Pliktene har dratt meg til Italia og Verona et antall ganger, og heldigvis er denne byen spekket med severdigheter fra en svunnen tid.
Verona er i dag mest kjent for Shakespears drama om Romeo og Juliet, men dette vier vi naturlig nok ikke plass til her. Mer interessant er det at denne byen ble stiftet av etruskerne (kulturfolket som har virket i og gitt Toscana dets navn), og at den eksisterte minst 300 år før vår tidsregning. Den var en av de viktigste strategiske byene for det hedenske Romerriket.
Midt i byen ruver amfiteateret Arena di Verona, som lot bygge i år 100, eldre enn Romas Colusseum. På dette tidspunktet var Romerriket på sitt absolutte høydepunkt. I dag fremstår arenaen som et "skjellett" sammenlignet med slik det fremsto i hedensk tid. Det var beslått med utsmykninger av bronse og statuer sto i hver eneste buede åpning. Arenaen rommer 20 000 tilskuere, og brukes den dag i dag til en rekke arrangementer.
Opprinnelig lå arenaen rett utenfor byen, men etter Romerrikes kollaps og kristendommens opptakelse ble byen bygget videre rundt og tett inntil amfiet. En rekke steiner av amfiet mangler. I dag er det bare den innerste sirkelen av amfiet som fortsatt delvis står. Det skyldes at man da brukte matrialene fra amfiet til å bygge nye hus og bygninger, siden man på det tidspunktet både var i et kulturelt og moralsk forfall og ikke hadde evne til å fremstille det samme, og ei heller på noen måte sto i veien for skjending av alt som var "kjettersk".
Romerriket i år 100.
Det kan skrives mye om denne etruskiske byen, men det får bli ved en annen anledning. Denne gangen skal vi ta et dykk ned i kjelleren på Palazzo Maffei - det som var gateplanet i år 100.
Dette palasset ble bygget i høymiddelalderen og tilhørte Maffei familien, en aristokratisk familie i Verona på denne tiden. Palasset er i barokk stil, og det ble bygget oppå et hedensk tempel. I dag har de fleste fokus på mer dekadente middager i restauranten Maffei, som ligger i venstre side av barokkvillaen. Få vet om hvilke skatter som befinner seg i vinkjelleren, under bordene dekket med hvite duker, andeconfit, prosecco og amarone.
Palazzo Maffei
For å komme ned i denne vinkjelleren, er å spørre alt du trenger å gjøre. Du får til svar at du går ned trappen, hele veien ned, og at du "må hjelpe deg selv". For de som interesserer seg for vinens snobberier, er turen ned dit et studie i seg selv.
Vel nede i kjelleren på antikkens gateplan, står fremdeles restene igjen av det romersk hedenske templet. Brostein, søyler og ruiner av engang et storslått byggverk.
Templet var 56,5 X 168 meter, over 3 etasjer med en bærende søyle i midten. Det hadde en rekke svaleganger og terasse. Templet var dedikert til treenigheten Jupiter, Juno og Minerva i det hedensk romerske pantenom.
Skisse over hvordan templet fremsto i år 100.
Templet ble forlatt til forfall i det fjerde århundre, etter keiser Valentins innføring av kristendommen i imperiet og Romerrikets forfall deretter.
De fleste strukturer av templet ble plyndret og brukt som materialer, på samme måte som det storslåtte amfiteateret, og alle andre hedenske helligsteder.
Så, hva har dette med oss nordboere å gjøre?
Hele det hedenske Europa (før fremmed monoteistisk Abrahamisme og kristendom) hadde grunnleggende lik livs- og verdensanskuelse. Denne er etter alle indisier eldre enn noen enkeltstående Europeiske folk vi kjenner i dag, langt eldre enn det vi i dag forbinder med "italienere", og definitivt eldre enn alle Europas nasjonalstater. Den kan kalles "proto Europeisk" eller "ur-Europeisk" om du vil. Eldre enn indo-Europeernes påvirkning av eksempelvis India og andre i dag hinduistiske områder.
Derfor ser vi fremdeles, og alltid, dette spredt over hele Europa, med lokale tilpasninger, av stammer, geografi og lokale særegenheter. I dette konkrete tilfellet, templet i Maffeis kjeller, er intet unntak i så måte;
Her i nord betegner vi Jupiter som Tý (Ty/Tyr). Dette er himmelguden med Sól (sol) og Máni (måne). Ty inneholder øvrige guders attributter, som sollys, regn, tid/tidevann, gravitasjon etc. Ty er guden for strid, rettferdighet og balanse. Det er det maskuline. Det er sæden/frøet.
Juno betegnes i nord som Jörð (jord, moder jord), datter av Nátt og Ánnar (natt og sekundet (tid)). For at et frø i jorden skal spire (det feminine - Jörð) trengs maskuline krefter (balanse fra oven sol og regn - Ty). Jörð er den fruktbare jorden. Egget. Det latente som ligger der og som befruktes.
Jupiter/Ty/Juno/Jord er sammen maskuline og feminine krefter. De bærer attributter som gir seg til kjenne på alle nivåer; som sollys og regn treffer jorden og lar alt liv oppstå og vokse. Som mann og kvinne på menneskelig nivå gjør eksakt det samme. De vokter hele naturens syklus, på alle nivåer. De er treenigheten, de tre grunnelementer.
Så, hva har Minerva i denne sammenhengen å gjøre? Vel, her i nord betegner vi henne som Sága (saga, historie). Saga er gudinnen for den fysiske fødsel. Hun er forløsningens gudinne. Som når vannet går når en kvinne føder, som når vårbekkene flommer i vårens forløsning og sommerens gjenfødsel. Hun er jordmoren, hun er gnisten, adrenalinet, som igangsetter og geleider - på alle nivåer.
Når vi ser restene av dette templet med Europeiske hedenske øyne, kan vi muligens begynne å forestille oss hva det engang var, og hva det en gang representerte. Den ødeleggende sivilisasjonen Romerriket etterlot seg dette i fysisk og åndelig ruin, når det på toppen av et imperies destruktive livssyklus alltid henstilles til dekadense, forfall og mørke. At Romerriket på sin høyde var blant verdens mest avanserte sivilisasjoner, gjør allikevel at vi i dag kan få et slikt innblikk, både i fragmenter som dette, men også i de skriftlige kildene.
I Norden hadde vi ikke store, overdådige templer og konstruksjoner. Vi hadde ikke arenaer, brød, sirkus og forlystelser gitt av en keiser. Vi hadde ikke noen sivilisasjon i slik forstand. Vi hadde hellighetene i trær, lunder, hov og horg. Naturen var vår kirke, og slik har det egentlig alltid vært. Det overlever både keisere, ingeniørkunst og hele sivilisasjoner - heldigvis.
Det er et stort paradoks at Romerriket utslettet og kvalte kultur og arv, men samtidig dokumenterte en betydelig del av det vi i dag vet om antikken, både ute og hjemme. Det får en også til å tenke på hvor vi i dag selv hadde stått, uten Romerrikets eksistens. Etter mitt syn, langt rikere og mer i harmoni med vår egen arv, faktisk....
"Når du er i Roma, gjør som Romerne gjør"
- Ambrose
Alle foto: Odelsarven