Advent - hva det egentlig er

Innholdet i den nordiske og norske julen er utelukkende europeisk hedensk. Julen er den av våre eldste høytider som er tyngst symbolsk. Den har vært feiret på lik måte siden tidenes morgen. 

 

Det norrøne ordet Jól, betyr «hjul». Sesongenes og årets hjul/forandring. Fremst av alt, er julen en forfedrefest og en fest for gjenfødelse. Høytiden handler både om de ytre kosmologiske sykluser av gjenfødsel, og de indre jordlige og personlige sykluser av gjenfødelse og re-inkarnasjon. Alle naturlige sykluser som påvirker oss både direkte og indirekte. Julens tradisjoner konsentreres rundt symbolikk av graviditet og fødsel. Den er spekket med slik symbolikk.

 

Adventstiden er de fire ukene med ventetid, før solen verver, at naturen gjenfødes og at våre utvalgte døde forfedre symbolsk gjenfødes i ætten. Denne symbolikken inntreffer og gjentas tre ganger i året, ved de tre viktigste hedenske høytider. Vetrasôlhvarf og Jól er en av dem. 

 

I adventstiden pynter vi med adventskronen (adventsstaken), og denne representerer årets kongers krone. De som symbolsk skal gjenfødes - også symbolsk tilsvarende de mer kjente Maibrud og brudgommene. Disse ble valgt eller re-valgt for hvert år, og representerte stammens symbolske Frøy/Frøya. Det var i hele Europa tradisjon for kåring av dette paret, og maistengene du ser på markeder i blant annet Tyskland, er fra denne hedenske tradisjonen. I en husstand var mann og kone det samme symbolsk. Betegnelsen Frue på skandinavisk eller Frau på tysk er av samme opphav.

 

Staken/kronen representerer også hjortehorn/dyrehorn. Disse representerer igjen selve kronen, som ble brukt til attributter og verktøy under riter, og symbolsk utsmykning. Himlingen på forfedres gravkamre ble kledd med gevirer. Hjortedyrets hornkrone symboliserer våre forfedre. Hjortedyr feller gevir hvert år, akkurat som våre forfedre symbolsk i sine riter og utvelgelsesprosesser re-inkarnerte sine direktedemokratisk valgte ledere årlig, seg selv, sine barn og sine forfedre årlig. Det er ikke uten grunn at dagens julenisse (opprinnelig og personifisert som Heimdal) portretteres med nettopp hjortedyr/reinsdyr. Denne symbolikken vil det redegjøres mer inngående om i artikler rundt selve julen.

 

Adventsstake (krone) med fire lys. 4 uker var symbolsk ekvivalent til en 40 uker lang graviditet. Staken ble tent etter faste regler, av faste personer, på Balder og solens dag (søndag/Sunnadagr). Den runde formen, har samme symbolikk som de andre sirkulære former på tradisjons elementer, være seg den runde grøtbollen, de runde kronekakene, de runde pannekakene, julekakene og andre sirkulære matretter og gjenstander som ble brukt under tradisjonene rundt sol- og månesyklus. De representerer alle symbolsk sol, syklus og mors liv.

  

 

Adventskransen (julekransen) vi fremdeles henger på inngangsdøren, skulle plasseres fire uker før solen vervet. De fire ukene er symbolsk ekvivalent til 40 uker, som er en graviditets lengde. Eksakt den samme symbolikk ligger i adventskransen/staken med fire lys. Den ble også hengt på inngangsdøren etter advent, når julen var ringet inn.

 

Kransene kunne plasseres og tennes av mor eller far i huset. Et barn som hadde fått mandel i grøten[1] kunne også gjøre det. Barnet som fikk mandelen, var den symbolske "kongen/dronningen med krone", og den forfedrenes ånd symbolsk skulle re-inkarneres i. Barnets navn var tradisjon tro en oppkalt forfar/formor. 

 

Den hedenske tradisjonen med symbolsk grøtspising med en nøtt eller annet i, er den samme tradisjonen som den europeiske "kronekaken". Opprinnelig var tradisjonen med kronekake, og den mer lokale mandelen/nøtten i grøten for vår del, helt i starten av januar. Da er solen sterkere, og kronen man fikk når man hadde fått mandelen, representerer den sterkere solen på himmelen. Barnet som fikk mandelen i januar, skulle symbolsk re-inkarneres på solvervet samme år. 

 

Mandelen/nøtten i grøten representerer en felt tann, og symbolsk relateres dette til melketennene, og at barnet symbolsk tiltrer forfedrenes ånd. Det er et symbol på at forfaren/formoren befester seg i barnets kropp. Barna var i alderen rundt 7 år[2]. I mytologien er Frøy "kongen av alvene", en Vane, sammen med sin søster Frøya - og de personifiserer de maskuline og feminine sidene, ætten og våre forfedre. Frøy og Frøya personifiserer stamfedre, de personifiserer slektsgården, ætten, blod og jord.  

