Pinse er i dag for de fleste kun noen fridager på forsommeren. Få kjenner det nyere kristne budskapet. Enda færre kjenner det opprinnelige hedenske budskapet i denne høytiden. Den er urgammel, og langt eldre enn det man i kristendommen kaller pinse. Ordet pinse, stammer fra det hedenske greske ordet pentecoste, som betyr 50 dager etter Austr (påske). Derfor er denne høytiden i dag bevegelig, og følger tidspunktet Austr faller på, i henhold til månesyklusen.
Opprinnelig falt vår hedenske Austr på 21. mars. Valborgsnatten og Gaukdagen falt 40 dager etter. Endt såtid etter Skoklafall (pinsen) falt opprinnelig 40 dager etter Valborgsfeiringen. Tidspunktene med 40 dager, representerer 40 uker en kvinnes graviditet varer, og henger sammen med høytidenes sammenhengende syklus og naturen ellers.
I henhold til vår opprinnelige kalender faller "pinse" høytiden i måneden Glítnír (betydning: glittrende/skinnende. Heim til guden Ty/Forseti). Måneden er også kalt Stekktíð, Eggtíð (Egg- og lammåned), med stjernetegn Tvíburar (Tvillingene).
Den 3. juni er det Skóklafallsdagr (Skoklefallsdagen). Dette var en stor hedensk festdag, da folket nå var ferdige med våronna. Nå fjerner man plogskjekene på hesten, derav det norrøne ordet skókla. Tradisjonen matveien på denne dagen var «skakkegraut», som er en sågrøt.
I Heimskringla er det også nevnt at kalvesteik var maten som skulle spises. Enda eldre kilder bekrefter det samme. Denne dagen ble også kalt Fiskedagen, og er på primstaven merket med en fisk. Dagen skulle dedikeres til fiske. I hedensk tid var denne dagen viktig, og i perioden frem til 9. juni som var «Kolbjørn med laksen». Vi feiret kort og godt at laksen nå igjen går opp i elvene for å gyte. Derfor skulle også Tingssamlinger som tok til ved Bjørnevaka, avsluttes nå, og dagen er derfor også kjent som "Tingférsoka". Sommeren begynner nemlig denne dagen, og varer frem til «siste hundedag» som er 23. august.
I mytologien, nærmere bestemt i Gylvaginning, kan vi lese at gudene er rasende på Loke og forsøker å få has på ham, etter han var ansvarlig for Balders død (solens/lysets død, ved høstjevndøgn). Loke holdt seg hjemme, i en fjellhule med fire innganger, nattestid. Men på dagen skapte han seg om til en laks, og gjemte seg i Franangerfossen. Loke grublet over ulike måter gudene kunne greie å fange ham på, når han i lakseham svømte i kulpen. Han begynte å lage masker av lintråd han hadde, om natten foran ilden. Det lakket mot daggry, og han skapte seg om, og gled i lakseham ned i fossen igjen. Men, æsene oppsøkte heimen hans, og fant garnet han hadde masket av lintråden. Kvasir (betydning: den beste essensen av alle guder. Kvasir besitter skaldemjøden, som er en personifisering på selve intellektet) forsto at dette var et redskap man kan fange fisk med. Gudene lagde derfor et fiskegarn for å fange Loke. Gudene fisket etter Loke i kulpen og i fossen, Thor (betydning: tyngdekraft, viljestyrke) styrte garnet fra den ene siden, og Loke slapp unna, enten mellom steiner, eller ved å svømme oppover fossen. Gudene festet søkker til garnet, så Loke ikke kunne slippe unna, men han forsøkte og sprette over garnet. Thor fikk tak i ham i sporen og klemte til. For øvrig den eneste måten man greier å fange den sleipe laksen (Loke) på ordentlig måte. Myten i Gylvaginning handler om naturkrefter, menneskets intellekt, og hvordan man lærte seg å fiske i opphavs tider. Det nyere og fornorskede «Kolbjørn med laksen», relateres til Thor i myten, i dette tilfellet. En myte som meget sannsynlig ble muntlig overlevert rundt forfedrebålet under denne høytiden.
