente sykliske prosesser. Akkurat som fruktbarhetsmyten i Voluspá med Loke, Gullveig og Siv, kan vi i Skírnísmál lese om noe tilsvarende. Skírnísmál forteller om fruktbarheten i anekulten, og ættens forhold til jorden. I denne fortellingen setter Frøy seg i Odin og Friggs høyseter, der han kan se utover alle heimer (tilstander). Der fikk han se en usedvanlig vakker kvinne. Hun var en jotun ved navn Gerd (inngjerding, upløyd, ryddbar mark). Frøy sendte sendebudet Skirne, for å avtale et stevnemøte med henne. Omsider fikk Skirne overtalt Gerd, etter lange tretter og trusler. Frøy og Gerd møttes etter ni netter i lunden. Frøy representerer ætten, forfedres og gårdens fruktbarhet. Han representerer odel, slektsgård, blod og jord. Gerd på sin side, representerer engene og dyrket mark. Hennes navn har denne betydning. Skirne som var sendebudet, har Odins attributter, og mytologisk er Skirne Odin selv. En av åndens mange masker. Ånd og Allviten er også involvert. Denne myten forteller altså om ætt, blod, jord og dets fruktbarhet og fremgang. Den forteller om dine forfedre, om deg. Begge mytene forteller om gjenfødsel og syklus, og deres innhold kan allokeres på mange nivåer.
Stråbukkene vi pynter med til jul, ble laget av kornstrå fra årets avling. Fra Sivs hår av gull, om du vil. Resultatet av Frøy og Lokes datter Gerds mytologiske elskov. Kornstråene ble senere blant annet brukt til fruktbarhetsritualer på våren, under såingen av det kommende års avling.
Stråbukken på torget i Gävle i Sverige. Den har stått der til alle tider, men det "offentlige Sverige" sier de aldri har forstått hvorfor. I dag sliter svenskene i Gävle med at "vandaler" brenner ned denne julebukken så fort den har oppkommet. For tusen år siden brant de monoteistiske kristne ned våre kjære symboler. Gävle har med andre ord opplevd denne type vandalisme før. I dag er det andre fiender av nordisk jul. Gävle er blant de 55 "utsatte områdene" definert av myndighetene, der majoriteten tilhører Islam, med det samme Abrahamittiske opphav. I 2016 ble bukken angrepet og nedbrent med brannbombe. Gjerningsmennene er ukjent.
De kristne omgjorde julen til en ørkenberetning om den hellige ånd og en jomfrufødsel av en profet, som vise menn gav gaver til. Denne profetens fødsel og død, følger paradoksalt sol og månesyklusene hvert eneste år.
Våre iboende tradisjoner var og er så sterke, at de kristne kort og godt måtte implementere dem og plagiere dem inn, da de ikke lot seg knekke. De dedikerte selve symbolet på julen i dag - julenissen - til den misjonerende kristne Claus som levde på 300-tallet, og slo ham til helgen (derav St. Claus). Odin/Heimdal ble omgjort til St. Claus, som hevdes å ha hatt sitt utspring i Tyrkia. Hans to hjelpere ble omgjort fra Odins to ravner Hugin (tanken) og Munin[3] (minnet), som var de som rapporterte om barna var verdige julegavene (forfedrenes eiendeler).
De forsøkte å omdøpe julen til Kristmesse, noe de klarte ellers i Europa. Men, den hedenske og ekte julen vi er så glade i, feires heldigvis utstrakt den dag i dag. Alt vi foretar oss rituelt, pre-daterer Abraham i ørkenen.
Etter tvangskristningen ble primstaven merket med et halvt kors. Kirken omdøpte dagen til Natalis Christi, eller Kristmesse, og dedikerte denne til Jesus. Hans pretenderte fødsel den 25. desember, er ikke noen steder dokumentert, ei heller i bibelen. Det som er dokumentert er at hans fødselsdag ble fastsatt av Roma kirken på 300-tallet i deres tvangskristningsprosjekt under det fallerende imperiet, og lagt på den viktigste hedenske merkedagen i hele året. Som den mytologiske personifiserte graviditeten der Odin, hengende i livets tre, såret med spyd, gitt til seg selv, av seg selv, etter 9 netter - re-inkarnert, plagierte Romakirken også denne historien. De gjorde den lineær, fylte den med arvesynd, eksklusiv oppstandelse, og fjernet det selvkultiverende og livsfeirende vi har i vår opprinnelige sirkulære tradisjon[4].
I Norden har vi fremdeles beholdt det originale navnet Jul/Jól. Vi holder fremdeles på «julenatten», der vi feirer kvelden den 24. desember, stikk i strid med resten av Europa. "Mors kveld" ble derfor senere koblet til den kristne "jomfru Maria". Det hedenske døgnet startet ved solnedgang, og ikke ved soloppgang.
Den kristne puritanske bevegelsen forbydde senere julen flere steder i Europa, fordi den ikke var "kristen nok". Den opprinnelige hedenske tradisjonen som den gang også inneholdt forfedrekult, julebukkprosesjoner, smånisser, dverger, "Krampus" og "Svarteper", soldyrkelse, forfedre, fest og moro, skulle vekk, og julen utryddes. Det var, og er, nemlig ikke noe kristent ved den. Sovjetunionen under det kommunistiske regime forsøkte også å nedlegge julen, med det samme bakteppet. Julen handler om egenkultivering og ur-gamle Europeiske og norrøne tradisjoner. Den har alltid vært ukompatibel med noe annet.
[1] Svarteper er, som mye annet, i dag under sterkt politisk korrekt press. I Nederland er det for tiden store demonstrasjoner mot denne symbolske skapningen. Den er av det politisk korrekte miljøet, og deler av "den nye befolkningen" ansett som rasistisk. Svarteper er nemlig innsmurt med aske, og dette kan etter sigende minne om en mindre flatterende utgave av en mann fra fjernere himmelstrøk.
[2] Særimne, Andrimne og Eldrimne betyr alle også «krigeren som får sin styrke gjennom å streve».
[3] Hugin og Munin representerer menneskesinnets dualitet. Hugin er tanken, men også logikk og grunn. Munin er minne, men også inspirasjon, ønsker og vilje. I mytologien er Odin redd for at ravnene ikke skal returnere, da de flyr ut hver eneste dag for å samle inn gode og dårlige nyheter til Odin (ånden). Spesielt er Odin redd for at ikke Munin skal returnere. Inspirasjon, ønsker og vilje får ting til å skje, og er drivkraften – selv om det også er viktig å beholde logikk og årsaksforholdene.
[4] På 300-tallet signerte keiser Valentin i Roma det vi i dag kjenner som "bibelen" og opptok den dertil konstruerte kristendommen i sitt kollapsende imperium. Kristendommen skulle misjoneres og spres ut i hele imperiet, omvende sterke desentraliserte og ubeseirede folkestammer, få de konforme, underkastende, svake og lydige til herskeren og Roma.