 

Opprinnelig var tradisjonen med mandel i grøten at det yngste barnet skulle sitte under bordet. Dette var den symbolske Frøy (den kommende gjenfødsel ved neste syklus). Barnet ble spurt om hvem som skulle få porsjonen som den eldste i huset delte ut. Mandelen[3] ligger i en av porsjonene. Den symbolske Frøy (barnet) bestemmer hvem som skal få de respektive porsjonene. Når kronen mottas av den som har fått mandelen, symboliserer dette at barnet skal gå gjennom det symbolske gjenfødelsesritualet, som akkumuleres og fullbyrdes på det kommende solvervet. Kronen er dermed nøkkelen til forfedre, til blodsarven, til gravhaugen, til Mimir (minnet)

 

Kronen representerer også hjortehornene, som omtalt ovenfor. Tradisjonen med mandel i grøten, og tilsvarende kaketradisjoner, kroner etc. er altså symbolske tradisjoner som alle handler om ættens gjenfødelse og re-inkarnasjon, fra døde forfedre og til deres etterkommere. Dette synet har vi i dag også flere kilder og indikasjoner på, men de fleste er dessverre ikke klar over dette. Hvis man leser det tilsynelatende triste og meningsløse eventyret Tommeliten gjengitt av Asbjørnsen & Moe med riktig kunnskap, gir dette eventyret straks ny mening:

 

 

Eventyret om Tommeliten

 

Det var en gang en kone som hadde en eneste sønn, og han var ikke lenger enn en tommelfinger; derfor kalte de ham også Tommeliten.

 

Da han var kommet til skjels år og alder, sa mor hans til ham at han skulle ut og fri; for nå syntes hun det var på tide han tok til å tenke på å gifte seg. Da Tommeliten hørte det, ble han glad.

 

De fikk i stand kjøregreiene og reiste av gårde, og moren satte ham på fanget. Så skulle de reise til en kongsgård, der det var slik en stor prinsesse; men da de hadde kommet et stykke på veien, ble Tommeliten borte.

 

Hun lette lenge etter ham og ropte på ham, og gråt for det han var borte og hun ikke kunne finne ham igjen. «Pip, pip!» sa Tommeliten, han hadde gjemt seg i manen på hesten. Så kom han fram, og så måtte han love at han ikke skulle gjøre det oftere.

 

Da de hadde kjørt et stykke til, så var Tommeliten borte igjen. Moren lette etter ham og ropte og gråt, men borte var han. «Pip, pip!» sa Tommeliten, og hun hørte han lo og kniste, men hun kunne slett ikke finne ham igjen. «Pip, pip, her er jeg da!» sa Tommeliten og kom fram fra øret på hesten. Så måtte han love han ikke skulle gjemme seg oftere.

 

Men da de hadde kjørt et stykke, så var han borte igjen; han kunne ikke berge seg. Moren hun lette og gråt og ropte på ham; men borte var han og borte ble han, og alt hun lette, kunne hun ikke finne ham på noe vis. «Pip, pip, her er jeg da!» sa Tommeliten. Men hun kunne slett ikke skjønne hvor han var, for det låt så utydelig. Hun lette, og han sa «Pip, her er jeg!» og lo og gottet seg, fordi hun ikke kunne finne ham igjen; men rett som det var, så nøs hesten, og så nøs den ut Tommeliten, for han hadde satt seg i det ene neseboret på den. Moren tok ham nå og puttet ham i en pose, hun visste ingen annen råd, for hun kunne skjønne han ikke kune bryte arta.

 

Da de kom til kongsgården, så ble det snart trolovelse, for prinsessen syntes han var en vakker liten gutt, og det varte ikke lenge før det ble bryllup heller.

 

Da de skulle til med middagen i bryllupsgården, så satt Tommeliten til bords ved siden av prinsessen; men han var verre enn ille stelt, for da han skulle til å ete, kunne han ikke nå opp, og han hadde visst ikke fått matbeten, hadde ikke prinsessen tatt og hjulpet ham opp på bordet.

 

Nå gikk det både godt og vel, så lenge han kunne ete av tallerkenen; men så kom det inn et stort grautfat, det kunne han ikke nå opp i; men Tommeliten visste råd, han satte seg på kanten. Men så var det et smørøye midt uti fatet; det kunne han ikke rekke, og så måtte han sette seg utpå kanten av smørøyet; men rett som det var, kom prinsessen med en stor skje og skulle dyppe en dyktig grautbete i smøret, og så kom hun nær Tommeliten, så han dumpet uti og druknet i smørøyet.

 

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.

 

 Tommeliten av Theodor Kittelsen

 

 

Tommeliten representerer selv frøet/mandelen/nøtten og derigjennom også den døde forfar. En forfar som blir gjenfødt. Tommeliten reiser med hest, og gjemmer seg i hestens man, øre og nese. Hesten i mytologisk tradisjon er også et symbolsk metafysisk transportmiddel, og Odin (ånden) reiser med sin hest Sleipner (åndens forlatelse av den fysiske kropp) i mytologien, på sine åtte bein (evig syklus).