I henhold til mytologien, er naturkreftenes personifisering av Ty - himmelguden i vår naturlære, og måneden i seg selv, representert av denne naturkraften. Han er Odins ekvivalens, og besitter Odins egenskaper og attributter tilsvarende. Ty er krigsguden, og en maskulin kraft. Han er også kalt Forseti, som er den balanserende kraften, rettferdighet og naturens balanserende gjenopprettelse.
Kreftene representeres også slik; Ty representerer den rettferdige krigeren. Odin den strategiske krigeren og Thor den primitive og hensynsløse krigeren. Alle kreftene representeres i Ty, og de er alle naturlige og nødvendige. Tys feminine motsats er logisk nok gudinnen Jörð (jord), datter av Nátt og Ánnar (natt og sekundet (tid)). For at et frø i jorden skal spire (det feminine - Jörð) trengs maskuline krefter (balanse fra oven sol og regn - Ty).
En sommerdag. Av Hans Dahl.
Vår hedenske markering var en fest for grøde, at planting og såing var unnagjort for sommeren og høsten. Ty, Jord og Sols maskuline og feminine krefter virker sammen for nytt liv nå. Som vi vet er alt liv og kjemiske reaksjoner basert på disse tre grunnelementene: jord, vann og ild (O2, H2O og H2), som faktisk er den opprinnelige «treenigheten».
Tradisjonene rundt feiringen var like som de under Valborgsnatten. Det ble brent Alfaeldr (forfedrebål), og Maibrud og brudgom (høvdingeparet som etter konkurranser var demokratisk valgt) fornyet sine ekteskapsløfter.
Det var også vanlig å avholde Brageskål under feiringen, der man avga et Brageløfte. Brage betyr modig. Han er en gud i mytologien som representerer modighet og ære. Man hevet hornet, avga et løfte om storverk for inneværende år, i vitners nærvær, og drakk ut.
Sigvalde Jarl holder Brageskål. Av Halvdan Egedius.
Det var, ikke overraskende, tradisjon å pynte med nyutsprunget bjørkeløv også på denne tiden.
Lokið Sáðtið – eller endt såtid om man vil, var naturlig nok en viktig høytid. Seden var lagt i jorden. Skoklene var tatt av hesten, laksen var i elvene, og sommeren var begynt. Det var tid for fremgang og vekst. At denne høytiden var essensiell, er ikke det minste forunderlig. Arbeidet som nå var nedlagt, skulle legge grunnlaget for alle vinterforsyningene, og var selve forutsetningene for ættens overlevelse. Flere kilder kobler denne markeringen til det som er omtalt som Seiersblot.
Under tvangskristningen av våre områder ble Fiskedagen dedikert til St. Nikodemus, en jødisk lovlærd, som skulle ha besøkt Jesus om natten (Joh 3,1 ff.; 7,50; 19,39 ff.).
Skoklefallsdagen dedikerte de til St. Erasmus, en jøde som ble torturert og drept av romerne på 300-tallet. «Kolbjørn med laksen» eller skal vi si «Thor med laksen», dedikerte de til St. Columbia (derav det fornorskede Kolbjørn). Dette var en Irsk misjonær med ansvaret for å konvertere blant annet Skotland til det kristne regimet.
Etter tvangskristningen ble grødefesten og helligdagene for endt såtid omgjort til "pinse" og fylt med Midtøstens ørkenberetning om den hellige ånds åsyn til apostlene, i form av ildtunger på himmelen. I tillegg ble høytiden fastsatt til "kirkens bursdag". Den naturlige elementlæren ble omgjort til fortellingen om Gud, Jesus og den Hellige ånd, tvangsdåp og tungetale.