Einangr og gravfeltet der

Vi befinner oss på Einang i Valdres, nærmere bestemt i Vestre Slidre. Einang (av norrønt Einangr) brukes som stedsnavn der et pass dannes av en fjellvegg og et vannløp. Navnet skyldes altså i dette tilfellet, det trange mellomrommet mellom høyden og Slidrefjorden nedenfor. 

 

I Gardbergåsen ligger selve feltet som strekker seg på et området på omlag 2 kvadratkilometer. Her finner vi en rekke større gravrøyser, mindre røyser, kullgroper, tufter, helleristninger og Nordens eldste runestein. Feltet inneholder totalt omlag 600 gravrøyser, med størrelser fra 1,5-17 meter i tverrmål. 

 Det mest sentrale området er merket opp med natursti og stimerker. 

 

 

Området er det største av sitt slag i Oppland fylke. Her har det vært bosettingsplass i uminnelige tider. De fleste gravrøysene dateres til minst ett tusen år før vår tidsregning, og frem til området ble tvangskristnet under St. Olav, som brant ned store deler av Valdresbygdene, grunnet stor motstand hos folket. 

 

Det finnes to skålgropsteiner her, som kan dateres tilbake til seks tusen år før vår tidsregning. Disse finner du i form av helleristninger, der det er hugget groper i fjellet.

 

 Eksempel på skålgropstein.

 

 

Disse skålgropene ble av våre forfedre brukt til ofring av mat, som smør og annet i rituelle seremonier der man ga tilbake til naturens kretsløp. Bosettingsplassen på Einang er urgammel, og har med all sannsynlighet vært befolket siden den tidligste steinalder i Norge. Her ble det drevet jordbruk så tidlig som for omlag fire tusen år før vår tidsregning. Grunnet myrlandskapet her, har man kunne dokumentere husdyrhold helt siden yngre steinalder, og området var rikt på bjørk og furu i tillegg til beitemarksvegetasjon.  

 


Kullgropene på feltet er laget fra omlag år 600. Kullet var essensielt for å kunne utvinne jern fra myrmalm. I Norden begynte man å utvinne jern for 2 500 år siden, i tiden etter bronsealder. Etterhvert som bruken av jern spredte seg, tok man i bruk lokal myrmalm, groper og ovner for å utvinne jernet fra malmen. Denne kunnskapen var selvsagt svært ettertraktet, og den gikk ofte i arv fra far til sønn. Smeden var en essensiell rolle og et yrke av høy status. 

 

Gravhaugen til Vidrik Volundsson. Han var far til Volund smed, den kjente sagasmeden blant annet omtalt i Volundarkviða. Haugen ligger syd for Einangfeltet, og skal ikke være åpnet. Det var Volund som smidde sverdet Gram til Sigurd Fåvnesbåne i mytologien, som er mer omtalt i artikkelen Mytene om Sigurd Sigmundsson Fåvnesbane - hva de egentlig forteller. 

 

 

Det er ikke en tilfeldighet at våre forfedres beste smedætter ligger hauglagt her. "Valdresjern" hadde nemlig et utsøkt rykte, og var en viktig handelsvare for regionen. Dette var ett av landets hovedområde for jernutvinning i jernalderen. Alle gravhaugene på feltet er fra brennalder, som betyr kremasjon før hauglegging. Gjenstandene som er funnet i haugene er ved siden av våpen, smykker og redskaper.

 

Det er funnet flere romerske våpen i Valdres fra 300-tallet, noe som understreker regionens betydning for handel, langs handelsruten (kongeveien) mellom øst og vest i Norge. 

 

På den største haugen på Einang, står Einangsteinen. Dette er Nordens eldste runestein. Runene på denne steinen er av den eldste futhark, og haugen må opprinnelig ha vært kastet senest på 300-tallet. Slike hauger var ofte "familiegraver". Steinen står oppå haugen, med majestetisk skue over Slidrefjorden.

 

 "Ek GoðagastiR runo faihido"

(Oversatt: "Jeg, gudenes gjest, risset disse runer")

 

 

Gravfeltet på Einang er én av mange fantastiske kulturskatter, fulle av symbolikk, betydning og kunnskap om våre forfedre. Ta deg tid til å besøke dem. Overlever kunnskapen til kommende generasjoner. Dette er en del av vår grunnmur. Det er en essensiell del av din identitet. Det er ditt blodsminne, som ligger der åpent - slik at du kan absorbere det igjen. 

 

 

"Kjøtt av den brune 

binna steikte han,

elden fenget

i furukvister,

den vindtørre veden

flammet for Volund.

 

Han satt på bjørnefell,

så på ringene,

alvers fyrste,

én saknet han;

tenkte den var

hos Lodves datter,

at valkyrjen hans

hadde vent tilbake"

 

- Volundarkviða

 

 

 

Anbefalt artikkel om gravhaugskikker: 

Yggdrasil, livets tre - hva det egentlig er. 

 

Foto av skålgrop: Østfoldmuseene

Foto øvrig: Vegard Solheim

 

Please reload

Please reload

Bitchute.jpg