Primstavens navn kommer av det norrøne ordet prim, som betyr nymåne. Den er som oftest laget av tre, bein eller senere skrevet på pergament, og har én bakside for vinter, og én for sommer. I Norge og Skandinavia har vi brukt primstaven i uminnelige tider. Den er en nyere variant av den norrøne runekalenderen. Kalenderen er evigvarende og syklisk. Den regulerer derfor ikke bevegelige helligdager, men har ofte streksiffer eller runer som markerer månens nyfase.
Gjennom tiden har symbolene på primstaven forandret seg fra den opprinnelige runekalenderen, og forandringene skjedde etter kristningen av Norge og Skandinavia. I dag fremstår den som en hybrid mellom hedenske og kristne symboler. På tross av dette, er det nyttig å skjelne til primstaven, da den i sin opprinnelse er meget gammel og en etterfølger av den opprinnelige runekalenderen. Den gir derfor innsikt i våre tradisjoner og merkedagers opprinnelse, og dokumentasjon på disse. Dette gjelder alle våre opprinnelige hedenske merkedager, uten unntak. Der rene kristne markeringer synes å fremkomme, uten spesifikk konkret førkristen referanse, har disse kristne merkedagene kommet inn som et tillegg til, eller i forlengelsen av, våre opprinnelige og langt eldre hedenske tradisjoner. Paradoksalt nok finnes knapt noen frittstående kristne merkedager, uten plagiat.
Worms norske runekalender, slik den er illustrert i hans bok Fasti Danici (ed. II, 1643)
Eksempel på runekalender fra Gudbrandsdalen
Eksempel på den senere primstaven
Runekalenderen starter året, som vår norrøne bronsealderkalender, med Haustjafndøgri (Høstjevndøgn, Balder/solens begravelse) og Hâlogiaptann (Halloween). Dagrunene i kalenderen markerer de 7 ukedagene, og de er de samme for respektiv dag hele året.
Skuddår reguleres med to søndagsruner. Helligdagene er markert, og disse knyttes til naturens syklus, månefaser, solverv, tid for såing, innhøsting etc.
Runekalenderen har også et eget solhjul på vintersiden, og et månehjul på sommersiden. Disse regulerer årenes søndagsrune. Soltallet er alltid 9, med 28 års sykluser. Dette ble fastslått med en enkel, men presis brøk.
De 19-årige månesyklusene ble fastsatt med gyllentall, og de viser hvilken dag nymånen faller på. Gyllentallene er opprinnelig de 16 runene i det eldste runealfabetet, samt 3 andre runer – totalt 19 for antall månesykluser. For å finne tidspunktene for nymåne frem i tid, benyttet man en enkel, men presis brøk med akkumulerende tall (runer) for hvert år av den 19-årige månesyklusen.
Oversiktene under viser merkedagene - med dagens gregorianske kalendertidspunkt, det kristne merkenavnet våre førkristne merkedager ble omdøpt til, den hedenske praktiske opprinnelse av dagene, samt hvilket primstavsmerke vi har i dag.
Oversiktene som omhandler vinter og sommersiden av runekalenderen/primstaven, viser med all tydelighet hvilket plagiat våre forfedre med makt ble transformert inn i.
Vintersiden. Klikk for større pdf.
Sommersiden. Klikk for større pdf.
Det denne oversikten viser, er at merkedagene er mye eldre enn kristendommen selv. I praktisk innhold var de så og si identiske, men det åndelige innholdet, og deres praktiske koblinger til naturen, forsvant etter kristningen. Et åndelig innhold som utelukkende var knyttet til naturens puls, sesongene, endringene og ikke minst naturlige og nødvendige gjøremål som akkumulerte seg i høytider i takknemlighet for gudene (naturen).
Oversikten viser med all tydelighet også, det systematiske plagiat Rom, konge og kirkemakt sto for under den germanske, nordiske og norske «inkvisisjonen».
Etter kristningen av våre områder, ble merkedagene tillagt stor grad av overtro. De ble tillagt skremmende varsler, onde vesener, dom, synd og ulykke hvis man ikke gjorde som befalingene tilsa.
Av denne grunn er ikke noe av betydning hva gjelder slik overtro medtatt i denne oversikten, og ei heller omtalt inngående videre. Bakgrunnen for dette, er at overtroen ikke ser ut til å ha vært en del av merkedagene og prosessenes betydning eller innhold i hedensk tid. Tvert i mot kan man med tyngde hevde at det opprinnelige hedenske innholdet var vitenskapelig, praktisk og nyttig. Det som i dag omtales som ritualer og handlinger for å skremme vekk onde ånder og demoner, viser seg når man analyserer dem inngående, heller som naturlige og logiske tiltak for å holde mus, gnagere, rev, grevling og andre skadedyr borte.
Overtroen, slik vi i dag kjenner den, er ikke opprinnelig hedensk. Den synes tvert i mot å være av kristent utspring, og ett av flere midler i konsolideringen av makt, og forsøk på svekkelse og eliminering av våre førkristne tradisjoner.
"En rev fanges aldri to ganger i samme felle. En rev lykkes best når den er forhatt"
"Løgn reiser raskere enn sannhet. Heller lid for sannheten, enn å bli belønnet for løgn"
- Hedensk proverb