I forlengelsen av den generelle oppfatningen rundt våre forfedres liv og virke, hevdes det ofte at de omgav seg med patriarkalske samfunnsinnretninger. Det indikeres at de bedrev utstrakt flerkoneri og polygami, og hadde friller og konkubiner. Den generelle oppfatningen på dette punktet, er i tråd med den totale og feilaktige fremstillingen ellers, om lavpannede, fulle, herjende banditter – uten moral, i en patriarkalsk lavkultur.
Ser vi historisk på dette, er en slik allmenn oppfatning, helt uten rot i virkeligheten hos de germanske folk.
I de abrahamistiske religionene, var det derimot vanlig at en mann hadde flere koner eller konkubiner. Polygami var lovlig og akseptabelt. I de hebraiske skriftene kan vi finne fortellinger om minst 40 polygamister, hvorav Abraham, Moses, Jackob, Esau, David og Kong Salomon fornedret seg med denne praksis. Først i det 11. århundret ble flerkoneri som offentlig praksis akseptert som nedlagt forbud i Europa, blant Europeiske kristne og jøder. Hos de samme monoteister i Midtøsten, Nord-Afrika og Sentral-Asia, fortsatte flerkoneri som en del av tradisjonen. Dagens mest aktive praksis, finner vi ikke overraskende hos de abrahamistiske, monoteistiske muslimene. Profeten i denne nært beslektede tre-greners abrahamistiske praksis, trenges ingen ytterligere redegjørelse, hva gjelder polygami og kvinners rettigheter generelt.
Fra en av våre viktigste germanske kilder, gir den romerske senatoren og historikeren Publius Cornelius Tacitus et helt annet bilde av den germanske tradisjonen, i sitt verk «Germania» fra år 98.
«Germanerne vokter kyskhet over sine liv, uten spor av fristelse for orgier eller onde lidenskaper. For kvinner og menn i mellom, er hemmelige korrespondanser ukjent. I dette folk, er utroskap svært sjelden. En kvinne blir hustru, med en hustrus håp og ønsker, én gang, og én gang alene… til slutten, og hun ser ikke forbi ham eller lar sitt begjær streife videre. Begrensning av familien, eller å sette barn ut for døden, er ansett som en vederstyggelighet. Germanernes gode skikker har mer autoritet enn gode lover andre steder»
Han fortsetter:
«Hver enkelt germansk skvadron eller linje er ikke bare en tilfeldig ansamling, men er sammensatt av menn i én familie og de pårørende. Deres familier går med dem til frontlinjen, og deres hustruers skrik og deres barns ynk, ringer dem i ørene. Hver mann føler seg bundet til å utføre heltebragd foran slike vitner, og motta deres heder. Til hans mor og hans hustru bringer han sine sår, og de står ikke i veien for å telle eller søke dem»
"Deres tradisjoner forteller at mer enn en gang, hvis en germansk linje ble vaklende, og på nippet til å gi etter, samlet kvinnene seg. De skrek til mennene om å kjempe videre, blottet brystene og skrek til dem at deres fangenskap var for hånden. Fangenskap for deres kvinner er en ting germanerne avskyr langt mer enn for seg selv. Ulikt andre barbarer, holder de seg utelukkende til én kone.