 

Smørøyet i grøten representerer i norrøn tradisjon solen, livet, Balder og forfedre. Det er langt mer symbolikk enn dette i eventyret om Tommeliten, både antallet ganger Tommeliten gjemmer seg i hesten (tre sykluser), hvor, hvordan han kommer ut, at moren putter ham i en pose (graviditeten), det store grøtfatet etc.

 

Våre egne eventyr om konger og prinsesser, handler i bunn og grunn om eksakt det samme. De er urgammel kunnskap og personifiserte riter og symbolikk, som heldigvis har overlevet på folkemunne. De fleste forstår ikke annet enn det underholdende i dem i dag, eller har evne til å forsøke å fortolke dem. Heri ligger paradokset. Hadde de ikke vært laget slik, hadde de ei heller overlevet tidens tann.  

 

I den hedenske adventstiden gikk barna med røde klær, ofte med nisseluer. Dette er forøvrig utelukkende hedenske tradisjoner. Dette er symboler på at de ikke er gjenfødt (åndelig re-inkarnert), og som et barn som symbolsk enda ligger i mors liv. I Valdres er det i boken Ættararv fra Norsk Folkeminnelag fra 1950 fortalt at: "Stundom blir ungane fødde med eit skinn over hovudet. Dette kallar dei Sigershuva. Denne skulde dei ta vel vare på livet ut og syrgje for at ho vart lagd ned i likkista når dei skulde fara åt gravi. Det skulde fylgje ei sers lykke med å ha slik Sigershuve."

 

Adventskalenderen er heller ingen ny oppfinnelse. Den er fremdeles bestående av søtsaker, gjerne hengende på et tre eller en illustrasjon av et tre. Som det eviggrønne juletreet, symboliserer også adventskalenderen barnet i mors liv, som mottar næring i de 40 ukene graviditeten varer, og næring av det jordmødre den dag i dag betegner som "livets tre". 

 Ikke overraskende er adventskalenderen også utelukkende hedensk, trolig både i alder, tradisjon og symbolikk.

 

 

Denne ventetiden gikk også med til alle forberedelsene før julen startet på Langnótt (kvelden før solen vervet, i dag kaller vi dagen St. Lucia). Langnótt var vår hedenske "lille julaften", der våre håpefulle med lysprosesjoner, sang, hvite kjortler, symbolsk bakverk og lyskrans inviterte våre forfedres ånder heim til jul. Det kommer vi nærmere tilbake til i en egen artikkel om Langnótt - hva St. Lucia egentlig er.

 

Under tvangskristningen, ble vår eldgamle og opprinnelige advent dedikert til ventetiden på Jesusbarnet. Jesu fødsel ble lagt til den 24. desember, i den gregorianske kalender, og av Romakirken. Det er ingen kilder som dokumenterer at Jesus faktisk eksisterte, eller ble født på denne kvelden, ikke i bibelen, ikke i historiske kilder eller astronomi. Fastsettelsen av denne datoen ble gjort av den skytiske munken Dionys Exiguus i Roma, så sent som på 600-tallet. Keiserne i Roma, og da spesielt keiser Valentin, tok kristendommen som et strategisk maktmiddel på slutten av 300-tallet, og tvangskristningen av Europa begynte synkront med det kollapsende imperiets imperialisme. Tvangskristningen nådde sitt høydepunkt i sentral Europa under ett hundre år etter Dionys Exiguus plagiat og tyveri. Dette forsøkte kuppet av den hedenske adventstiden og solvervet, er kun ett av utallige forsøk på tilnærming gjennom tvang og plagiat av opprinnelig Europeisk og Skandinavisk hedensk kultur og tradisjon.

 

Våre forfedre feiret advent, og julekvelden som "mors kveld" og gjenfødsel på alle nivåer, i mange, mange tusen år før den monoteistiske kristendommen fikk fotfeste i våre områder. Svært lite har egentlig forandret seg. Opprinnelsen ligger for dypt forankret i oss, heldigvis.    

 

 

"Alltid se og følg naturen"

- Hedensk proverb

 

 

 

[1] Mandel i grøten er identisk med tradisjonen «kronekake» i andre deler av Europa.

 

[2] Barnet er «ferdig» først ved 7 år, da dieperioden definitivt er over. Barnet får personlighet og mer egenrådighet. Tallet 7 er gjennomgående viktig og symbolsk i vår tradisjon. Den kristne skapelsesberetningen «lånte» også dette, der «verden ble laget på 7 dager». Den samme symbolikken ligger i å bake sju slag kaker til jul. Tallet syv representerer også antall år barnet har levd, før symbolsk re-inkarnasjon. Tallet 3 (syklusene) og tallet syv finnes og illustreres i alle våre folkeeventyr og våre eldste sagn og myter.  

 

[3] Vi har ikke alltid brukt mandel av logiske årsaker, men i tidlige tider ble sannsynligvis frø, bønner eller andre tilgjengelige symbolske ting benyttet. Lyse, gule farger skule gjerne brukes. Dette skulle symbolisere solen. Som smørøyet. Eggeplommer ble naturlig nok benyttet til fargesetting i bakverk, og i senere tid kryddertilsetninger som safran.

Please reload

Please reload

Bitchute.jpg