• Odelsarven

Ættenuten

Den berømmelige Ættenuten, også kalt Ættestupet, blir flittig brukt i populærkulturen som et tegn på våre forfedres "grusomheter" og "barbariske menneskesyn". Den nærer opp under synet på våre hedenske forfedre- og mødre som dyrkere av en slags dødskult. Dette, som veldig mange andre stereotyper, synes ikke å ha rot i virkeligheten.

Fra det påståtte "Ättestupet" i Västergötaland. Av Willem Swidde fra en bok fra 1600-tallet.

Det har i senere kristen tid vært tale om at hedningene hadde slike Ættestup, der gamle, syke eller andre som var fellesskapet til byrde, kastet seg i døden, frivillig eller ufrivillig.

I slike spørsmål er det klokt å skjelne til tiden de påståtte kildene omhandler og omstendighetene. De aller fleste av dem er beretninger fra meget urolige tider. Fra ekstreme situasjoner, som krig og strid. Disse finnes det et utall av, som da Jordanes forteller om krigerstammen, Skandinavias elitestyrke, som på 300-tallet tvang de gamle og syke på bålet, uten medlidenhet. Som da Tacitus noen tiår etter vår tidsregning forteller at de fleste germanere som flyktet i strid, hang seg i skam, eller når Adam av Bremen indikerer menneskeofringer i Uppsala. Vi sitter i dag igjen med et inntrykk av at våre forfedre satte sine uønskede barn ut til ulvene, og at dette nærmest var en generell akseptabel praksis. Så langt en kan se, finnes det ikke én eneste kilde på slik praksis i hedensk tid. Tacitus omtaler også dette spesifikt der han skriver, at blandt germanske stammer er begrensning av familien eller å sette barn ut for døden ansett som en vederstyggelighet.

Ættenuten og slik den er fremstilt i dag, spinner ut av én eneste kilde - Gautreks saga. Dette er en islandsk saga, som ble oversatt i 1664. Den originale betegnelsen vi kommer nærmest er "slektsklippe" på nedtegningstidspunktet. Gautreks saga er mytologisk. Altså, symbolsk, fremfor noe. På lik linje med Ynglingesagaen, der eksempler som ofringen av Domalde for bokstavtro lesere, skulle tjene som bevis på våre forfedres barbariske menneskeofringer som praksis, i primitiv tro på "tegneserieguder".

Olof Verelius´ oversettelse av Gautreks saga fra 1664 resulterte i et omfattende arbeid med å finne slike barbariske Ættestup i stedsnavn i Sverige og i resten av Skandinavia. Med godvilje og fantasi fant man tilsynelatende en rekke av dem. Dette var med på å skape nok et falskt narrativ, som dessverre enda lever i beste velgående.

Det finnes ingen kilder som på noen måte kan fastslå at våre forfedre hadde tradisjon med å kaste mennesker utenfor klipper. Ikke skriftlige, ikke arkeologiske. Ufunderte kristne spekulasjoner, fantasier og dogmer, krydret med langt senere overto, er det vi har å forholde oss til.

En nestor ved Bergen museum ved navn W.F. Koren Christie skrev i 1834 :

”Om en hos Almuesmænd paa Landet herskende Overtroe, som gjør, at de ikke ville skille sig ved Jordgravede Oldsager; og om en sjelden Antiqvitet, som formedelst saadan Overtroe holdes skjult”, lyder den omstendelige tittelen. Den ”sjeldne Antiqvitet” som bonden holdt skjult for antikvaren. En ”ætteklubbe”, som ”i Oldtiden skal have været brugt til at slaae udlevede Folk i hjel med! Paa en exursion, som jeg i Aaret 1823 gjorde i det nordlige af Bergens Stift, fortalte en gammel Bonde mig, at der paa en Gaard, som vi reiste forbi, opbevaredes en saadan Træ-Klubbe, hvis Bestemmelse og Brug i Oldtiden fortælles at have være den, at slaae gamle Kjærlinger i hjel med. Han forsikrede, at han ofte havde seet Klubben og havt den i sine Hænder, samt beskrev mig den at være tyk i den ene Ende og ganske spids i den anden, samt brun af Ælde. For ikke at gaae glip af dette, efter min Formening sjeldne, Stykke talede jeg ikke noget derom til Besidderen, for hvem jeg var fremmed. … En af mine Venner, som har gjort sig megen Umage i denne Sag, erklærer, at han af alt det, som han har hørt og erfaret, betræffende den eftersøgte Træklubbe, troer sig overbeviist om, at den endnu existerer, men at man anseer den som en Helligdom, tjenlig til at helbrede syge Mennesker og Dyr, og at den, i saadan Hensigt, bliver hemmeligen hentet og bragt hele Bøygden om.”

Denne interessen for ætteklubber og stup holdt seg utover 1800-tallet, der man på et ikke eksisterende grunnlag spekulerte i tradisjonen og bruken av dette. Arkeologer er i dag rimelig samstemte på at "ætteklubben" måtte ha vært et bondevåpen fra middelalder. Hverken Christie eller noen etter han, ser ei heller ut til å fysisk ha sett eller holdt i en slik "ætteklubbe". I dag har vi mer kunnskap, og ikke bare overtro og fri fantasi. Vi vet at det ikke finnes noen kilder eller indikasjoner på slik hedensk mordspraksis i Skandinavia, hverken med stup eller klubber. Ingen skriftlige kilder, ingen arkeologiske kilder eller kulturelle markører.

Våre forfedre var ærefulle mennesker. Man kan meget vel konkludere med at de generelt sett hadde en forrakt for svakhet. Likeledes kan vi konkludere med at menneskeofringer ei heller har vært noen dokumentert praksis. I den grad mennesker ble henrettet, var dette knyttet til grove kriminalsaker, basert på våre gamle lover. Man kan se for seg at disse ble vigd en dødsgud eller gudinne, men dette kan på ingen måte sidestilles med inntrykket som gis av meningsløse drap og ofringer av mennesker og slektninger.

Tradisjonen med å ta vare på våre egne, og å respektere de gamle, sto på ingen måte svakere i hedensk tid. Snarere tvert i mot.

At naturmerker som stup og klipper, oftest i nær tilknytning til en gård, fikk korrelerende navn, og var knyttet til heim, ætt og stamme er derimot godt dokumentert i navneforskningen i Skandinavia.

"Er du halt, kann du ride, handlaus gjæte, er du dauv, kann du duga i strid. Blind er betre enn brend å vera; daud mun ein lite duga"

"Eg råd gjev deg, Loddfåvne, råd du take, nyttug um du nem, god um du gaumar: med gråhærd tul gantast du aldri; d'er ofte godt som dei gamle talar. Tidt or skrukkut skinn kjem skillege ord, um klædi dei heng, og hudskorne sleng, og han studrar som ein stakkar"

- Hávamál

If you want to recieve updates directly on email independently  from hostile social media, please consider subscribing below.

® © 2020 Odelsarven, All Rights Reserved

If you want to use something, simply ask!