Det er ikke kvinnen som må gi medgift, men det er mannen. Bryllupsgaven er ingen leker som er samlet for å passe feminine aktiviteter eller pryde en brud; de består av en okse og en bridled hest, skjold, spyd og sverd. Dette er gavene som venter henne som kone, og hennes egen bryllupsgave til sin mann i retur er stridsutstyr. Dette er den sterkeste bindingen av unionen, dette mysteriet av ekteskapet; Dette var deres guder viet livet. Bruden skulle stimulere det maskuline mot, forbi krig og løgn, utover hennes sfære. Denne stridsgaven skulle minne henne på terskelen til ekteskapet, som hun, som mannens partner i både strev og farer; og at i både fred og krig må hun forvente ... å våge det samme"
"Germanerne velger sine konger, alene... En mor ammer kun egne barn. Hun overhender kun til sine egne sønner hva hennes sønns hustru skal få etter henne - og deres barn, og barna deres igjen. De anser seg selv som det genuine jordsfolket, og blandes ikke med andre stammer utenfra. Jeg, som mange andre, er av den oppfatning at germanerne aldri har vært giftet inn i andre stammer, men alltid har stått frem som et folk med røtter i deres egen jord, rene og ulike alle andre. De besitter alle de samme fysiske egenskapene, kvasse blå øyne, lyst hår og kraftige skrog. De holder sine sagaer som sin historie, og regner seg som etterkommere av Týr/Odin og hans sønner... Blant deres guder finnes intet spor av utenlandsk påvirkning. Germanerne tilskriver til og med sine kvinner inspirasjon og profeti. De verken forkaster deres råd, eller lar være å lytte til deres fremsynthet. De utsletter aldri frihet. Ulikt Roma og andre provinser, er det germanske folk unike og helt frie. Dette folket klynger seg aldri i byer, heller ikke nærme hverandre. De bor for seg selv, uavhengig. Germaneren eier intet begjær eller misunnelse"
Hermann og Thusnelda. Av Johannes Gehrts.
Historisk fremstår det som åpenbart, at den nordeuropeiske førkristne moral og kodeks i spørsmålet om polygami, var alt annet enn underlegen den importerte kristne. De første kildene vi har på annen praksis, stammer fra egen kongerekke. Brorparten av Snorre Sturlassons yngre Edda, forteller om Norges tvangskristning og konsolidering av makt. Dess lengre du leser, og dess lengre ut i denne prosessen du kommer, dess flere koner, friller og umoral var det. De eksisterte i aller høyest grad hos kirkemaktens egne tjenere, eller deres lakeier.
I den grad noen form for polygami faktisk eksisterte i førkristne germanske og norrøne samfunn, var dette av eksistensielle hensyn. En folkestamme i krig, der brorparten av menn i stridsdyktig alder falt fra, kunne polygami være løsningen for å unngå at hele stammen døde ut. Biologisk er det slik, at hvis over halvparten av kvinner i en folkestamme dør, vil stammen bringes til opphør. Hvis over halvparten av menn i en folkestamme dør, vil stammen overleve. I en slik situasjon, som historisk sett ikke bare var hypotetisk – men realiteter, ville et sterkt underskudd på menn i en folkestamme i forholdet til antall kvinner, kunne redde hele folkestammens overlevelse med polygami i en overgangsfase. Likestilling og kvotering for kvinner til å dø på slagmarken, var like unaturlig og selvdestruktivt for våre forfedre, som i naturen selv.
Noen vedvarende praksis eller kulturelt flerkoneri, har aldri eksistert hos våre hedenske forfedre. I vår tradisjon har kvinner vært frie, likestilte – der menn og kvinner har hatt naturlige og balanserte kjønnsroller. Kvinner har alltid hatt rett til å skilles,
fremme sin sak og hatt direktedemokratisk likeverdi. Friller, polygami, tvang og innskrenkinger oppsto generelt sett i andre kulturer, påtvunget oss i tidlig middelalder. Senere ble deler av dette også «reformert», fordi våre forfedre på generelt grunnlag aldri hadde tradisjon for det, og forkastet det. De eneste som generelt sett bibeholdt det, synes å ha vært de forræderske elitene. Når disse senere nedtegnet vår mytologi i et monoteistisk bilde, der våre personifiserte, mytologiske naturkrefter har flere partnere og allianser, som naturkrefter og elementlæren har – synes det fremfor alt at dette er den faktiske årsaken til et «antatt» polygamistisk og umoralsk førkristent samfunn.
«Døde hunder biter ikke. Døde kvinner kan»
- Hedensk proverb