I 1987 ble det funnet en storslått runestein i Malt (Ribe) i Danmark. Som de fleste av tilsvarende funn, ble også dette gjort ved en ren tilfeldighet. Denne fantastiske runesteinen lå med inskripsjonene ned. Den store steinen hadde ligget i veien for den lokale bonden, som forsøkte å flytte steinen. Når steinen rullet over, åpenbarte det seg en rekke runer. Runene og inskripsjonene er fra 800-tallet.
Fagfolk har gjort forsøk på å oversette teksten runene gir, og har landet på en omtrentlig oversettelse slik;
"Hvem er i karet som gnistrer?
Vifrød, ætling av hans oldefar, malte det.
Kolfinn skjulte gledesruner, og evighetsruner her,
solen i flammekaret, Týr, Týr, Týr,
ut, ut, ut Billingr.
La Týr pålegge fortielse her"
Det er blant fagfolk størst enighet om at denne teksten er "mystisk" og vanskelig å tyde. Hvis man i all ydmykhet skal forsøke å tyde denne teksten, er man nødt til å se denne i sammenheng med våre myter og hedenske livsanskuelse som et overheng. Med det som er felles for omtrent samtlige myter og førkristne anskuelse - forfedrekult, syklus, gjenfødsel og re-inkarnasjon.
Denne runesteinen er som bautaer ellers, reist til ærefulle forfedre, av sønner, sønnesønner og etterkommere. Vi vet at ættesyklus, heder, ære og synet på åndelig re-inkarnasjon gjennomsyrer hedensk syn og praksis. Derfor er nok heller ikke dette budskapet avvikende i så måte.
Det synes derfor åpenbart at runesteinens budskap er knyttet til nettopp forfedrekult. Týr er himmelguden, som holder våre forfedres viktigste guder (naturkrefter), nemlig Sól (sol) og Mání (måne), vår naturs to øyne, ett blindt (døden) og det andre (livet). Akkurat som Baldr og Höðr (Balder og Hod).
Det gnistrende karet relateres til dette. Det relateres til solen/ilden. Mytologisk kan det meget vel knyttes til Kvasir, som i myten oppkom fra karet etter æsene hadde spyttet i det. Kvasir kan oversettes til "den beste ekstrakt av alle guder". Kvasirs blod er skaldemjøden, og den er en mytologisk personifisering på åndens oppnåelse (intellektet). Dette gnistrende karet kan på samme måte knyttes til moder jords liv, livmoren - Jörð (moren).
Kilde: Nationalmuseet København
Jörð (jord) har med Odin (ånden) sin mytologiske sønn Thor. Han er den "jordlige sønn", og "menneskenes beskytter". Han er personifiseringen og selve arketypen på den nordiske bondesønn. Mytene om ham sirkler alle rundt fødsel, livskraft, jordlige prosesser og re-inkarnasjon, slik hans attributter også gjør, og da spesielt hans hammer/stein Mjöllnir som alltid returnerer i bane til hans hånd. Den er selve hjertet, menneskets livskraft.
Billingr relateres til det norrøne "Bil". Dennes mytologiske navn kan oversettes til "avventende", "nølende", "ett barn", "nymånen". I mytene er Billingr en jotne/dverg som er far til en kvinnelig skikkelse som Odin begjærer. Billingr er i dette tilfellet og mer konkret, relatert til det ufødte barn, akkurat som dette også er tilfellet med dverger og jotner i mytene. De representerer ofte "livløse former", og dverger kobles til forfedre og unge barn (forfedrekult).
Odins begjær i dette tilfellet, vil knyttes til ånden (Önd), som vil fylle det ufødte barn (Lík). Denne oldefaren, som denne storslåtte runesteinen ble reist etter, relateres også til Odin. På samme måte som våre forfedre regnet seg som sønner og døtre av Odin (ånden, ætten, dine forfedre akkumulert i deg).
Odins kobling til Týr, er her på tilsvarende måte som gudene og gudinnene våre ellers. Týr bærer Odins attributter, på samme måte som Frigg bærer Frøyas attributter. De er de samme krefter, i ulike kontekster og prosesser.
Denne bautaen og runesteinen har blitt reist av Vifrød, og fylt med gledes- og evighetsruner. Med klare mytologiske og poetiske vendinger, ser den tydelig ut som å ha vært, ikke bare en hyllest til en oldefar, men et påkall for hans tilbakekomst. I nytt Lík og Hamr, men med intakt Hamingja og Önd.
Skulle man driste seg til å spekulere i om Vifrød ventet et barn?
"Godt med en sønn
om seint han er født,
etter mann som er falt ifra;
sjelden bautasteiner
står ved vegen
om sønn ikke satte for far"
- Hávamál